Universitet søker spindoktor

For en tid tilbake utlyste Universitetet i Stavanger (UiS) en stilling med stillingsbetegnelsen «Kommunikasjonsrådgiver/Journalist». Blant arbeidsoppgavene var, i tillegg til «kommunikasjonsrådgivning» og «krisekommunikasjon», «journalistisk arbeid i universitetets ulike informasjons- og kommunikasjonskanaler».

Man skal ha et nokså avslappet forhold til begrepspresisjon for å våge å kalle dette for journalistiske arbeidsoppgaver. Er man ansatt av universitetet for å lage nyhetsstoff i universitetets egne kanaler, driver man med kommunikasjon, eller for å si det som det er, man presenterer nyhetsstoff og annet stoff på en måte som er ment å sette institusjonen i et best mulig lys.

Nå er det i og for seg verken mistenkelig eller kritikkverdig at universitetene har behov for slik kompetanse, selv om det er nærliggende å mene at kommunikasjonsavdelingene til dels er bekymringsfullt store. Universitetene er ikke bedrifter (hvor mye de enn prøver å opptre sånn), siden virksomheten i dobbelt forstand er offentlig: Den er i stor grad finansiert av offentlige midler, og forskningen er dessuten i sin natur offentlig, i betydningen allment tilgjengelig. Universitetene bør derfor ha færrest mulig spindoktorer og tilstrebe åpenhet. Renommé i en slik institusjon må være underordnet åpenhet og gjennomsiktighet.

En journalist som er interessert i å skrive uavhengig og kritisk om virksomheten ved UiS bør det alltid være behov for. Påfallende blir denne stillingsutlysningen derfor først når man vet at Universitetet i Stavanger er ett av dem som ikke har en uavhengig nettavis, redigert etter redaktørplakaten, knyttet til seg. Slike uavhengige nettaviser har lenge eksistert ved universitetene i Bergen, Oslo og ved NTNU. Også blant andre Høgskolen i Nord-Trøndelag, Høyskolen i Oslo og Akershus og Høgskolen i Molde har slike nettaviser (sistnevnte er nylig opprettet, så all mulig honnør til Molde for det).

Hvorfor er uavhengig journalistikk om de store utdannings- og forskningsinstitusjonene våre viktig? Naturligvis kan den ordinære pressen, både på riks-, region- og lokalnivå, fylle deler av dette behovet, men siden nisjejournalistikk er på frammarsj, er det naturlig at egne medier dedikeres til dette politisk sentrale feltet.

To eksempler: Ved Universitetet i Stavanger ble det nylig foreslått å legge ned det relativt nyopprettede forskningssenteret for bærekraftig utvikling (CenSE). Saken var flere ganger omtalt i Aftenbladet, men en uavhengig universitetsavis som hadde ekstra god kjennskap til sektoren kunne gravd enda dypere i spørsmålet om hva som lå bak forslaget (for eksempel hvorvidt krefter ved det sterkt oljebaserte universitetet i Stavanger ikke ser udelt positivt på forskning på alternativ energi). 

Nasjonalt har den såkalte SAKS-prosessen fått mye oppmerksomhet. Det er en betegnelse på den planlagte restruktureringen av de høyere utdanningsinstitusjonene, ut fra unektelig nokså luftige tanker om at større fagmiljøer vil være mer «robuste», «fremragende» og andre i bunn og grunn tomme honnørord. Institusjonene har forholdt seg ulikt til regjeringens initiativ, men NTNU fikk fart i saken da de allerede i januar besluttet at de ønsket å slå seg sammen med høgskolene på Gjøvik og i Ålesund, samt med den både geografisk og i andre henseende litt mer nærliggende Høgskolen i Sør-Trøndelag.

Det vil si, det var styret ved NTNU som sa ja til dette, med et flertall bestående av eksterne representanter og studentene. Alle de ansattes representanter stemte mot. Det meste tyder på at de ansatte generelt også var nokså massivt mot fusjonen. I motsetning til Universitetet i Stavanger har NTNU som nevnt en uavhengig nettavis. På Universitetsavisas nettsider har det vært omfattende diskusjon rundt SAKS-prosessen både før og ikke minst etter dette vedtaket. Dels har nyhetssakene og debatten kretset rundt selve saken, dels rundt mer generelle spørsmål knyttet til styring og ledelse som er blitt aktualisert som følge av både prosessen og utfallet. Redaktøren selv har også skrevet kritisk om prosessen.

Uten Universitetsavisa hadde universitetssamfunnet måttet forlite seg på Adressa, hvor dekningen ikke har vært særlig imponerende, eller på kommunikasjonsrådgivere som skrev om saken i «universitetets ulike informasjons- og kommunikasjonskanaler». Jeg overlater til leseren å ta stilling til hvor balansert en slik dekning ville blitt.

Nisjemedier som de uavhengige høyskole- og universitetsavisene representerer slik et håp for journalistikken, og for journalister. Når UiS søkte etter en journalist til kommunikasjonsavdelingen, var det selvsagt i visshet om at kommunikasjonsbransjen er i vekst, mens journalistikken lider under pressens økonomiske utfordringer. Det er derfor ikke til å overraskes over at journalister — sammen med politikere — strømmer til denne bransjen. Det er dessuten lettere å ha sympati med journalistene, for de har ofte ikke noe valg. 

Men kommunikasjonsrådgivning har ikke noe med journalistikk å gjøre. Siden ministeren er så opptatt av mål for høyere utdanning og forskning, burde han føye et nytt kvalitetskriterium til listen sin: Alle universiteter og høyskoler skal opprette uavhengige nettaviser basert på redaktørplakaten.

(Bloggen er tidligere publisert i Dagbladet.)