— Fake news er veldig interessant i spørsmål om sannhet. Målet mitt er å sette noen grensepåler, og bestemme hvor disse pålene bør gå i et demokrati, sier Anders Martin Hellebust, som jobber med doktorgradsavhandlingen Med rett til å lyve.
— Fake news er veldig interessant i spørsmål om sannhet. Målet mitt er å sette noen grensepåler, og bestemme hvor disse pålene bør gå i et demokrati, sier Anders Martin Hellebust, som jobber med doktorgradsavhandlingen Med rett til å lyve.

Hellebust blir doktor i løgn og politikk

Hva slags rett har politikerne til å lyve? Skal de alltid svare sant? Dette er spørsmål Anders Martin Hellebust forsøker å svare på i sin nye doktoravhandling: Med rett til å lyve.

Publisert   Sist oppdatert

På Seniorsenteret på Høgskolen i Oslo og Akershus sitter 75 år gamle Anders Martin Hellebust og arbeider med sin doktorgradsavhandling.

— Den skulle vært ferdig for en evighet siden, ler han.

Tema er løgn i politikken, eller mer spesifikt: Løgn i ømfintlige sikkerhetspolitiske saker. 

— For har man egentlig rett til å lyve i slike saker? spør Hellebust.

Ble et spørsmål om riksrett 70-tallet

Forsknings-litteraturen viser at både politikere og embetsmenn mener å ha en viss rett til å lyve hvis det er snakk om nasjonal sikkerhet, og spørsmål om krig og fred. 

Anders Martin Hellebust
Tidligere førsteamanuensis HiOA, jobber med doktoravhandlingen: Med rett til å lyve

Vi må svare på hva vi kan tillate oss når det gjelder løgner, som jo er en spesialversjon av manipulasjon av informasjon.

Anders Hellebust

Tittelen på hans avhandling er «Med rett til å lyve. Hvilken berettigelse har løgn i et demokrati? Om relasjoner mellom embetsmenn og politikere i ømtålige sikkerhetspolitiske saker».

Avhandlingen bygger på Hellebust sin magistergradsavhandlingen som ble levert i 1974 og skapte stor offentlig debatt. Det var Hellebust som på midten av 70-tallet skrev om Loran-C systemene. Det var et navigasjonssystem som også kunne brukes av amerikanske båter med atomvåpen og dette siste skjedde uten at regjering og storting var informert.

SV reiste spørsmål om saken, og det var en stor betent politisk sak. Stortinget hadde hemmelige møter om saken, men SV markerte at de ønsket å offentliggjøre opplysningene tross at rapporter var hemmeligstemplet.

Det ble lagt fram forslag om at SVs Finn Gustavsen og Berge Furre skulle stilles for riksrett, men med 47 mot 44 stemmer ble saken henlagt av Stortinget i 1979.

Vi lyver for landet

I sin avhandling undersøker Hellebust relasjoner mellom embetsmenn og politikere i ømtålige sikkerhetspolitiske saker og i hvilken grad løgn blir benyttet; hvorfor lyver embetsmenn overfor sin regjering, og hvorfor lyver regjeringen overfor sine innbyggere?

— Forskningslitteraturen viser at både politikere og embetsmenn mener å ha en viss rett til å lyve hvis det er snakk om nasjonal sikkerhet, og spørsmål om krig og fred, utdyper Hellebust.

Han forklarer at det forbeholder seg en slags rett hvis man oppfatter at man lyver for sitt eget land, hvis det er nødvendig utifra nasjonale interesser.

— Retten til å lyve handler om my country, right or wrong, sier Hellebust.

Men det er heller ikke første gang Hellebust arbeider med løgn og politikk.

«The Hellebust Affair»

Konsekvensene av Hellebust sin magisteroppgave på 70-tallet ble et nasjonalt spørsmål om sikkerhet og åpenhet.

— Kanskje den viktigste drivkraften bak dagens doktoravhandling, og det som ga meg et positivt sjokk for noen år siden, var da jeg søkte på Hellebust og «Loran-C». Da fikk jeg 18 wikileaks- artikler på noe som USAs ambassade i Oslo på 70-tallet benevnte «The Hellebust Affair». Jeg arbeidet i Forsvarets etterretningstjeneste og ambassaden var overbevist om at jeg hadde en egen agenda og forsøkte å hindre etablering av et anlegg som var «urgent» ut fra USA militærstrategiske behov, forteller Hellebust.

Det handlet den gang om videreutvikling av navigasjonssystemet Loran C i Norskehavet på kommunikasjonssiden - kalt «Clarinet Pilgrim».

Det var en gang i 1974

Allerede på 70-tallet ble altså Hellebust en sentral figur i en sikkerhetspolitisk sak mellom USA, Sovjetunionen og Norge.

Hellebust, som var krigsskoleutdannet offiser og studerte statsvitenskap ved siden av tjeneste i forsvaret, ble headhunted til Forsvarets etterretningstjeneste på begynnelsen av 70-tallet. Ledelsen hadde behov for en krigsskoleutdannet offiser med statsvitenskapelig bakgrunn som skulle arbeide med sikkerhetspolitiske spørsmål.

Han valgte å skrive magisteravhandlingen om sikkerhetspolitiske beslutningsprosesser og fant bl a etableringen av Loran C-kjeden i Norskehavet interessant. Ved studier av særlig amerikansk faglitteratur, konkluderte Hellebust at primærhensikten med Loran C-stasjonene var å gi amerikanske strategiske ubåter med ballistiske raketter med atomladninger, nøyaktig posisjon, slik at de kunne treffe sovjetiske mål.

Fant at Gerhardsen ikke var informert

Han fant at statsminister Einar Gerhardsen og Regjeringens sikkerhetsutvalg ikke ble  informert om hensikten med navigasjonssystemet da den første stasjonen ble etablert fordi amerikanske myndigheter fryktet at tillatelse til etablering da ikke ville bli gitt. Norske embetsmenn ble bedt om ikke å nevne den særdeles viktige militærstrategiske betydningen og opptrådte således lojalt overfor USA, men illojalt overfor egen regjering.

Saken fikk stor medieoppmerksomhet, ettersom norske myndigheter ikke gikk ut med informasjon om hensikten til navigasjonssystemene da det ble klart i Hellebusts avhandling i 1974. Norske politikere var ikke interessert i å diskutere saken i det offentlige. Det ble den første store saken om norsk sikkerhetspolitikk og hemmelighold etter andre verdenskrigen.

Det var den saken som gjorde at Hellebust ble en varsler. Og det var denne saken som gjorde at han nå skriver en doktorgradsavhandling om retten til å lyve i politikken.

Fake news

Hellebust sier spøkende at løgn i politikken nesten det normale. Men i en mer seriøs tone påpeker han at løgn også kan være en stor samfunnsutfordring.

Og noe av det mest utfordrende i dag er fake news.

— Vi som jobber innenfor forskning vil klare å avsløre falske nyheter som sprer seg for eksempel på sosiale medier, sier Hellebust, og legger til:

— Verre er det for dem som ikke driver med forskning, eller som ikke sitter med den nødvendige kunnskap. De vil kanskje tro på flere av de falske nyhetene som blant annet spredte seg i forbindelse med det amerikanske valget.

Hellebust påpeker at nettopp fake news er veldig interessant i spørsmål om sannhet.

— Målet mitt er å sette noen grensepåler, og bestemme hvor disse pålene bør gå i et demokrati. Vi må svare på hva vi kan tillate oss når det gjelder løgner, som jo er en spesialversjon av manipulasjon av informasjon.

Den effektive sannhet

Hellebust sier det er umulig å leve uten løgner, og det er derfor vi må avgrense dem heller enn å fjerne dem.

— Vi er avhengige av løgner for å fungere. Vi forteller hvite løgner for å være greie, både mot oss selv og andre. Løgn er et slags lim i samfunnet, sier han.

Politikere, kanskje mer enn noen andre, er allikevel avhengige av løgnen, påpeker Hellebust videre.

— Det har betydning for deres posisjon i systemet. De kan også bli tvunget til det gjennom sitt politiske parti. En viktig oppgave for en samfunnsforsker er derfor å påvise løgn. Det er en forutsetning for vårt demokrati, sier han. 

At løgn forekommer, betyr allikevel ikke at løgn er problemfritt.

— Når vi støtter et parti i et demokrati må vi vite hva som er sannheten, hva de faktisk står for. Hvis ikke vil det ikke være et demokrati, mener Hellebust. 

Han henviser til Niccó Machiavelli, en italiensk filosof fra senmiddelalderen, som fremmet begrepet «den effektive sannheten.»

— Det er den sannhet det lønner seg å si for å nå de mål og interesser vi har. Vi er vel alle små Machiavellier; vi vet hva vi vil oppnå, og tilpasser det vi sier til det vi ønsker, trekker han fram.

Skal bli bok

Hellebusts arbeid med doktorgradsavhandlingen skal populariseres i en bok til neste år. Han sier at det han først og fremst håper er å kunne presentere et grunnlag for en faglig og folkelig debatt om hva et demokratisk samfunn skal kunne akseptere i offentlige demokratiske beslutningsprosesser.

— Ut ifra mitt eget ståsted, forskning og egen erfaring forsøker jeg å foreslå slike grensepåler. Jeg diskuterer dette med blant annet dyktige kolleger på senteret, og har også samarbeid med tidligere toppembetsmenn i statsadministrasjonen, sier Hellebust og avslutter med å si at han nærmer seg noen svar på disse spørsmålene, men hva de er, blir først å lese i bokform.