En skråstrek til besvær

Den 5. september i år vedtok fakultetsstyret ved Det humanistiske fakultet å sette til side en komitéinnstilling i en tilsettingssak knyttet til en stilling i nordisk språkvitenskap, og å oppnevne en ny komité. Dekanens forslag var å sende en henvendelse til komiteen der den ble bedt om å utdype og eventuelt begrunne bedre grunnlaget for tilkjenning av kompetanse til søkerne, med utgangspunkt i at to av søkerne ikke var blitt kjent kompetente for stillingen av komiteen. I stedet for å følge forslaget, som jeg oppfatter som normalprosedyre i slike saker, vedtok et knapt flertall (5 mot 4 stemmer) altså i stedet uten videre å sette komiteens bedømmelse til side.

Undertegnede ledet denne komiteen. Som leder av en komité nedsatt av fakultetet finner jeg dette vedtaket oppsiktsvekkende, uklokt og arrogant, og også krenkende overfor komiteens medlemmer. Siden det vanskelig kan stilles spørsmålstegn ved komiteens kompetanse, og styreflertallet ikke er pliktig til å begrunne sitt standpunkt, sår vedtaket tvil ved komiteens integritet på en måte det er vanskelig å forsvare seg mot. Når en av søkerne i tillegg i sitt siste svar til komiteen bruker begrepet «knep» om komiteens arbeid, kan jeg vanskelig se annet enn at styreflertallet gjennom å avskjære komiteen fra å svare på dette, slutter seg til søkerens ordbruk. Derfor dette innlegget, som er skrevet med tilslutning fra resten av komiteen.

Sakens kjerne er noe så banalt som hvordan en skråstrek i stillingsbeskrivelsen skal tolkes. Der kreves det kompetanse i «sosiolingvistikk/dialektologi», en formulering som senere er blitt beklaget av instituttleder fordi den var uklar. Av grunner som jeg skal gjøre greie for om et øyeblikk, tolket komiteen dette slik at sosiolingvistikk her måtte oppfattes som et ufravikelig krav som ikke kunne kompenseres av en tilsvarende kompetanse innenfor «dialektologi». Vi tolket med andre ord ikke skråstreken som et signal om at termene på hver side var likestilte alternativer, og mente vi begrunnet det.

Etter at søkerne fikk tilsendt komiteens vurdering, skrev en av de to som ikke ble kjent kompetent, en merknad der hen med utgangspunkt i Språkrådets definisjon av innholdet i en skråstrek hevdet at denne tolkningen var urimelig, og at de to termene måtte tolkes som likestilte alternativer. Dette har styreflertallet åpenbart funnet så overbevisende at det ikke fant det verd tiden og bryet å be komiteen om en utdyping i samsvar med dekanens forslag. I stedet vedtas det at den nye komiteen skal vurdere søkerne med utgangspunkt i at de to termene er «likestilte alternativer».

Flertallet burde ikke ha latt seg overbevise så lett. En tolkning av to termer på hver side av en skråstrek som likestilte alternativer, forutsetter at de faktisk kan tolkes som likestilte alternativer. Også skråstreker må med andre ord tolkes i kontekst. Det som har gått galt her, er at teoretisk og metodisk oppdatert dialektologi i vesentlig grad er inkludert i det som kalles sosiolingvistikk. Derved lar de to termene seg like lite oppstille som reelle alternativer som f.eks. «hordalendinger/bergensere» gjør det. Dette tror jeg de fleste som arbeider med nordisk språkvitenskap vil være enige i. At f.eks. filosofer og historikere skal vite dette, kan vi naturligvis ikke vente. Men nettopp derfor burde en vente en større grad av ydmykhet og ansvarlighet fra et fakultetsstyreflertall.

Siden det er i alles interesse, også fakultetsstyrets vil jeg tro, at saken belyses best mulig før ansettelsesvedtaket fattes, tillater jeg meg å bruke litt mer plass på dette i form av litt faghistorie. Dialektologi er den eldre termen, og oppstod som disiplin på slutten av 1800-tallet som en del av datidens rådende, historiske språkvitenskap. Her var det de mest alderdommelige dialektene som var av interesse, i Norge først og fremst hvordan og hvor godt disse avspeilte og kunne kaste lys over det gammelnorske språksystemet. En brukte følgelig eldre informanter, ofte bare én, som helst ikke hadde vært utenfor bygda i løpet av livet. Hvordan folk flest i bygda ordla seg, var av mindre interesse.

Ved den synkrone vendingen i språkvitenskapen, som på kontinentet og blant allmennlingvister her hjemme skjedde i første halvdel av det 20. århundre, ble interessen for språkforandring og rekonstruksjon av eldre språktrinn avløst av et strengt fokus på språksystemer slik de forelå på et gitt tidspunkt i historien, prinsipielt uten skjeling til det som kom før eller det som kom etter. Med dette fikk dialektene status som interessante forskningsobjekter i seg selv, selv om dialektologene, i hvert fall i Norge, var sene med å følge opp. Tradisjonen med å relatere dialekten til gammelnorsk holdt seg lenge. Men på 1960-tallet var det definitivt slutt. Fra nå av var det to perspektiver som gjaldt. Det ene var å undersøke norske dialekter i deres sosiale sammenheng. Det andre var å analysere det interngrammatiske systemet i dialekten.

Sosiolingvistikk som term ble innført av den amerikanske lingvisten William Labov på første halvdel av 1960-tallet, og vel et tiår senere slo den gjennom i Norge. Her var variasjon stikkordet. Det var ikke lenger det (ikke-eksisterende) enhetlige systemet en var på jakt etter, det var undersøkelser av variasjonen i dialektsamfunnet og hvordan denne samvarierte med sosiale faktorer som sosial status, kjønn, alder og personlige egenskaper som karakteriserte forskningsfronten. I kjølvannet av dette ble det utviklet både kvantitative og kvalitative metoder, i stor grad inspirert av felt som sosiologi, sosialpsykologi m.v.

Siden midten av 1970-tallet har dette i stor grad dominert forskningen på norske dialekter. Og det er derfor komiteen mener at teoretisk og metodisk oppdatert dialektologi er inkludert i og ikke kan skilles fra sosiolingvistikk. Dette må trumfe normaldefinisjonen av funksjonen til en skråstrek.

Et ytterligere eksempel vil forhåpentligvis bidra til å underbygge dette. Det har i mange år vært avholdt nordiske dialektologkonferanser, merk navnet. Tittelen på den siste, holdt på Åland i 2014, var «Ideologi, identitet, intervention. Nordisk dialektologi 10». Den neste skal holdes på Island sommeren 2018. Her er temaet «Språklig variation i den digitala tidsåldern». I begge titlene/temaene ser vi klart at dialektologi i dag også av dialektologene selv ses på som sosialt forankret og at dialektologi følgelig må ses på som i stor grad inkludert i sosiolingvistikken i vid forstand. En annen måte å si dette på, er at innenfor feltet dialektologi er det dialekter som er forskningsobjektet. Sosiolingvistikken representerer de teoriene og metodene dialektene i dag studeres ved hjelp av, dvs. som karakteriserer moderne dialektologi. I hvert fall når vi snakker om dagens normalvitenskap i Kuhnsk forstand.

Alternativt kan en som nevnt undersøke den grammatiske strukturen i en gitt dialekt, uavhengig av dens sosiale rammer. Men også her er det dialekten som utgjør forskningsobjektet. Teori og metode er ikke spesifikt knyttet til dialekter som sådan, men til undersøkelser av strukturen i språksystemer generelt. Og når det i stillingsomtalen står sosiolingvistikk og ikke strukturell lingvistikkforan skråstreken, blir det urimelig å hevde at det er dette perspektivet som skal legges til grunn som alternativ til sosiolingvistikk.

Når det er sagt, må det også sies at de gamle metodene fremdeles er valide og respekterte, og det er fullt mulig å isolere den gamle, før-moderne og asosiale dialektologien og sette den opp som alternativ til den moderne sosiolingvistikken. Problemet som da oppstår er at de gamle metodene ikke er særlig sentrale innenfor talemålsforskningen lenger. De brukes først og fremst til det de opprinnelig ble utviklet for, nemlig å slutte seg til egenskaper ved eldre språktrinn ved å sammenligne yngre og vel belagte trinn. I motsetning til sosiolingvistisk teori og metode undervises de i liten grad i dag og de har lavt rekrutteringspotensial blant studenter. Og fokuset er altså ikke dialekter per se.

Når saken har tatt den vendingen den har tatt, ser komiteen klart at den kunne ha vært klarere og mindre innforstått på dette punktet tidligere i prosessen. Det beklager vi. Jeg vil uansett ønske den nye komiteen lykke til med oppdraget - å vurdere søkerne opp mot et faglig alternativ diktert av et administrativt organ, et alternativ som går i oppløsning i det det møter den faglige virkeligheten.

Innlegget er først publisert i På Høyden.