2020: praksis og dialog

De vanligste læringsformene i høyere utdanning er samtidig de minst effektive. Forelesning, pugg og skole-eksamen er solid etablert i vår pedagogiske praksis, men dårlig forankret i vår kunnskap om læring. Det vi tilbyr mest av er et middelmådig undervisningsprodukt. Læringseffekten er for lav. Våre viktigste undervisningsformer har gått ut på dato.

Dette er ingen kritikk av høgskolen, men av dagens masseutdanning. Når det gjelder utdanningskvalitet, har profesjonsfagene et bedre utgangspunkt enn akademia. Studentene på universitetet leste, lyttet og leverte skriftlige besvarelser. Profesjonskandidatene hadde mindre allmenn teori og mer veiledet praksis. Høyskolereformen på nittitallet dyttet profesjonsstudiene i akademisk retning. Akademiseringen har sikkert bidratt til status, omdømme og forskningsproduksjon, men neppe til høyere undervisningskvalitet.

Dagens akademiske læringsformer passer ikke til profesjonene og arbeidslivet. Da tenker jeg ikke på små og intense seminarer med fagets lærere. De er fjern fortid i de fleste fag. Masseforelesningene ble innført for å håndtere flodbølgen av studenter på 1960-tallet. De lever videre som en billig måte å produsere kunnskapsarbeidere på. Det er først på master- og doktorgradsnivå at studentene møter den spørrende, lærende, krevende og dypt engasjerte holdning til kunnskapens egenverdi som (i beste fall) preger Akademia.

Jeg har nylig snakket med en gruppe studenter om dette. Selv om det er sommer i Oslo, er det fortsatt studenter ved høgskolen. HiOAs sommerskole startet 20. juni og et femtitalls nye ansikter fra mange ulike land rusler rundt på campus. Seksten av dem deltar på årets LATINA-kurs. Dette kurset dreier seg om å utvikle nye læringsformer og nye måter å undervise på. LATINA står for Learning and Teaching IN A digital world.

Studenter i Norge og studenter i utlandet er ganske like. De studerer for å sikre seg interessante, trygge og (helst) godt betalte jobber. Da må de lære mye før de går ut på arbeidsmarkedet. Siden jobbene stadig forandrer seg, må de fortsette å lære. I kunnskapssamfunnet er det å oppdatere sine ferdigheter rett og slett en del av det løpende arbeidet. Skillet mellom skolen og livet kollapser. Både studenter og lærere er kunnskapsarbeidere. Vi jobber bare i ulike deler av kunnskapsfabrikken.

Men endringene skjer fortere i produksjonslivet enn i høyere utdanning. Ute i arbeidslivet satser bedriftene på å effektivisere produksjonen og å forbedre arbeidsmiljøet. IKT tas aktivt i bruk. I høyere utdanning går det saktere. Her er det fortsatt de tradisjonelle formene som dominerer: forelesning, pensumpugg og avsluttende skriftlig eksamen. Det finnes ingen forskning som viser at dette er effektive måter å produsere læring på - snarere tvert i mot. Men gammel vane er vond å vende.

På LATINA spurte vi studentene om hvilke læringsformer de likte og mislikte. Svarene var nokså entydige. Ingen likte skole-eksamen. Men det visste vi kanskje på forhånd. Deltakerne fra Kina og Afrika var spesielt kritiske til eksamenssystemer som avgjorde hele deres framtid en gang for alle mens de ennå var tenåringer. Alle ville ha systemer med flere sjanser og muligheter.  

Ingen likte store forelesninger der lærerne snakket, snakket og snakket. - Jeg liker ikke forelesninger uten lysark, skrev en av dem. - Bare de aller dyktigste klarer å fengsle oss. Mengden av muntlig informasjonen er tung å fordøye. De andre sansene blir ikke utnyttet.

Forelesninger med lysark var litt mer populære. En del studenter likte den tilbakelente arbeidsformen, med rask adgang til ferdig bearbeidet kunnskap og passivt mottak av informasjon. For meg er nok dette et negativt heller enn et positivt moment ….

Slike forelesninger var velkjente og behagelige; de ga greie innføringer i nye emner; de fungerte som organisert og lineær kunnskap. Det de likte med slike forelesninger var at de selv kunne slappe av. Læreren gir meg de viktigste momentene. Jeg sparer tid.  Jeg lærer ikke så mye hvis jeg selv må søke på nettet. Men det studentene først og fremst ønsket seg var aktive og interaktive læringsformer: demonstrasjoner og laboratorieøvelser, gruppeprosjekter og -diskusjoner, uformelle samtaler med lærerne, selvstendig arbeid med adgang til veiledning.

Jeg liker brainstorming fordi vi kan utvikle nye ideer og løsninger. Jeg liker å søke etter informasjon på nettet - det går fort og ressursene er rike. Jeg liker praktiske øvelser der læreren er til stede og kan hjelpe meg hvis jeg trenger det. Jeg liker å følge med på eksperimenter og demonstrasjoner i auditoriet - jeg er en veldig visuell person og husker ting mye bedre på den måten. Jeg liker å praktisere hjemme i mitt eget tempo. Jeg liker å lære fra studenter - ideene fra deres perspektiv er svært interessante. Jeg liker uformelle samtaler med lærerne - det er mindre press og vi kan stille spørsmål vi ikke våger å komme med i en vanlig forelesning.

Dagens høgskole vakler mellom fortid, nåtid og framtid. Fortida er de gamle profesjonsutdanningene. Nåtida er et usikkert universitetsprosjekt. Framtida er et globalt og digitalt utdanningsmarked. Her må HiOA konkurrere om skarpskodde lærere og studenter. Det våre sommerskolefolk kan bidra med, er å fortelle hvilken vei HiOA bør gå. I en digital verden blir auditoriene overflødige. Når all informasjon finnes på mobilen, er det bortkastet tid å repetere den for hundre studenter i en forelesningssal. Vår måte å undervise på trenger en radikal omlegging for å tilfredsstille kravene som kommer.

Studentene ber om nye og mer personlige læringsformer. Hva dette innebærer vet profesjonene fra gammelt av. De har tradisjon for nærkontakt og læring gjennom praksis. Men i dag må det personlige samspillet integreres med ny teknologi. Det som lett kan formidles digitalt, bør formidles digitalt. Det som krever nærvær, bør få tilrettelagte møteplasser - noe både LATINA og andre fagmiljøer har prøvd ut i noen år.

Dette betyr, for å si det rett ut, at universitetssatsingen blir sekundær. Vi kan gjerne bli et universitet underveis, men det er gjennomføringen av undervisningsprosjektet som vil avgjøre høgskolens posisjon på markedet i 2020. Jeg er enig med vår avgående direktør i at mange ting går for sakte. Men i sum har jeg stor tro på høgskolen. Ikke fordi institusjonen er så overveldende flott og fantastisk, men fordi den har utholdenhet, bærekraft og en grunnleggende vilje til å hjelpe mennesker framover.