Hva kan vi lære av Stanford og Edinburgh?

Oppskriften for å utvikle fremragende lærer- og sykepleierutdanninger har mange fellestrekk, skriver Jens-Christian Smeby: personlig oppfølging, tett samarbeid med praksisfeltet og utvikling av studentenes identitet og stolthet.

Publisert Oppdatert

Tema for årets konferanse hos Senter for profesjonsstudier (SPS) 3. desember var «Hvordan bli verdensledende i profesjonsutdanning?», med spesielt fokus på lærer- og sykepleierutdanning. Bidragsytere fra inn- og utland ga råd om hvordan profesjonsutdanningene kan bli bedre. Det er all grunn til å lytte til disse, ikke minst i tider der det er en tendens til ensidig å fokusere på publikasjonspoeng, førstestillinger og antall disputaser.

Sykepleierutdanning

Tonks Fawcett, professor ved Universitetet i Edinburgh, innledet om sine erfaringer fra en av de beste sykepleierutdanningene i Storbritannia.

I tillegg til å stille høye faglige krav til studentene og en forskningsbasert utdanning, la hun vekt på viktigheten av tett personlig oppfølging av studentene og av å utvikle deres profesjonelle identitet.

Hun understreket betydningen av stolthet over å være sykepleier, og at studentene utvikler en reflekterende, kritisk og analytisk evne og emosjonell intelligens. Identitet og forståelse for det profesjonelle ansvar som ligger i å være sykepleier er også helt sentralt.

Det er ikke utenkelig at en systematisk satsing på å utvikle kvalitativt gode profesjons-utdanninger vil være vel så viktig som publikasjonspoeng i den politiske prosessen knyttet til universitetsstatus.

Jens-Christian Smeby

Sykepleierutdanningen i Edinburgh tar imidlertid opp bare 36 studenter og det er hard konkurranse om å komme inn. Dette er selvsagt et utgangspunkt andre utdanninger bare kan drømme om og neppe en modell for å møte morgendagens store behov for sykepleiere.

Ut fra sine erfaringer som medlem av en komité som nå evaluerer britisk sykepleierutdanning, organisering og praksis understreket hun imidlertid at det også er mulig å utvikle opplegg for personlig oppfølging innenfor rammen av store utdanninger.

Sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus er Norges største og tok i høst totalt opp over 800 studenter. Studentene er riktignok fordelt på tre læresteder, Pilestredet, Kjeller og Sandvika, men de fleste går i Pilestredet.

Hvis en skal lykkes i å utvikle studentenes engasjement for yrket og stimulere deres faglige utvikling og profesjonelle identitet som sykepleiere er antakelig den personlige oppfølging helt sentralt.

For å lykkes må en iverksette tiltak som kompenserer for ulempene ved å være store. Forholdene burde ligge godt til rette for å dele opp utdanningen i flere parallelle løp der en eksperimenterer med ulike modeller for personlig oppfølging.

Sykepleierutdanningen på Kjeller er ingen liten utdanning og har heller ikke spesielt høye opptakskrav. De har imidlertid erfaring med hvordan en kan få til en tettere oppfølging av studentene som ser ut til å gi positive resultater. Det foregår også mange andre interessante tiltak med sikte på å bedre kvaliteten også i Pilestredet og Sandvika. Vi vet mye om hva som fremmer utdanningskvalitet, utfordringen ligger i å ta denne kunnskapen i bruk. Dette krever en strategisk satsing som involverer alle nivåer i organisasjonen.

Kristin Heggen, professor og prodekan ved Universitet i Oslo understreket i sin kommentar til Tonks Fawcett problemene med fragmentering av sykepleierutdanningen og betydningen av å utvikle meningsfulle sammenhenger og koherens.

Hun framhevet også viktigheten av å sette utdanningskvalitet på dagsorden, mens det er sterke insentiver som premierer forskningsresultater, er det ikke tilsvarende oppmerksomhet rettet mot utdanningskvalitet. Hun leder selv Helsevitenskapelig utdanningssenter ved Det medisinske fakultet, et tiltak inspirert av internasjonale eliteuniversiteter. Senteret skal bidra til kontinuerlig kvalitetsfremmende innsats for undervisning og læring.

Det er ikke sikkert Fakultet for helsefag skal opprette et eget senter for kvalitetsutvikling av utdanningen. Det er imidlertid behov for klare visjoner og tiltak for å styrke utdanningskvaliteten. En må lære av andres erfaringer og sørge for systematiske følgeevalueringer og FoU-virksomhet knyttet til utdanningsopplegg og undervisning.

Lærerutdanning

Peter Williamson, direktør for lærerutdanningen (STEP secondary) ved Stanford startet sin innledning med en beskrivelse av situasjonen i USA hvor det legges vekt på alternativer til den tradisjonelle universitetsbaserte lærerutdanningen, standarder og overstyring både av lærerutdanning og skolen.

Lærerutdanningen på Stanford prøver å vise at det finnes alternativer til disse trendene ved å legge vekt på en felles visjon og koherens mellom de ulike delene av studiet og profesjonell praksis. I tillegg til at det stilles høye faglige krav får studentene en omfattende praksisopplæring og tett oppfølging og veiledning.

Det legges også vekt på et tett samarbeid mellom praksisskolene og universitetet. Stanford er imidlertid også spesiell, lærerne er topp kvalifiserte, det er høye opptakskrav og hard konkurranse om de under 100 studieplassene. Antall studenter per lærer er også lavt.

Kirsti Klette, professor ved Universitetet i Oslo, la i sin kommentar vekt på at erfaringene fra California ikke kan overføres direkte til en norsk kontekst. Den politiske prioriteringen i Norge av lærerkompetanse gir imidlertid også andre muligheter.

Noe av det vi kan lære fra Stanford er den sterke oppmerksomheten mot utvikling av profesjonell kjernekompetanse, sammenheng i studiet og tett samarbeid med praksisfeltet. Dette har de lagt vekt på i reformeringen av lærerutdanningen ved Universitetet i Oslo med positive resultater.

Hva kan lærerutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus og andre norske læresteder lære av dette? For det første må kvalitet settes på dagsorden og en må sette seg høye mål. En må også utvikle en strategi for hvordan en skal nå disse målene. Da må det trekkes veksler på den forskningsbaserte kunnskapen som foreligger om hva som er de sentrale utfordringene i lærerutdanningen og hva som kan gjøres for å håndtere disse utfordringen på en bedre måte.

Utvikling av en felles visjon for lærerutdanningen og studentenes læreridentitet synes å være sentralt. En må våge å prøve ut nye arbeidsformer og utvikle metoder for bedre oppfølging av studentene innenfor de ressursrammene en har til rådighet.

ProTed, Senter for fremragende lærerutdanning, har med utgangspunkt i erfaringer fra Tromsø utviklet modeller for tettere samarbeid med praksisskoler som en kan lære av og utvikle videre. Reformer og forsøk må følges opp forskningsmessig for å høste erfaring og dele denne kunnskapen med andre.

Kirsti Klette har i samarbeid med sine internasjonale samarbeidspartnere utviklet et instrument for å måle kandidatenes tilegnelse av ulike aspekter ved læreres kjernekompetanse. Dette kan være et redskap for å undersøke sterke og svake sider ved lærerutdanningen ved HiOA og for å undersøke om kvalitetsutviklingstiltak gir de ønskede resultater.

Det at lærerutdanningen nå skal utvides til masterutdanning er en utmerket anledning til å sette i gang dette prosjektet. Et mål med reformene i lærerutdanningen er at den skal bli mer forskningsbasert. Det bør ikke bare gjelde innholdet, men også måten vi utdanner studentene.

Universitetsstrategien

Oppskriften for å utvikle fremragende lærer- og sykepleierutdanninger har mange fellestrekk. Både Tonks Fawcett og Peter Williamson snakket om betydningen av personlig oppfølging av studentene og tett samarbeid med praksisfeltet og de la også vekt på utvikling av studentenes identitet og stolthet i forhold til de oppgavene profesjonene er satt til å løse. Begge knyttet dette til universitetenes strategi og visjon.

En del av det å være et eliteuniversitet som rangeres høyt på forskningsindikatorer er også å utvikle fremragende utdanninger.

De som er skeptiske til høgskolens universitetsstrategi begrunner dette i stor grad ut fra hensyn til bachelorutdanningene. Denne bekymringen er det all grunn til å ta alvorlig. Om en ikke har som mål å bli verdensledende, bør en gjennom systematisk arbeid innta rollen som nasjonalt ledende på profesjonsutdanninger, ikke bare i volum men også i kvalitet.

Det er ikke utenkelig at en systematisk satsing på å utvikle kvalitativt gode profesjonsutdanninger vil være vel så viktig som publikasjonspoeng i den politiske prosessen knyttet til universitetsstatus. Og det bør kanskje uansett være det viktigste i det universitetet vi skal være?

 

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS