Reformen er en fiasko

I romanen 1984 beskriver George Orwell hvordan folk tvinges til å kalle noe for det motsatte av hva det er. Svart ble hvitt. Hvitt ble svart. «Blackwhite».

Det er noe orwellsk over en kvalitetsreform som ble det motsatte: en kvantitetsreform. En kvart million mennesker tar høyere utdanning til enhver tid, og pengene til universitetene og høgskolene som skulle belønne kvalitet har i realiteten belønnet helt andre ting.

Det at kvalitetsreformen har mislykkes i å heve kvaliteten på utdanningen bør ikke overraske noen. Snarere tvert imot er det merkelig at ingen reagerte kraftigere på premisset reformen baserte seg på i 2003. For la oss for øvelsens skyld legge like kriterier til grunn for grunnskolen som det ble lagt for høyere utdanning.

Elevene skal prestere bedre og raskere. For å sikre det skal vi kutte et år i grunnskolen, ha flere elever per lærer, legge opp til mindre tid for læreren i klasserommet, bruke mindre penger per elev enn OECD-snittet, samt bruke 40 prosent av skolebudsjettet på administrasjon. Elevene skal også, i tillegg til å gjøre lekser etter skoletid, bruke helgen og flere kvelder i uken på å jobbe. Økonomisk belønning skal skolen få når elevene fullfører – uavhengig hvor mye de har lært så lenge det er over en minimumsstandard. Om ti år skal kvaliteten være bedre.

Hadde du frontet disse faktorene i en «grunnskolens kvalitetsreform», hadde du blitt rullet i tjære og fjær allerede før latteren i kantina hos Utdanningsforbundet hadde stilnet. For det fremstår jo som helt ufattelig.

Like fullt har dette skjedd i høyere utdanning. Da man kuttet studieløpet ned fra fire til tre år på en bachelorgrad lå to viktige faktorer til grunn for suksess: studiestøtten skulle være stor nok til at studenter kan studere på heltid, og utdanningsinstitusjonene skulle ha oppfølgning, veiledning og utdanning som en del av kjernevirksomheten.

Mandag 3. februar, kom altså dommen. I en omfattende undersøkelse har Nasjonalt organ for kvalitet i høyere utdanning (Nokut) spurt landets studenter om opplevd kvalitet på alt fra veiledning til utveksling. Selv om Nokuts «Studiebarometeret.no» på mange områder gir oss en bekreftelse på at vi gjør mye bra er det likevel på tide å konkludere med at store deler av reformen har vært en fiasko. På kritiske områder som studiestøtte og veiledning scorer vi så grunnleggende dårlig at spørsmålet ikke lenger er om vi har lykkes med reformen, men hvordan vi på nytt må reformere. Milliarder av kroner er brukt på økonomiske insentiver ment for å belønne kvalitet, men har istedenfor belønnet masseproduksjon.

Selv om en student både skal og kan jobbe mer selvstendig enn en elev i grunnskolen er situasjonen for dårlig, og studentenes årelange varsko bekreftet. Ingen hadde akseptert lignende tilstander i grunnskolen, og ingen bør akseptere det i høyere utdanning heller. Gjennom sine vel 100 dager ved makten har regjeringen omtalt målene om kunnskapssamfunnet i en vakker og ambisiøs språkdrakt. Skal de lykkes må de imidlertid sørge for at politikken bli mer enn «newspeak» fra Orwell.

Utdanning er dyrt, men uvitenhet koster mer. Vi får ikke kvalitet bare ved å ytre ordet mange ganger, vi får det ved og aktivt prioritere tid, penger og krefter på det. Vi krever en kvalitetsreform – ikke blackwhite. 

(Kronikken er også publisert på NRKs ytring.no).