Urettferdighet når stipendiater finansieres

Kunnskapsdepartementet har bestemt å opprette en ny doktorgrad i kunstnerisk utviklingsarbeid. Det er gledelig. Høringsfristen for forslagene til forskriftsendringer var allerede 1. november, så her mener Kunnskapsdepartementet alvor. Imidlertid later det til at Kunnskapsdepartementet og Regjeringen ikke mener alvor når det gjelder den videre realiseringen av doktorgradsprogrammene. For å starte de nye ph.d. programmene trengs nemlig ph.d. stillinger.

I statsbudsjettet som ble fremlagt for en snau måned siden fantes det ikke en eneste ny stipendiatstilling til kunstnerisk utviklingsarbeid. Det eneste som kom var et forslag om å overføre stillinger som forvaltes av det nasjonale stipendiatprogrammet (Program for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU)) til noen institusjoner som er del av programmet. Men dette er stillinger institusjonene allerede disponerer gjennom PKU. Kunsthøgskolen i Oslo og Norges musikkhøgskole fikk overført henholdsvis 5 og 4 stillinger.  Dette er de eneste stillingene til stipendiater i kunstnerisk utviklingsarbeid disse institusjonene kan regne med dersom forslaget til budsjett for 2018 blir stående. Dette er langt under det antall stipendiatstillinger som kreves i studiekvalitetsforskriften for å drive et doktorgradsprogram.

Så kunne man tenke at dette er noe institusjonene burde fikse selv, og det er jo en besnærende tanke, hadde det ikke vært for at det også er en dyp urettferdighet i antall stipendiatstillinger innen kunstnerisk utviklingsarbeid, i forhold til stipendiatstillinger i resten av UH-sektoren. Dersom man ser på forholdstallet mellom KD-finansierte rekrutteringsstillinger (ph.d. stillinger) og undervisnings- og forskningsstillinger i universitetene og de andre vitenskapelige høyskolene, viser tallene at i de andre institusjonene utgjør rekrutteringsstillingene 45-48 prosent. Forholdstallet for Kunsthøgskolen sin del er 7 prosent og for Musikkhøgskolen 17 prosent.

Dersom Kunsthøgskolen i Oslo skulle komme opp på et forholdstall på 45 prosent trengs en øking med 28 stillinger til totalt 33 stillinger. Når man vet at alle statsinstitusjoner er underlagt et effektiviseringskutt på minst 0,5 prosent (0,8 prosent i 2017) sier det seg selv at det ikke er mulig å nå forskriftens mengdekrav (antall stipendiater i et ph.d.-program) innenfor rammen av institusjonenes eksisterende budsjettramme.

Med etableringen av kunstneriske ph.d.-programmer likestilles endelig kunstutdanningen med andre vitenskapelige baserte utdanninger også på tredje syklus nivå. Dette representerer en normalisering kunstutdanningene applauderer. Konsekvensen av en normalisering er derfor å følge opp med flere ph.d.-stillinger i for kunstutdanningene. Noe annet er ikke bare urettferdig. Det er også mot-produktivt i forhold til å heve kvaliteten både på utdanningene og forskningen i denne delen av sektoren. Har man sagt A så må man si B. Og det er fortsatt tid til å rette på dette. Statsbudsjettet skal ikke vedtas før om en drøy måned.