Blix vil ha omkamp om kunstfakultet i Tromsø

Ved å utsette plasseringen av kunstfagene i den nye universitetsorganisasjonen, anerkjente det forrige universitetsstyret at fagene ikke er helt enkle å plassere under noen av de allerede etablerte fakultetsparaplyene ved UiT. Dette gir det nye styret en anledning til å revurdere hvorvidt det egentlig er noen styrke for UiT å pulverisere det sterke kunstfaglige miljøet UiT har bygget opp de siste åtte årene.   

Det kunstfaglige fakultet (Kunstfak) – bestående av Musikkonservatoriet og Kunstakademiet – er en spesiell enhet ved UiT fordi vi hovedsakelig utdanner utøvende og skapende kunstnere og kunstfaglige pedagoger. Musikkonservatoriet utdanner ikke musikkvitere, og kunstakademiet utdanner ikke kunstvitere. Vi har derfor en annen type professorer, en annen type Ph.d.-utdanninger og en annen type FoU-finansiering.  

I høst får det nye UiT-styret anledning til å forme sine ambisjoner for kunstfagene. Med bred støtte fra det norske kunstmiljøet sier vi: Grip muligheten!

Det synes som at økonomiske effektiviseringsgrunner har vært drivkraften i argumentasjonen hittil. Størrelse på fakultetene har blant annet vært et viktig argument. Når det avtroppende styret valgte å beholde Narvik og Juridisk fakultet som fakulteter, falt dette argumentet, og det framstår som underlig at nettopp Kunstfak er det man velger å sortere bort. Økonomisk sett har Kunstfak klart seg med en atskillig mindre administrasjon enn de andre fakultetene, også sett i forhold til størrelse.

I resten av Norge har universitetene innsett at det er viktig å ta vare på kunstfagenes verdi ved å sikre dem autonomi og spillerom i universitetsorganisasjonene. De gjør derfor det motsatte av UiT – de oppretter kunstfakulteter. Ironisk nok gjør de dette etter modell fra Tromsø som har hatt en svært vellykket organisering av kunstfagene. Det kunstfaglige fakultet ved UiT har markert seg nasjonalt både i oppbyggingen av den nye nasjonale kunstutøvende Ph.d.-graden, ved å være en sterk samfunnsaktør og ved å gi relevant og god utdanning. Dette er lagt merke til, og den statusen fagene har hatt i organisasjonen har vært et av argumentene når de andre nå omorganiserer seg.

Når man i Stavanger bestemte seg for å opprette et kunstfakultet i fjor, var en av begrunnelsene at Det humanistiske fakultet ikke kunne se noen synergieffekter etter 12 år med institutt for musikk og dans. Det var mer brysomt og førte til bruk av ekstra ressurser i fakultetsadministrasjonen på å forsøke å forstå og legge til rette for behovene kunstfagene hadde organisatorisk og faglig.

Våre fag er bare annerledes sammenlignet med resten av et typisk universitet. For å samarbeide og konkurrere med de andre 11 skapende og utøvende kunstfaglige utdanningsinstitusjonene i Norge, er verken det kunstfaglige miljøet i Tromsø eller UiT tjent med at vi ser stakkarslige ut som et par «rare» institutter i et brokete hum.sam.ped.fakultet.

Vi har visjoner om å bygge videre på det gode arbeidet til våre ansatte og studenter. Vi har for eksempel store planer om konserthus og samarbeid med orkesteret. Vi er drivende på kunstnerisk ph.d.-nivå nasjonalt, og har studenter som beriker landsdelen med utøvende virksomhet, opprettelse av musikkskoler, oppbygging av kunstgallerier og nasjonal og internasjonal ambassadørvirksomhet.

En kommende prosess med innplassering under en annen type enhet vil ta fokus fra dette arbeidet og i tillegg føre til unødige maktkamper og splittelse internt. Hvorfor er dette nødvendig? Denne prosessen gir absolutt ingen gevinster for UiT. Vi mener at det er dette rektor og det nye styre må vurdere: På hvilken måte styrker nedleggelsen av Det kunstfaglige fakultet UiT og kunstfagene? Hittil er det ikke gjort noe forsøk på en saklig argumentasjon for dette.

Vi griper nå sjansen til å få en diskusjon om å beholde fakultetsstatus, og håper at det nye styret leser de svært grundige utredningene vi gjorde forrige år – som helt tydelig sier at det ikke vil gagne verken kunstfagene eller Universitetet i Tromsø å endre en suksesshistorie.