Meningen med livet for fagbibliotekene

I et innlegg i Aftenposten i høst ble satsing på bibliotek sammenlignet med om at man i 1930-åra ville satse på hestedrosjer. Sjøl om vi synes bibliotek er viktig, er det ikke gitt at alle andre synes det. Og biblioteket er jo ikke viktig hvis det bare er bibliotekarene som synes det, og ikke våre eiere og brukere.
 
Mens folkebibliotekene har en egen lov med en ny formålsparagraf som utfordrer bibliotekene til å bli lokale debattarenaer, finnes det ikke noe tilsvarende for fagbibliotekene, utover at «Forskrift om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning (studietilsynsforskriften) stiller krav om at en institusjon må ha «tilfredsstillende ressurser i form av lokaler, utstyr og bibliotek» for å bli akkreditert som høgskole eller universitet.

Biblioteket skal være «tilpasset primærvirksomheten og utgjøre et fullt forsvarlig lærings- og arbeidsmiljø for studenter og ansatte» står det videre. Hvis man er på jakt etter fagbibliotekenes samfunnsoppdrag, er det ikke veldig mye hjelp i å studere de siste årenes stortingsmeldinger eller andre offentlige dokument. Det er kjekt å ha bibliotek i høyere utdanning, men det er ingen klare bestillinger med hensyn til hva biblioteket skal levere.
 
Høyere utdanning har tradisjon for respekt for den enkelte institusjons autonomi. Det betyr at det er vanskelig å tenke seg at noen skulle instruere institusjonene med hensyn til hvordan de bør styre bibliotekene deres. Samtidig er det også en manglende kjennskap til bibliotekene i mange institusjoners ledelse.

Det betyr at vi ikke kan forvente at andre utvikler et samfunnsoppdrag til oss. Bibliotekene må selv utvikle en ide om hva fagbiblioteket kan bidra med for våre eiere. Vi må selv utvikle en visjon om hvordan fagbiblioteket ser ut som 20 år.
 
Sjøl tror jeg at både folkebibliotek og fagbibliotek kan ha en stor framtid foran seg som sentrale steder og arbeidsfellesskap i den digitale tidsalderen. De kan bli møtesteder som utvikle og fremmer nye forbindelser mellom mennesker. Et senter for studentfellesskap og forskerfellesskap.

Det er tross alt kunnskap vi skal leve av i framtida. Biblioteket må etablere seg  som «et tredje sted» - som understreker at mennesket ikke bare er forbrukere av innhold, men også aktive bidragsytere. Det vil bety en endring av fokus fra å levere andres innhold, til selv å legge til rette for produksjon av innhold.  
 
Strukturen i høyere utdanning er i endring gjennom fusjoner. Undervisning og læring er i endring gjennom økt digitalisering og ideen om «flipped classroom». Mens folkebibliotekene fortsatt i hovedsak er papirbaserte, så er den digitale bruken i fagbibliotekene allerede mange ganger større enn det tradisjonelle bokutlånet.

Hvis noen tror at bibliotekenes hovedoppgave framover er å låne ut papirbøker, så er det en begrunnelse for bibliotek som fort vil gjøre bibliotekene irrelevante.  Hva skal være bibliotekets oppgave når kunnskapen er tilgjengelig uavhengig av sted på nettet?  Er det da ikke tilstrekkelig å ha et kontor som er ansvarlig for å inngå kontrakter med digitale innholdsleverandører?  Hvor store variasjoner på digital tilgang kan vi tillate mellom institusjonene og fortsatt snakke om lik rett til utdanning?

I den nasjonale bibliotekstrategien sier regjeringa seg fornøyd med dagens fjernlånsordning, men de viser til at etterspørselen etter digitalt fjernlån er minimal. Den vil imidlertid øke. De aller fleste leverandørene av digitalt innhold som vi ved HIOA har avtale med, forbyr digitalt fjernlån. En framtidsretta forskningsinfrastruktur vil kreve en helt annet politikk på dette området.
 
De mindre fagbibliotekene knyttet til forskningsstiftelser er i alvorlige problemer. Bibliotekvirksomheten er blitt såpass krevende at det er vanskelig for en bibliotekar å kunne håndtere alle sider ved virksomheten.  Tilgangen til digitale kilder blir ofte svært dyr for disse små forskningsstiftelsene, slik at de i virkeligheten er avhengig av å ha ansatte eller besøk av studenter som har digital tilgang gjennom et universitet eller en høgskole.

Lar det seg i framtida gjøre å ha selvstendige forskningsbibliotek som ikke er knyttet til et universitet eller høgskole? Eller er det et ansvar for staten å gi forskere nødvendig tilgang til kunnskapskilder?
 
Liber, den europeiske foreningen for forskningsbibliotek har satt fagbibliotekenes framtid på dagsordenen gjennom sin strategi som heter «Reinventing the Library for the Future» - intet mindre. Planen fokuserer på tre områder:

• Vitenskapelig kommunikasjon og forsknings-infrastruktur med fokus på forskningsdata.
•  Re-skape forskningsbiblioteket med fokus på digitalisering, digitale kulturminne-samlinger (LIBER omfatter også nasjonalbibliotekene i Europa), digital kuratering og formidling samt redesign av det fysiske biblioteket.
• Markedsføring og lobby-virksomhet på vegne av bibliotekene for å synliggjøre bibliotekenes rolle i forskning.

Liber jobber nå gjennom ulike grupper for å utvikle denne strategien.
 
Universitets- og høgskolerådets bibliotekutvalg (UHR-B) har arbeidet med et strateginotatet  «Bibliotek i universitets- og høgskolesektoren - utvikling, roller og oppgaver». Notatet skal behandles av UHR-rådet før det oversendes til Kunnskapsdepartementet. Dette arbeidet er et svar på den nasjonale bibliotekstrategien som regjeringen lanserte tidligere i år, men som bare omfatter folkebibliotekene.

Et område som strategien omfatter er bibliotekenes bidrag for kvalitet i høyere utdanning der regjeringa startet arbeidet med en stortingsmelding våren 2015. Stikkord her er Kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning der informasjonskompetanse inngår i læringsutbyttebeskrivelsene.

Vår erfaring er at mange bibliotekarer betraktet Kvalifikasjonsrammeverket som et gjennombrudd for å få informasjonskompetansen inn som en integrert del av undervisningen av studentene. Slik er det ikke blitt.

Bibliotekarene har fremdeles en annerledes oppfatning av hvilke ferdigheter som ligger i å være informasjonskompetent, enn hva mange faglige tilsatte har. Informasjonskompetanse omfatter ikke bare søkerferdigheter men også ferdigheter i akademisk skriving og akademisk redelighet – nye oppgaver for UH-bibliotekene.

Strategien peker på at bibliotekene har en sentral rolle i studentenes læringsmiljø gjennom integrering av tjenester i de fysiske biblioteklokalene. «Studentaktive læringsformer krever varierte arbeidsplasser og andre informasjonsressurser enn tradisjonelle pensumbøker» står det i utkastet til strategi. Bibliotekene må derfor utvikles til moderne læringssentra der alle medier og menneskelige ressurser er tilgjengelige.

Andre nye oppgaver er knyttet til digitalt pensum og litteraturlister.
Kunnskapsdepartementet krever at universiteter og høgskoler dokumenterer tildelte midler til forskning, og forskningsmidler tildeles i stor grad på basis av forskningspublikasjoner. Dette gjør bibliometri og publiseringsanalyser til viktige verktøy som bør anses som en kjernevirksomhet i biblioteket.

Biblioteket bør gi brukerstøtte i valg av publiseringskanaler. En naturlig fortsettelse av bibliotekets virksomhet er å være utgiver av open access- publikasjoner fra institusjonen.

Strategiutkastet peker på at regjeringa har varslet en videreutvikling av ordningen med Sentre for fremragende forskning og utdanning og innovasjon. Disse sentrene krever utvikling av nye arbeidsmetoder, ikke minst det som internasjonalt blir kalt «embedded librarianship» der forskningsbibliotekarer går inn i forskergruppe-teamene.
 
Debatten om fagbibliotekenes samfunnsoppdrag og bibliotekenes framtid vil bli satt på dagsordenen  på et  seminar som Læringssenter og bibliotek ved HIOA inviterer til i forbindelse med Det 75. norske bibliotekmøtet i Tromsø i april neste år. Der vil det bli innlegg fra flere institusjoner som er i gang med å re-skape ideen om fagbiblioteket for framtida. Det gjelder både Universitetsbiblioteket i Tromsø og Universitetet i Agder, i tillegg til oss på HIOA. Jeg håper dette kan bli en debatt og en skapende prosess som mange vil delta i.

(Kronikken er også publisert i Bok og Bibliotek 5/2015)