Kun et fåtall får være med på unikt formidlingskurs

Ti utvalgte forskere i Bergen har de siste månedene gått gjennom et intenst opplæringsopplegg for å gjøre dem til gode formidlere. De er med på det som kalles Forsker grand prix. Det hele leder fram til en formidlingskonkurranse hvor de har fire minutter til å imponere publikum og et dommerpanel.

Men...

— Showet er bare gulroten i enden. Det er opplæringsdelen vi legger mest vekt på, forteller Silje Vik Pedersen, leder for Forskningsdagene i Bergen.

Deltakerne er godt i gang i arbeidet med doktorgraden sin, men har ennå ikke disputert. I løpet av disse månedene går de gjennom en intens kursing og får profesjonell hjelp til både med presentasjon, sceneopptreden og stemmebruk.

Dette opplegget er ganske unikt i norsk sammenheng, ifølge Pedersen. Hun mener denne typen formidlingstrening burde vært mer utbredt.

— Dette har gjort noe med nervene mine

— Laboratoriet mitt er flere 100 kilometer over jorden — som satelitter, sier Josephine Salice fra scenen.

Spektakulære bilder av flakkende nordlys dekker et lerret bak henne.

Hun er en av årest deltakere og er stipendiat ved Universitetet i Bergen. Khrono har fått være til stede under «den lille generalprøven», en uke før showet. Selve finalen er 28. september.

Salice holder på med romfysikk. Mer spesifikt — å kartlegge mengden av partikler som bombarderer atmosfæren, ved hjelp av satellittmålinger. Formålet er å få et realistisk bilde av hvordan partikler påvirker klimaet vårt, og funnene hennes skal brukes som data i en slik klimamodell.

Denne dagen virker Salice selvsikker. Hun vet hva hun skal si. Stoffet sitter godt. Men hun har ikke alltid vært så trygg foran folkemengder. Hun meldte seg faktisk på Forsker grand prix fordi hun ville utfordre seg selv på akkurat dette området.

Om en uke må deltakerne tåle å bli nøye vurdert på sine formidlingsevner, av både publikum og dommere. Publikum i salen gir presentasjonene poeng fra 1 til 6. Dommerne gir også slike poeng, i tillegg til at de kommer med tilbakemelding og kritikk. Det hele blir dessuten strømmet direkte ut i verden.

— Det er alltid litt skummelt å ha foredrag, presentasjoner eller undervisning. Så jeg tenkte – hva er bedre enn å prøve å være på live TV? Kanskje jeg da får jobbet litt mer nervene, sier Salice.

— Har det hjulpet?

— Jeg føler i hvert fall at jeg har lært veldig mye om hvordan man bør presentere, så jeg håper jo at det kommer fram. Og at dette har gjort noe med nervene mine. Man blir roligere når man vet hva man skal gjøre, sier hun.

For Josephine Salice var det også en motivasjon å potensielt klare å nå ut til flere med forskningen sin.

— Romfysikk er stort i Norge, men den er ikke særlig kjent, spesielt da det foregår hovedsakelig på engelsk. Jeg gleder meg derfor til å dele litt av Norges bidrag innen romfysikk med befolkningen.

Forskningsrådet har tatt «pause» i flere år

I år er det bare Universitetet i Bergen og Universitetet i Agder som gjennomfører Forsker grand prix. Forskningsdagene hentet Forsker grand prix-konseptet til Norge i 2010, og forskningsmiljøene i Bergen, Trondheim og Stavanger var med fra starten. Siden har både Oslo, Tromsø og forskningsmiljøene i Agder og Telemark deltatt, og tidligere har man også hatt nasjonale finaler.

— Da korona kom gjennomførte vi en nasjonal finale. Året etter, i 2021 fant Forskningsrådet ut at de skulle ha en pause, og pausen har ikke opphørt. Her i Bergen er det enstemmig vedtatt at vi skal fortsette med dette, det er såpass viktig, men vi jobber også med å få Forskningsrådet på banen igjen, sier Silje Vik Pedersen.

Så hva går dette formidlingskurset ut på?

Jo, de har først en fellessamling før sommeren, med en introduksjon til konseptet og hva de skal gjennom.

— De får en innføring i historiefortelling. I år hadde vi fått inn Astrid Dalehaug Norheim fra Senter for undersøkende journalistikk til å fortelle hvordan de jobber. Den første biten handler om å få stipendiatene til å få noen tanker om hvordan de kan fortelle en historie om forskningen sin, sier Pedersen.

Uken etterpå er det en-til-en-samling med to kommunikasjonsrådgivere per deltaker og en scenecoach.

I løpet av sommeren skriver deltakerne manuset sitt, og har jevnlig kontakt med kommunikasjonsrådgiverne. Så treffes alle igjen i september. Da er det et ganske intensivt opplegg og to samlinger til, før generalprøve og show.

Mange arbeidstimer går med

Pål Adrian Ryen er en av kommunikasjonsrådgiverne som er lånt ut som «coach» i denne sammenheng. Han jobber ved Universitetet i Bergen. Det er også coacher fra Høgskulen på Vestlandet og Norges Handelshøyskole.

— Vi bruker cirka sju hele dager og noen timer her og der på dette, sier han.

— Hvordan synes du det er å jobbe med dette?

— Jeg synes det er utrolig morsomt. Jeg lærer jo også mye — både om ulike forskningsområder, men også om folk og personlighetstyper. Det er veldig gøy å se reisen til noen av dem.

Ryen sier at en del av deltakerne ofte er ganske nervøse i begynnelsen.

— Det kan man av og til se veldig tydelig, men så kommer man til finalen, og så ser man det ikke i det hele tatt.

Forsker grand prix er på sett og vis er kostbart, med tanke på hvor mange folk som er involvert i organiseringen.

— Men med tanke på det man får igjen for det, er det ikke så ille, sier Silje Vik Pedersen.

Gjengen som organiserer det hele er opptatt av at det skal bli en sammensveiset gjeng som er trygge på hverandre.

— Det hjelper godt den dagen de skal på scenen. Selv om det er en konkurranse, heier de på hverandre.

Deltakerne pleier gjerne å holde kontakt i ettertid, forteller Pedersen.

— Alle står i samme situasjon, da er det greit å ha litt input fra noen utenfor ens eget miljø, sier hun

Vil nå ut til flere med forskningen

Inga Margrethe Fagerbakke sine fire minutter skal brukes til å fortelle om hvordan opplæring i en naturfaglig samtalemåte kan ruste kommende barnehagelærere til å lede utforskende hverdagssamtaler om naturfag med barn.

Hun får gode tilbakemeldinger fra de andre deltakerne denne dagen.

«Godt at du har lagt inn så mange naturlige pauser»

«Bra at du kommer tilbake til dette med flyting og synking»

Fagerbakke tror mange vil ha nytte av forskningen hennes.

— Det er veldig nyttig å få øving i de mikrotingene som er viktig når man skal presentere. Hvordan du snakker, hvordan du går, hva du har på deg. Men det er også noe med å få publisitet rundt forskningen sin. Uansett hvordan det går på konkurransen er det en sjanse for at flere får høre om den, sier Fagerbakke.

Går inn i rollen som den syke

Sykepleier Sigrund Breistig forteller historiene til kvinner hun har intervjuet i doktorgradsarbeidet sitt, som er ferdigbehandlet for gynekologisk kreft. På scenen går hun inn og ut av rollen som seg selv og de hun har intervjuet.

«Jeg heter Anne. Jeg er 60 år, og har barn og barnebarn. En kontroll forteller meg om jeg skal leve eller ikke»

« Legen sier — andre kommer ikke med like mange spørsmål som deg»

— Jeg gjør dette først og fremst for å løfte å løfte forskningsprosjektet. Jeg vil løfte stemmen til overlevere av gynekologisk kreft. Jeg tenkte dette er en kjempemulighet til å få litt blest. Litt drahjelp. De stemmene jeg har er så sterke, og de blir ikke hørt ellers. De dagene jeg har vært kjempenervøs har jeg tenkt «jaja, det er for en viktig sak», sier Breistig.

Både Fagerbakke og Breistig sier at denne opplevelsen har inspirert dem til å drive mer med formidling framover.

— Jeg underviser til vanlig når jeg ikke har doktorgradsstilling, og jeg skjønner nå at det er mange ting som påvirker undervisningen. Jeg kommer for eksempel ikke til å ha så mange power point-presentasjoner, men gå rett på med spennende historier, sier Sigrund Breistig.

Trist å ikke kunne tilby det for flere

Det er også et mål å gjøre deltakerne mer medievante, sier leder for Forskningsdagene i Bergen, Silje Vik Pedersen.

— Vi trener nå opp gode formidlere, og kan håpe at det etterhvert er disse journalistene går til, sier hun.

Pedersen forteller at mange tidligere Forsker grand prix-deltakere faktisk dukker opp som ekspertkilder i media fra tid til annen.

— De var ikke nødvendigvis naturlige formidlingstalenter. Vi ser ofte en vanvittig forandring på noen måneder. Det er veldig gøy, sier hun.

Selv skulle hun ønske flere kunne gått gjennom denne transformasjonen. I år var det 30 søkere i Bergen.

— Teamet som skulle jobbe med dem valgte ut ti stykker, basert på personlig motivasjon, fagfelt — vi må ha en bredde — og hvor langt de hadde kommet i løpet, sier hun.

Søkerne kan være fra alle institusjonene som ligger under Forskningsdagene-paraplyen: Universitetet i Bergen, Høgskulen på Vestlandet, Helse Bergen, Norges handelshøyskole, Norce, Havforskningsinstituttet, NLA Høgskolen, VilVite og VID Vitenskapelige høgskole.

— Jeg brenner jo veldig for det, og synes helt klart dette er noe utdanningsinstitusjonene bør ha mye større fokus på enn de har i dag. Det er veldig trist å måtte gi 20 stykker avslag.