Nærum leste høyt fra egne barndomstekster

Kulturutvalget på Det norske studentersamfund (DNS) arrangerte sist uke «Det vi skrev som barn» for andre gang.

Konseptet er inspirert av den kanadiske podcasten «Grown-ups read things they wrote as kids», og går ut på at flere kjente, publiserte forfattere deler tekster de skrev da de var barn, og ikke på langt nær like kjente og publiserte.

Blant kveldens bidragsytere var alt fra nykommere i forfatterbransjen, som Pia Evardsen, til mer kjente navn som Knut Nærum og Erlend Loe.

I lenken under kan du høre noen av opplesningene: 

Enorm interesse

Første gang BokTorsdag-redaksjonen i DNS arrangerte konseptet fikk de bruke et mindre lokale på Kulturhuset kalt LAB. Den gangen ble det så fullt at folk måtte snu i døra. Nå fylte de opp utestedets hovedlokaler.

— Denne gangen har tre ganger så mange vist interesse for arrangementet på våre Facebook-sider, sier Vilde Monrad-Krohn. Hun er en av tre redaksjonsmedlemmer som har hatt ansvaret for kveldens arrangement.

— Det kommer til å komme veldig mange, legger hun til.

Og allerede en halvtime før den første forfatteren skal på scenen må dørvakta stoppe køen som forsvinner nedover Youngstorget. Lokalet er fullt.

Forfatter og komiker Knut Nærum må opp og forklare vakta hvem han er, og at han er en av de ni forfatterne som skal dele sine barndomsverk, før han slipper inn. Og innendørs er alle sitteplasser tatt, bare et par stoler lengst framme ved scenen er holdt av til forfatterne selv.

— Velkommen til BokTorsdag på en onsdag

Vilde Reichelt kom på ideen om «Det vi skrev som barn», og det var også slik hun kom med i litteraturredaksjonen til Kulturutvalget.

— Det er kjempegøy å se at ideen min faktisk har blitt virkelig, men det er også blitt noe helt annet enn jeg hadde sett for meg, forteller hun.

Hun understreker at mange litterære arrangementer når en ganske snever målgruppe, mens kveldens arrangement er mer allment. Hun  tror det er derfor det er så mange som møter opp.

— Man får høre ting man selv kunne ha skrevet, og man ser at forfatterne har skrevet mye også før de ble kjente, sier hun.

Reichelt tråkker nærvøst opp på scenen, og snur seg mot den fullpakkede salen før hun begynner å snakke.

— Velkommen til BokTorsdag på en onsdag, sier hun, og forsamlingen humrer. Den første forfatteren skal snart på.

101 Detektiv, og en 19-årings livsfilosofi

Førstemann i rekka er Fredrik Høyer, mest kjent som Slam-poet og forfatter av «Grønlandsūtraen.» Men i kveld skal han først og fremst dele historien om 101 Detektiv, som han diktet da han var seks år.

— Dette må jeg undersøke, sa detektiven. I full fart kjørte han gjennom natten, men så kom han tilbake. Han var i banken! Men hva? Hva var det? Han kikket litt nærmere på det. Det så ut som et fingeravtrykk!

Høyer lar publikum le fra seg før han fortsetter.

— Han så at det var strødd en masse penger bortover gata. Han sa til seg selv: Kanskje hvis jeg følger det, kommer jeg til ranerens hus. Han forfulgte pengene, men plutselig var det ikke mer penger. Men plutselig - hva var det?! Han kjente noe! Han kjente noe skarpt! Det var under foten hans! Han kikket ned. Der lå en speiderkniv. Det var ikke noe på speiderkniven.

Høyer blar om.

— Kapittel 4, fortsetter han, og han gir seg ikke før kapittel 12. Spenningsdramaet ender med at politiet lager en etterlystplakat av raneren basert på et bilde i avisen.

Mattis Øybø er neste på lista, og i motsetning til Høyer er det en noe mer moden og pretensiøs side av seg selv Øybø skal presentere, nemlig diktene han skrev som 19-åring.

Han trekker pust dypt før han begynner.

— Noter i mitt sinnspartitur. Av og til føler jeg at jeg eldes. Jeg tar meg til brystet og kjenner at jeg strever med åndedrettet. Jeg må puste selv, alene, uten hjelp. Refleksen, den elektriske innpulsen. Hjertet har nok med seg selv. Jeg får lyst til å slutte å puste. Bare slik. Men det fortsetter, jeg gir meg ikke. For den steinen, den skal opp. Opp. Opp. Sinnet har noen lagt et laken over. Jeg ser innover. Øyeeplet har dreid om sin akse, og ser ned.

Øybø kaster tidvis forbausede blikk ned på papiret han har i hånden før han fortsetter å lese, og på et punkt poengterer han at ja, jeg skrev faktisk «efter».

— Forfatterne kler av seg

Reichelt forteller midtveis i programmet at hun er fornøyd med hvordan kvelden har utspilt seg.

— Vi hadde ikke regnet med at forfatterne ville stille opp, og vi setter veldig pris på at så mange takket ja til å delta, sier hun.

Hun er ikke sikker på hva fremtiden til «Det vi skrev som barn» kommer til å være, men hun understreker at hun tror det blir flere fremtidige arrangementer.

— Det hadde vært morsomt å få utvide enda mer. Jeg vil gjerne gjøre dette en gang til, gjerne på Kulturhuset, men jeg tenker vi må ta en gang av gangen.

Joakim Tjøstheim, redaktør i litteraturredaksjonen, sier også han er fornøyd med kvelden.

— Som publikum møter du folk på scenen som ellers er profesjonelle, og du er fullt klar over at disse er mestere i å skrive, men så får du høre den uprofesjonelle siden av dem. Det blir som å se noen gjøre noe de ikke kan, men så vet du at de egentlig kan det, sier han, og legger til:

— Det blir nesten som om forfatterne kler av seg på scenen, og folk liker det.

En kakeoppskrift fra Nærum

Knut Nærum har tatt seg tid til å finne både fram både filmanmeldelser og skoleoppgaver han skrev som liten. Han understreker at alt er i samme sjanger, nemlig kulturjournalistikk.

— Mye av det jeg skrev som liten hadde mye direkte kontakt med leseren, påpeker Nærum før han begynner å lese fra en papirbit han har i hånda.

— Kupong til å spørre om klærne. Navn, adresse, gate, by eller land. Skaff Dem noen gode klær. 

Han viser frem en tegning av et menneske som sitter med topplue på en stein.

— God påske, sier lille Kristin fra Oslo, og det må dere også gjøre, leser Nærum.

Som liten var han heller ikke redd for å bevege seg i eventyrsjangeren.

— Et eventyr om tjue elefanter.

Han viser frem en elefanttegning før han fortsetter.

— En gang var det en elefant som gikk ut i verden. Det varte ikke lenge før han møtte nitten til, og nå var de tjue. Men det varte ikke lenge før de møtte ti til, og nå var de tredve. Og så gikk hele eventyret.

Salen ler, før Nærum trekker fram en oppdiktet kakeoppskrift fra en svunnen tid.

— Tre kilo mel. Fem gram vann. Tre kilo sukker. Tre egg. Og så røre. Ta kaken i tre deler. Legg inn innholdet. Ta på krem. Og spis.

Mimrer i ungdomsskoleforelskelser

Blant de mer utleverende av talerne var illustratør Lisa Aisato, som hadde tatt med to dagbøker hun skrev som 13- og 15-åring.

— Noe av det jeg merker meg når jeg leser gamle dagbøker, er at jeg virker litt som en psykopat, for jeg ramser opp ganske drøye ting som skjer, men jeg forteller ingenting om følelsene mine eller hva jeg tenker om det, sier Aisato, før hun begynner å lese:

— Var med Kaja hjem. Dro på klubben. Kaja prøvde sin første røyk. Helene ville at jeg skulle være med henne ut en tur. Hun fortalte om at moren og faren skulle skilles. Så begynte hun å gråte. Hun gråt i armene mine. Da kom Kaia, Siri og Bente. Siri begynte også å gråte, fordi hun hadde røyka, og også på grunn av Helene. Og jeg begynte også å gråte. Og Bente også. Vi gråt lenge alle sammen, men så dro vi hjem til Kaja og drakk brus.

Aisato er heller ikke redd for å utlevere kjærlighetslivet sitt som tenåring, og hun understreker blant annet at hun håpet veldig at en eller annen skulle bli forelsket i henne. Så finner hun frem dagbokutdraget fra første gang dette skjedde.

— Han er veldig grei, og alt sånn, og jeg kan jo snakke med han om det meste, men har er så stygg. Helt sprengt i trynet, liksom. Kviser og øya langt, langt inn i huet og lyse øyevipper som står ut. Munnen er sånn skilpaddeforma med smale og tynne lepper, og av og til ser han ut som en dverg. Dessuten har han ikke smak når det gjelder klær eller hår, leser hun, og innskyter:

— Sier jeg liksom.

Salen ler, mens Aisato nikker mot et bilde på en projektor av henne selv med regulering og en rekke trekte tenner.

—Hadde han bare sett ut som, ja, hvem som helst annen! Men nei, han som er forelska i meg må være støgg, liksom. Typisk!

Aisato sukker.

— Herregud, jeg var så slem! stønner hun inn i mikrofonen.

Ung kriminalforfatter

Pia Edvardsen, som nylig debuterte med roman Vi var aldri brødere, er ingen fremmed i BokTorsdags lokaler. I 2014 vant hun redaksjonens skrivekonkurranse, og denne gangen er hun på plass med en rekke dikt hun skrev som yngere.

Før hun begynner påpeker hun at hun lærte seg å banne jævla tidlig.

— Fiskern Fredrik fiska fem flate flyndre. Flyndrene flaksa forbi Fredrik. Fy faen, flyndrene flaksa forbi Fredrik.

En av de siste som skal opp er Erlend Loe, som blant annet leste høyt fra en «lokalavis» han selv var redaktør for som barn. Blant annet var den unge Loe glad i ordkonkurranser.

— Her kommer noen ord som er satt sammen ganske så innviklet, men du kan forsøke å løse dem. Ordene er et dyr, leser Loe, før han begynner å ramse opp ordgåtene.

— 1. ehts, 2. jbønr, 3. lvu, 4. gel. Til høyre har jeg tegna en kam, og så står det kam over. Med to M-er.

En publikumsfavoritt var allikevel et tegnehefte Loe hadde lagd, med overskriften «Forbryterregister. Ti kjente forbrytere fra hytt og vær.» I samling blir publikum blant annet presentert for Ravna Matsen, 2.50 meter høy og med ukjent kjønn, dømt for boktyveri, og med yndlingsuttrykk «har du lest…?».

Forbryteren som skapte mest applaus var allikevel den 74 år gamle presten Lasse Krum, 1.30 høy, dømt for kirkebrann, og med yndlingsuttrykk «har du fyr?»

Salen ler og klapper Loe av scenen.

Og så snart sistemann har lest opp sine barneverk — Anna Kleivas høytlesning av den karaktertunge bokserien Grasenga — blir lokalet tømt for publikum, nesten like fort som det ble fylt opp. Den vanlige støyen fra gjester på Kulturhuset en onsdagskveld i Oslo gjenopptas på ny.