Fagforfatterne må lære seg å skrive

Når noen spør hva slags bøker jeg skriver, pleier jeg å fleipe med at jeg skriver sånne bøker som folk må lese. Fordi bøkene står oppført på en pensumliste. Kanskje jeg må slutte med denne fleipen? Temaet tvungen lesning av bøker har jo plutselig fått en annen temperatur.

Litteraturkritiker og sykepleiestudent på HiOA, Cathrine Krøger, har nemlig satt lærebøkene på dagsorden. Hun mener bøkene på hennes eget studium er preget av et spesielt dårlig språk.

Sett utenfra, jeg kjenner ikke sykepleielitteraturen, er mitt inntrykk at hun treffer på spørsmålene om språket i disse bøkene. For eksempel at vanskelige formuleringer gjør innholdet uinntagelig. Utover det vil jeg ikke mene noe om hennes kritikk.

Men det er et poeng at akademiske tekster inneholder mye hjelpeløst språk. I mitt eget fagfelts tekster, i barnevernlitteraturen, finner jeg litt for ofte en språkbruk som synes å være under press. Godhetsdiskursen som dette feltet preges av, kombinert med korrekthetsnormer for hva man kan si og skrive, blir lett en tvangstrøye for forfatteren.

Språket i mange akademiske tekster, uansett fag, er til tider stivt og dermed formidlet på en slik måte at tekstene blir ugjennomtrengelige. Vi må gjerne helt ned på setningsnivå for å se hva dette dreier seg om.

I de dårligste tekstene kan vi lese setninger som man kunne mistenke var forfattet av de aller mest firkantede byråkratene i departementenes mørke kroker. Setninger som forteller om «barnas uttrykte behov», når vi skal få vite at barna sa hva de ville. Eller der evalueringer av undervisningen sies å måle «studentenes grad av tilfredshet», i stedet for å fortelle «hvor tilfredse studentene var». Et tredje eksempel er setninger som påstår at man «ikke kan se bort fra viktigheten av», der det kunne sies rett fram at noe er viktig.

I slike tekster sliter man som leser med mengder av passive verb. Dessuten omdannes verb til substantiv på annenhver linje i de dårligste tekstene. Som om det skulle gjøre det mer interessant å lese teksten. Det er mye lettere å lese at «kvinnen søker arbeid» enn at «kvinnen er arbeidssøkende». Eller at «mannen går» i stedet for «mannen er gående».

Et annet utbredt fenomen er uklar subjektbruk. Det fører ofte til at menneskene blir borte i teksten. Hvis man for eksempel påstår at «Lærerkompetansen er viktig», er det mye vanskeligere å få øye på læreren, enn om setningen lød: «Det er viktig at lærerne er kompetente». Lesere er som regel glad i setninger med klare subjekter, det er nemlig en type setninger de raskt forstå innholdet av.

Det kan se ut til at en del av disse forfatterne jobber lite med den språklige siden av sine tekster. Så kan man diskutere om de ikke er interessert, ikke har tid eller ikke har skaffet seg den nødvendige skrivekompetansen. Uansett: Når tekstene blir ugjennomtrengelige å lese, så blir faget også mindre tilgjengelig og mer mystifisert enn det bør være.

Hvis vi skal forsøke å forstå hva dette dypest sett handler om, må vi søke forklaringer andre steder enn i lokale miljøer på HiOA. Det handler om hva akademisering er, og hvordan man går sporene i akademiseringsløypa. Jeg vil peke på to forhold som jeg tror har betydning.

For det første er fagbøker og artikler innen høyere utdanning preget av en sjangerforståelse som springer ut fra den internasjonale trenden som foreskriver akademisering av alle fag. Og de utdanningene som utdanner profesjonsutøvere som skal arbeide med mennesker, er spesielt interessante. I disse profesjonene finner vi som regel en sterk nærhetsorientering i den faglige utviklingshistorien. Den er nesten alltid også orientert mot praksis.

Mange av disse fagene har gjennom de siste to-tre-fire tiårene vært preget av en sterk nyorientering som fremmer teoretisering. Dette er en god utvikling. Men den føder også nye problemer, ikke minst fordi den går så fort. Det tar nemlig tid å utvikle et nytt vokabular i et felt som går fra overveiende praksisorientering til å utvikle en mer vitenskapelig base. Og det blir ikke lettere i den formidlingssituasjonen vi har i våre dager, der de store internasjonale tellekant-tidsskriftene fullstendig dominerer sjangerforståelsene i internasjonal akademisk litteratur.

Det andre forholdet er koblet til hva forfatterne gjør. Det kan se ut som om mange ikke arbeider tilstrekkelig med språket. Vi kan ane at de tenker at formidling er langt mindre viktig enn innholdet. Dette fører til en svært lav sjangerbevissthet. Men også noen ganger til at innholdet ikke når fram til leseren.

Det konkrete resultatet blir ofte at teksten blir en slags hybrid av akademisk og byråkratisk skrivemåte. Praktisk orienterte profesjoner som er midt inne i en teoretiseringsfase, trenger forfattere som kan fortelle om det som foregår på en måte som profesjonens studenter kan forstå. Og det er krevende å skrive i denne historiske fasen. Det skal jeg ikke legge skjul på.

Dekan Gro Jamtvedt ved Fakultet på helsefag på HiOA blir intervjuet om Krøgers innspill i Aftenposten 18. juni. Hun ser for seg at «noe av løsningen ligger i at studentene bruker mer internasjonal sykepleie-litteratur». Det er et underlig svar. Jeg er redd det ikke vil løse så mye av problemet. Det er i beste fall en re-aktiv strategi. Utenlandske fagforfattere er like mye innleiret i den samme akademiseringstrenden. De utsettes for de samme utfordringene i formidlingen.

Det vi må gjøre er å utvikle skrivekompetansen. Og det omfatter også et strev med å utvikle den akademiske vendingen. Vi arbeider daglig med akademiseringen. Men vi må også utvikle vår forståelse av hvordan vi bedriver akademisering.  Det handler om å arbeide med en så grunnleggende dimensjon som forholdet mellom praksis og teori, altså ett av de mest sentrale vitenskapsteoretiske spørsmålene.

HiOA er en høgskole der det skrives mye faglitteratur. Vi er leverandører til hele landet. Da bør høgskolen/det kommende universitetet ta dette ansvaret på alvor – også når det gjelder formidlingskvalitet. Pensumlitteraturen er en svært viktig del av en nasjons og fagfeltenes kunnskapsbase. Og bøkene har en spesielt viktig plass i dette bildet, slik jeg viste i min kronikk om at Et universitet trenger bøker. 

Da er det et paradoks at mye av den akademiske skriveopplæringen handler om akademiske skriveregler. Den handler langt mindre om hva som er god formidling.

Vi trenger god skriveopplæring. Ikke bare under mottoet «Skriv for å bli publisert». Men også «Skriv for å bli lest og forstått».