Lånekassen-marerittet

— Hei, det er Monica fra Lånekassen som ringer.

Jeg kjenner en strøm av varme rushe opp mot hodet. Kanskje fikk de med seg at jeg skrev en kronikk i fjor, hvor jeg var ytterst sarkastisk mot bokontrollen deres. Er hevnens time kommet? Kanskje henger det en utskrift av teksten til spott og spe på lunsjrommet i Lånekassens hovedkvarter. Og et bilde av meg på en dart-skive, hvor alle nye medarbeidere trenes opp til å treffe meg midt mellom øynene. Så få sekunder inn i samtalen, så mange skrekkscenarioer.

— Jaså, hei hei, svarer jeg så nonchalant jeg kan.

Dette har alltid vært mitt problem i møte med autoritetspersoner: jeg er skyldig inntil det motsatte er bevist. I stedet for å gå rett på skriftingen har jeg, av erfaring, lært å være musestille til anklagelsene kommer. Som en elg, med blikket rettet mot frontlyktene på bilen. Jeg hører bruddstykker av det Monica sier. Nye regler. Stikkontroll. Tilgang på bankutskrift. Hæ, hva var det siste der?

— Derfor ringer jeg deg nå for å finne ut om du har rett til å få støtte fra Lånekassen. Om du kunne i første omgang gitt meg informasjonen i korte trekk: hva har du egentlig brukt pengene på?

Jeg minnes det siste tallet som blinket rødt og alarmerende mot meg sist gang jeg var innom Lånekassens sider. 272.000 kroner i gjeld. Gulp. Det er et utrolig godt spørsmål, Monica. Like godt som «Er Steven Avery egentlig uskyldig?» Det vet jeg heller ikke.

— Hallo..?

Å, nei. Her kommer det. Like pinsomt som hver gang mamma spør hvorfor jeg alltid er blakk. Skal jeg nevne de nye vinterskoene jeg kjøpte? Eller at taco-fredag har blitt til biff-fredag, og at jeg abonnerer på både Netflix og Spotify, og at jeg bruker alt for mye av pengene mine i kantina på skolen? Herregud, jeg er et luksusdyr. En hedonist på villspor.

Jeg har ikke følt meg så skyldig siden jeg trodde jeg stjal en hubba bubba på den lokale matbutikken hjemme i Sunndal. Sunndal, hvor foreldrene mine bor og som ligger sju timer unna Oslo. Stedet som jeg trua Lånekassen med å starte å pendle ifra om jeg måtte fremlegge dokumentasjon i stikkontrollen deres i fjor. Herregud. Kanskje det er løsningen. Jeg må legge meg i dekning i barndomsbygda, hvor Lånekassen ikke kan finne meg. Øynene mine ruller bakover i skallen, og kun det hvite synes. Fråden står ut av gapet på meg. 

— Slutt å torturere meg, det siste jeg vil gjøre er å flytte fra hovedstaden! roper jeg.

Drrrring, drirring. Alarmen røsker meg ut av marerittet, og jeg setter meg opp i senga. Kroppen er svett og jævlig. Jeg summer meg, så kommer jeg på at jeg faktisk har bokontrakt i denne leiligheten. Og foreldrene mine bor fortsatt langt, langt unna studiestedet mitt.

Haha. Lykke til å buste meg i noe snusk, da, Lånekassen!

Les også: Kjære Lånekassen