Det er langt igjen til Charlie Hebdo

Kjære leser, det har vært en av disse ukene igjen. Noen av disse dagene.

Verdens grusomhet plinger inn som en nyhetsmelding med utropstegn etter på mobilen. Dramatiske bilder blafrer forbi når du skrur på tv og du får opprørende skildringer fra dødsmarken i en redaksjon i Paris.

Formidlet av litt andpustne journalister på radio. Og like kortpusta debattanter som løper mellom ulike studioer for å kommentere begivenhetene. Og i sosiale medier: Meninger, hets, kommentarer og ytringer. Og denne gangen; tegninger.

Det var en av disse ukene. Noen av disse dagene i det nye året hvor jeg fortsatt hadde ferie. Jeg befant meg på en av verdens kanskje mest fredelige pletter på jord da nyheten om at to brødre hadde stormet inn i redaksjonslokalene til magasinet Charlie Hebdo i Paris, plinget inn.

Jeg løftet blikket fra tause, tunge graner og to dager gamle elgspor i snøen. I disse omgivelsene var det nesten enda vanskeligere å forstå at terrorister hadde meid ned og drept 12, og skadet fem, av folkene (og strengt tatt kollegene mine!) som satt på et redaksjonsmøte og planla neste ukes utgivelse.

Og på toppen av det hele skjedde det i en redaksjon som allerede hadde politibeskyttelse. Fordi de var nettopp Charlie. Fordi de hadde utfordret, provosert harselert og sparket til alle kanter: mot katolikker, jøder, kristne og muslimer i sitt satiriske ukemagasin og levd lenge med trusler om nettopp dette som nå hadde skjedd.

Dagen etter. I bilen, på vei tilbake til byen, var en av disse dagene da debatten og sendingene handlet om ytringsfrihet, pressefrihet, faren for økt selvsensur i mediene, trusler og redaksjonelt mot. Mye kom til å handle om at flest mulig medier i Norge burde publisere Charlie Hebdos, eller andres, karikaturtegninger av profeten Mohammed. De burde bruke lederplassen, kommentarplassen og andre passende plasser til å stå opp for ytringsfriheten og ta avstand for terroren. 

Det var en av de dagene jeg lette og lyttet etter modige ytringer. Men jo nærmere jeg kom hovedstaden, jo tjukkere ble blodtåka, og jo kortere ble det mellom 17.mai-talene om ytrings-, trykke-, og pressefrihet. Tidligere redaktør i Dagsavisen, Steinar Hansson, beskrev i sin tid uttrykket «blodtåka» som noen ganger senker seg over avisdeskene, når journalister, redaktører og medier løper i flokk. Treffer du på blodtåka bør du som journalist stoppe opp, kanskje snu og gå tilbake, lete andre steder eller rett og slett, eller vente - til tåka har lagt seg litt, lærte det meg.

Og det var en av de dagene Dagsnytt 18 reddet meg. Midt i tåka hadde Anne Grosvold invitert filmregissør Erik Poppe inn i studioet på Marienlyst. Poppe har en twitterkonto som ble oppretta i 2009. Det ser ut som om han har skrevet tre tweets så langt. Den tredje, og etter min mening modige ytringen,  hadde han skrevet nettopp denne dagen:

«Hvilken rett har vi til å krenke alle muslimer med karikaturer i dagens aviser. Ytringsfrihet er ansvar og respekt for alles meninger».

Det var samme dag som jeg kom hjem og Khrono skrev om journalistprofessor Rune Ottosen som på den dagens seminar på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) pekte på norske journalisters doble standard: I krigen på Gaza i fjor ble 16 journalister drept, like mange ble drept da NATO bombet den statlige serbiske TV- og radiokanalen i 1999, uten at noen påsto at det var angrep på ytringsfriheten. Og hva skjedde da NATO og Norge bombet Libyas statlige TV-kanal i 2011?

Ottosen hadde sjekket samme dag: Det ble ikke engang nevnt i norske aviser.

Dagen etter der igjen var ferien var slutt. Og jeg leste Dagbladets kommentar fra Marie Simonsen om Ytringsfrihetens kjøtere:  «Det er enkelt å være prinsippfast i kuleregn på internett. Det er i hverdagen ytringsfriheten skal testes», lød ingressen. Det var den dagen jeg var enig med Marie Simonsen.

Og det var en av de vanlig dagene på jobben. Som redaktør i den uavhengige avisen til Høgskolen i Oslo og Akershus. I redaksjonsmøte, planlegge dagens, neste dags og litt neste ukes avis. Slik aviser gjør. Khrono når ikke Charlie Hebdo til ankelen en gang når det gjelder mot. Ingen andre norske medier gjør det heller.

Så er heller ingen av oss Charlie. Ikke før vi utsettes for konkrete trusler. Så er ikke Charlies form noe må alle skal eller bør strebe etter heller, men vi kan kanskje vise litt mer mot i det daglige. Det er ikke noe mål i seg selv å bli truet. Det er heller ikke noe mål i seg selv å provosere for og provosere. Mangeårig journalist og kommentator Svein Egil Omdal poengterer dette i sin kommentar Kyss en muslim: «Pressefrihet er ikke en oppfordring til å gå så langt som mulig, men en mulighet til å kunne gå så langt som det er nødvendig». 

Som redaktør i en avis midt i det som skulle være ytringsfrihetens høyborg oppfordrer jeg gjerne alle til litt mer mot. Vi er mange, ikke bare redaktører og journalister, men også professorer, ansatte, akademikere, ledere som både burde og kunne bruke ytringsfriheten sin mer. Det er nettopp derfor høgskolen har opprettet en uavhengig avis, som nå er blitt en permanent avis.  Det er mange som leser oss, det er mange som tipser oss, både om kritikkverdige og hyggelige saker. Slik skal det være. Men det er fortsatt altfor mange som ikke tør å snakke åpent. Særlig i saker der det kan være antydning til konflikt. 

Så det ble en av de dagene på jobben med de store paradokser. Og dette er bare et lite hverdagseksempel. Mens gisselaksjoner og politijakten pågikk rundt Paris, og kuleregnet fortsatte på internett satt jeg i et bortgjemt møterom på jobben og snakket anonymt med folk som ikke tør å si høyt hva de mener, eller fortelle hva som foregår i en opphetet konflikt ved høgskolen. Det bortgjemte møterommet ble brukt fordi man også var redde for at «noen» skulle se at de snakket med Khrono. Snakk om tankekors på en slik dag.

Man kan trues til taushet, men jeg har ingen grunn til å tro at det foreligger konkrete trusler her, Men følelsen av «noe» og den påfølgende selvsensuren hos folk er selvfølgelig ille nok. Åpenhet, uenighet og konflikt kan være ubehagelig. Men det er ingenting å være redd for. Uansett hva slags kultur som sitter i veggene. Hvis jeg hadde trodd at det gikk an å true til mer åpenhet og frie ytringer hadde jeg gjort det der og da - her og nå. Men det er jo ikke redaktører som skal true, vi skal jo trues. 

I Khronos mest leste artikkel i fjor refset Per Fugelli oss alle for feighet: «Mangelen på modige stemmer er epidemisk for akademia, kunsten og mediene». Vi bør ta det til oss. I min tid i forlagsbransjen for noen år siden diskuterte man innføring av en pressens Vær varsom-plakat der også. Jeg foreslo at man heller burde ha en Vær litt mindre varsom-plakat - eller en Vær modig-plakat. Kan hende bør akademia formulere sin egen og pressen omformulere sin gamle?

I skrivende stund er det søndag, og den dagen skal jeg som redaktør og journalist og forsvarer av ytringsfriheten delta i markeringen på Universitetsplassen i Oslo i solidaritet med de drepte journalistene og redaktørene i Charlie Hebdo. Selvfølgelig skal jeg det. Redaktørforeningen, Journalistlaget, Den franske ambassaden, PEN, Fritt Ord, Presseforbundet og avistegnernes forening arrangerer. Det oppfordres til å ta med flest mulig folk, penner og blyanter. Det skal tegnes og skrives akkurat hva man vil. Jeg håper jeg treffer dere der, alle sammen. Eller at dere deltar på tilsvarende arrangementer andre steder i landet. 

Og i morgen? Mandag? En fransk  nettside har varslet at Danmark og Norge kan være neste terrormål. En høyreekstrem tysk gruppering skal gå i demonstrasjonstog i Oslo for første gang «mot muslimsk innvandring og påvirkningen fra islam». 

Og vi skal vel ha en av de helt vanlige dagene på jobben igjen.