Hva stopper kvinnene?

Redaksjonene har også grepet fatt i marginalisering av kvinner i akademia. Skeiv kjønnsrepresentasjon i mediene kan være et demokratisk problem. Et samfunn har godt av at et mangfold av stemmer blir hørt. 

Men hvordan står det egentlig til med kjønnsrepresentasjonen i det norske medieutbudet? 

På dette området finnes mye synsing, og dermed er det desto større behov for undersøkelser som kartlegger fakta og utviklingstrekk. 

Oppdaterte studier av seks dagsaviser, der kjønnsbildet har vært analysert siden 1979, viser en viss framgang siden år 1999, da de ble undersøkt sist. Oppslag som er vinklet på kvinner og der kvinner er sitert vokser i antall, men først og fremst på bekostning av de «nøytrale» artiklene – der både menn og kvinner er til stede. 

Framgangen kan sees som et tegn: både på at kvinner gjør seg mer gjeldende i offentligheten, og på at kjønnsbevisstheten i redaksjonene vokser. 

Men det er langt igjen til jevn fordeling. Kvinnene utgjør bare 28 prosent av de siterte kildene i avismaterialet fra 2014. Noe av forklaringen på denne lave prosentandelen, er den dominerende plassen sporten har i avisene, for der er kvinneprosenten laber. En undersøkelse som omfatter sportssidene i tre store aviser på Vest- og Sør-Vestlandet viser at kvinnene utgjør mellom 9 og 17 prosent av kildene. 

Noe bedre står det til i etermedienes debattprogrammer og talkshow, sannsynligvis et dette et resultat av at ikke minst NRK lenge har hatt fokus på utfordringene med mer lik representasjon. 

Redaksjonen i P2-programmet Salongen satte seg i startfasen mål om en «overveiende høy kvinneandel», det vil si bortimot tre firedeler. Opptellinger for sesong II (2014) viste at andelen kvinnelige gjester ble på rundt 70 prosent. «Vi ville rett og slett sjekke om det er så sinnssykt vanskelig å få kompetente kvinner i tale som man kan få inntrykk av», sier redaksjonen. 

De fleste kvinnene som ble spurt, svarte ja. Dermed ble gjestelisten annerledes enn den gjengse portrett- og debattoffentligheten. 

Likevel sier flere at bakgrunnen for den lave kvinneandelen i mediene er at kvinner mer enn menn vegrer seg for å «stå fram». En del programledere og – medarbeidere sier at de må slite for å få kvinner til å stille opp. Vi tror ikke at dette er en hovedårsak, siden andelen er høyere i de mer eksponerende eter-programmene enn i avisspaltene. 

En annen årsak kan være en inngrodd patriarkalsk tradisjon i noen redaksjoner, der vanetenkning og «ryggmargsrefleks» gjør det naturlig å ringe den samme mannlige eksperten gang på gang. Man vet jo at han leverer. 

Våre funn viser at de redaksjonsmiljøene som har spesielt fokus på kjønnsbalanse i medieutbudet over tid, kan vise til atskillig jevnere resultater. 

Ett eksempel er prosjektet «Farvel Taliban» i avisa Nordlys, der et av målene var å generere et mer allsidig kildeutvalg enn den typiske «middelaldrende mann i allværsjakke». Så lenge redaksjonen prioriterte å tenke alternativt på kilder, fikk de en solid økning av kvinneandelen. Men da fokuset glapp, falt andelen nesten tilbake til tidligere nivå. 

På den annen side ser vi at Trønder-Avisa med kjønnsfokus over lang tid har økt så vel antall kvinnelige redaksjonsledere som kilder og lesere. 

De siste årene har vi flere ganger sett at kvinner har blitt skremt bort fra offentligheten som følge av netthets. Denne hetsen rammer selvsagt også menn, men truslene har til dels ulikt innhold. Mens menn blir truet med vold, blir kvinner truet med seksualisert vold og dessuten trakassert mer for sitt utseende. Blant norske journalister og redaktører har omtrent halvparten opplevd sjikane, hets, krenkelser eller trakassering på nettet de siste fem årene. Et lyspunkt er at redaksjoner og enkeltpersoner i stigende grad tar til motmæle og eksponerer nett-trollene. 

Hvorfor er dette viktig? Vi som arbeider med disse spørsmålene, er veldig klare over at mediene ikke bare diskriminerer med utgangspunkt i kjønn. Ofte henger ulike typer marginalisering sammen og forsterker hverandre, for eksempel kjønn og etnisitet, kjønn og klasse. Både funksjonshemmede og seksuelle minoriteter har reist spørsmål ved medienes normalitetsgrenser og usynliggjøring av alternative levemåter. 

Ved å kaste det journalistiske garnet breiere ut vil mediene bedre kunne bidra til at publikum både kjenner seg igjen og får nye perspektiver. 

Kronikken er først publisert i Klassekampen.

Om boka​ Etter beste kjønn - kjønnsperspektiv på medier og journalistikk
Utgitt av: Universitetsforlaget og Norsk PEN.
Forfattere: Elisabeth Eide (red), Kristin Skare Orgeret (red).
Bidragsytere: Nora Brønseth, Thea N. Dahl, Tine Eide, Torunn Grymer, Åsta Hoem Hagen, Aina Landsverk Hagen, Liv Iren Hognestad, Afshin Ismaeli, Hanna Marie Knudsen, Hege Lamark, Lisbeth Morlandstø, Marie Roksund og Ida Save.