Kjolestuntet må følges opp

Det finnes mange typer studenter. Da jeg for fem år siden begynte å studere ved det som den gang het Høgskulen i Sogn og Fjordane (HiSF) hørte jeg om en medstudent som ikke kunne delta på forelesninger i enkelte auditorier fordi de rett og slett ikke var tilrettelagt for en rullestolbruker. Og det sjokkerte meg hvor hardt man måtte kjempe for at denne gutten faktisk skulle få tilretteleggingen han trengte. Det henger ennå en underskriftskampanje ved kantinen, fordi selv et par år etter at han sluttet å studere, er det fortsatt ikke godt nok.

Fortsatt er det slik at studier ikke er like tilgjengelig for alle. Og det handler ikke bare om rullestoler eller fysiske funksjonsnedsettelser. Det handler om forskjellige mennesker. Studenter som trenger forskjellig og differensiert tilrettelegging. Så kan man selvsagt diskutere hvor langt institusjonene skal strekke seg for å kunne tilrettelegge.

Men tenker man, som Norsk studentorganisasjon (NSO) også er opptatt av, at alle skal ha «Lik rett til utdanning» må man også kunne strekke seg noe for å gi folk likt utgangspunkt til å vise hva de er gode for.

Studentleder Gjermund Kvernmo Langset sår et bittelite frø når han går opp på scenen iført kjole og han skal ha all ros for å peke på noe. Men hvor vidt hans lille «stunt» er bra eller ikke, avhenger først og fremst av hvordan man tar det videre. Vil for eksempel NSO tørre å snakke om de faktiske utfordringene til mange såkalte «ikke-binære».

Altså studenter som på en eller annen måte bryter med den konvensjonelle oppfatningen av kjønn/biologisk kjønn. Fordi jeg ser at man går i Pride-parader, men ser ikke noe særlig mer.

Og har man et faktisk ønske om at studiestedene skal være åpne for alle, må man begynne å snakke om hvordan man kan få det til.

I vår kom historien om Sandra ved Universitetet i Stavanger som hadde blitt trakassert av en universitetsansatt fordi Sandra valgte å dusje i jentegarderoben etter trening.

Det fikk meg til, for første gang egentlig, å blande meg inn i noe studentpolitikk. Jeg skrev et vedtaksforslag til Velferdstinget på Vestlandet. Jeg ønsket at tinget skulle ta stilling til ikke-binæres rett til å få definere seg selv. At ingen samskipnads treningssenter eller høgskole/universitet forøvrig skulle få definere hvilke kjønn du har. Forslaget ble stemt ned.

I stedet ble det åpnet for at man ba om tilrettelegging for et tredje alternativ. Som for veldig mange ikke-binære er beint frem diskriminering. Sandra er ikke et tredje alternativ, hun er en kvinne. Men etter å ha diskutert diverse kjønnsorganer og lignende ble mitt eget forslag stemt ned.

Og det her skjønner jeg er godt ment, det er godt tenkt og jeg vet at studentdemokratiene ønsker å gjøre noe, man ønsker å være åpne og inkluderende, men man har utrolig mye å lære.

Vil NSO faktisk lytte til utfordringene man møter på? Først da kan man gjøre noe med det.

Jeg har for eksempel et studentidrettslag som har nektet meg å delta på uhøytidelige turneringer fordi det blir problem i forhold til å plassere meg i forhold til kjønn.

Jeg vil gjerne vite hvilke rettigheter jeg har her. Fortjener ikke jeg å få delta på de samme aktivitetene som mine medstudenter?

Jeg fikk en skikkethetssak opprettet mot meg fordi jeg er transperson.

Er det slikt man skal forvente?

Det koker ned til kunnskapsløshet. Man har ikke nok kunnskap om studenter som bryter med kjønnsnormer. Institusjonene, samskipnadene og de lokale studentorganisasjonene har ikke nok kunnskap.

Jeg har vært åpen en stund nå. Det blir færre og færre av de negative opplevelsene. Og jeg har forsøkt å hele tiden være ærlig, svare på spørsmål og avkrefte folks myter. Jeg vil heller at medstudenter spør om ting de lurer på enn at de dikter sine egne svar. Kanskje NSO også burde begynne å spørre landets ikke-binære om hvordan de faktisk har det. Hvilke utfordringer de har.

Gjermund skal ha ros, men husk også på at han risikerer ingenting ved å stå der. Ja, litt latter, men så er han tilbake i sitt vante virke som studentleder. Han kan ta av seg kjolen og folk vil ikke lengre le. For mange er den latteren helt umulig å rømme fra.

Så vær så snill, kjære studentpamper. Vær den spydspissen dere hele tiden skryter så varmt om at dere er. Så vil forhåpentligvis årskull med studenter etter både Sandra, meg og hundrevis av andre ikke-binære kanskje få det bittelitt bedre!