Gratulerer med ettårsdagen til Khrono

I dag, 22. april, har Khrono opplyst og belyst, avslørt, skapt debatt, underholdt og irritert oss i ett år. Det er det all grunn til å feire – og samtidig kan vi glede oss over at avisen vekker interesse og begeistring både innad på skolen og utenfor. Høgskolen i Oslo og Akershus har skapt en profesjonell, tøff og tidsriktig avis. Og så har den vist at den har en liten soft spot der vi alle har det, slik at vi innimellom klikker oss inn på avisen og leser saker som treffer oss midt i hjerterøttene.

Da Khrono kom på «lufta» for første gang 22. april i fjor, fortalte kolleger med lang fartstid at dette hadde skolen ventet på i 19 år.  Behovet ble kanskje spesielt prekært etter fusjonen mellom HiO og HiAK i 2011. To institusjoner som ikke kjente hverandre særlig godt fra før skulle lære seg å leve sammen. Samtidig ble debattfeltet i gamle HiO-nytt stengt. Landets største høgskole sto uten en skikkelig offentlighetsarena, og noe måtte gjøres.

Resultatet ble at høgskolestyret vedtok å etablere en egen nettavis, med redaktørplakat. Det var et modig valg, for slik visste man at virksomheten ville bli underlagt en helt annen granskning og debatt enn før. Når høgskolestyret likevel tok en slik beslutning, var det selvsagt fordi dette kritiske søkelyset også er svært positivt. I seg selv styrker det demokratiet. I tillegg er det motet det viser at man tør etablere en slik avis, en stor fjær i hatten for en institusjon som tar mål av seg til å bli universitet. Det er en vesentlig side ved den akademiske friheten og ytringsfriheten i seg selv, slik blant andre dekan ved Fakultet for samfunnsfag (SAM), Dag Jenssen, har påpekt her i avisen. Og under besøket fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning (NOKUT) som skulle evaluere høgskolens kvalitetssikringssystem, berømmet også lederen av evalueringsgruppen, professor Roger Sälja, skolen for å ha skapt en frittalende avis.

Etableringen var videre et naturlig valg. Ved sammenlignbare institusjoner har utviklingen lenge gått i samme retning. På Høyden ved Universitetet i Bergen, Universitetsavisa ved NTNU, Apollon og Uniforum ved Universitetet i Oslo – er alle publikasjoner med redaktørplakat. Og alle er dessuten blitt nettbaserte gjennom det siste drøye tiåret, med hva det innebærer av muligheter, også for dialog. Høgskolen i Molde er også i ferd med å lansere sin egen avis, Panorama. 

For et halvt år siden trodde vi Khrono kunne nå 500.000 sidevisninger i året. Fasiten i mars var 600.000.  Det betyr at Khrono allerede etter ett år puster På Høyden i Bergen i nakken – og nærmer seg halvparten av nivået til den langt større Universitetsavisa.  Andre høgskoler henvender seg nå til Khrono med ønske om å kopiere susjettet, og jammen har ikke avisen også, i sitt første driftsår, allerede stukket av med to priser for godt nettdesign. Når det er sagt, må det understrekes at forholdet mellom avisene i universitets- og høgskolesektoren først og fremst er preget av samarbeid og ikke konkurranse, noe som nå blir styrket etter et møte i avis-«familien» i Trondheim før påske og i Bergen året før.

Khrono har gjennom dette året belyst en rekke spørsmål både rundt den daglige driften og de framtidige ambisjonene til HiOA. Hvorfor må grunnutdanningene spare når HiOA ikke klarer å bruke opp pengene sine? Er millioner til konsulentbyråer vel anvendte midler? Når høgskolen sine mål, f. eks. når det gjelder rekruttering og publisering? Men på ettårsdagen er det ikke minst grunn til å trekke fram stoffbredden. Til tross for at mandatet som høgskoleavis innebærer noen begrensninger, er det vi i journalistikken kaller stoffmiksen til Khrono et viktig poeng. For inniblant alle de temaorienterte sakene, om budsjetter, tellekanter, forskningsmidler og relokaliseringer, finner vi også designnyheter og skråblikk fra studenter. Vi finner saker som beveger oss dypt fordi de møter oss i det felles menneskelige, som historien om «Kjøttgryta» fra desember 2013 – dagboken som studentene ved Lærerinneskolen på Stabekk hadde begynt å føre ved inngangen til krigen og som siden var blitt et dokument over levd liv gjennom 60 år. Eller intervjuet med Tord Øverland nå i mars, studentpolitikeren som møtte veggen og som var modig nok til å stå fram med det etterpå. Dette er også noen av de mest leste sakene i løpet av hele det året Khrono har eksistert. Portretter av HiOA-ansatte eller -studenter er en annen populær kategori – slik blir vi kjent med hverandre i en institusjon som har fortsatt å vokse også etter fusjonen, og hvor også nå forskningsinstituttene AFI og NOVA er innlemmet. 

Den aller mest leste Khrono-saken er imidlertid artikkelen om Per Fugellis bredside mot manglende mot til å utfordre makten i det norske samfunnet. Saken som var basert på sosialmedisinerens foredrag på HiOA-arrangementet «Å danne mot» med tittelen «Norge er blitt et feigt land» er avisens aller mest leste med over 40.000 sidevisninger, og er et eksempel på en artikkel som ble oppdaget av et stort allment publikum, langt utenfor Kjeller og Pilestredet.

De «harde» daglige nyhetene om virksomheten ved HiOA, og den debatten disse sakene genererer, er likevel avisens ryggrad. Påtroppende forskningsdirektør Morten Irgens trekker en direkte sammenlikning mellom HiOAs framtidige ambisjoner og det Khrono leverer som nyhetsformidler: «Akkurat like ledende skal HiOA bli sammenlignet med de andre institusjonene i sektoren,» sier han i et intervju med Khrono i mars i år. 

Siden starten har et økende antall ansatte og studenter deltatt direkte i debatten på Khronos sider, enten ved å legge inn innlegg i kommentarfeltet eller ved å skrive kronikker. Som i storsamfunnet ellers er selvsagt ikke all debatt som pressen genererer like synlig. Heller ikke i storsamfunnet er det slik at alle deltar i offentligheten. Men debatt avler debatt, ofte også på mindre synlige arenaer. Meningsbrytningen gir innblikk i forskjellige argumenter og virkelighetsforståelser. Derfor blir også den debatten Khronos dekning fører til ute i kantiner og korridorer og på kontorer så viktig. Den bidrar sannsynligvis også til at tillitsvalgte – og ganske sikkert også ledere – kan stille med mer kunnskap i rådgivende og besluttende organer.

Det er imidlertid fortsatt et tankekors at bare seks av ti respondenter i en undersøkelse som ble gjort ved HiOA i fjor, opplevde at det var ytringsfrihet i «stor grad» eller «noen grad» ved skolen. I forbindelse med denne undersøkelsen ble begrepet «fryktkultur» flere ganger trukket fram. Det er ikke holdepunkter nok for å fastslå at det er, eller har vært en fryktkultur her ved skolen, men det er faktisk nok at noen føler det for at det skal virke hemmede på debatten. Det tar tid å bygge opp trygghet for at man kan snakke fritt og uten fare for represalier. Men forhåpentligvis vil langt flere av skolens rundt 18.000 studenter og ansatte delta i debatten etter hvert som Khronos stilling blir ytterligere befestet.

I løpet av dette året har altså Khrono etablert seg som saksorientert, informativ, kritisk, samlende og innimellom både litt underholdende og rørende – og med det lille snevet av uærbødighet som den fjerde statsmakten skal ha, også i et lokalsamfunn som HiOA. For Khrono er ikke ledelsens avis eller styrets avis – selv om den er det også. Khrono er HiOA-allmenningens avis. De ansatte, ledelsen, studentene – og kommende studenter og ansatte og ledelse – alle skal ha nytte av den informasjonen som flyter gjennom denne publikasjonen. Direkte eller indirekte, nå eller på lengre sikt. For selv om det kan være motstridende meninger underveis har alle disse gruppene et felles mål – at skolen skal være en best mulig skole for studentene, en best mulig arbeidsplass for de ansatte, en best mulig institusjon for samfunnet. Det finnes ikke nødvendigvis noen fasit, men dette er ting man oppnår best gjennom åpen og fri informasjonsutveksling.

Noen ganger er det blitt pekt på at ikke alle «liker» det Khrono skriver. Selvfølgelig liker ikke alle det Khrono skriver. Man kan ikke etablere en avis med redaktørplakat og vente at alle skal like alt. Det forutsetter en grad av samstemthet som ikke finnes i det virkelige liv. Det man imidlertid kan være helt sikker på, er at for hver sak Khrono publiserer som noen ikke liker, er det andre som liker den, lærer av den, blir opplyst av den og får et nytt grunnlag for å gjøre seg opp en mening. Neste gang er det kanskje de som ikke «likte» den forrige saken, som har mest nytte av dekningen. Det er dette åpne kretsløpet mellom forskjellige opplysninger og oppfatninger om hva som fungerer og ikke, som kalles demokrati.

Er det så ikke ting som kan gjøres bedre, og annerledes? Jo, Khrono er fortsatt bare ett år, det er en liten avis målt i budsjett og antall ansatte, men til tross for de begrensede ressursene er det en hardtarbeidende redaksjon som favner langt og allerede atskillig bredere enn kjernemålgruppen. Khrono er dermed i stadig utvikling og har ambisjon om å bli stadig bedre. Blant annet er stoff som omhandler U&H-sektoren generelt, utdannings- og forskningspolitikk osv. fortsatt underdekket i forhold til hva som ville vært ideelt. På lengre sikt må vi ha ambisjoner om at Khrono skal settes i stand til å lage mer av det stoffet den ikke har ressurser til å dekke i dag. Det kommer til å være mer enn nok stoff å ta av i denne sektoren i årene som kommer.

Men enn så lenge: Gratulerer med ettårsdagen, Khrono!