Hvorfor skal man skremme bort journalistspirer?

Velkomsttalen på journalistikkstudiet skremte vekk journalistspirer, skriver førsteårsstudent Vilde Gottschalksen etter å ha hørt talen til instituttleder Steen Steensen ved journalistudanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus første skoledag.

Publisert Oppdatert

Det foregår ikke høylytt og begeistret når en ny klasse på journalisthøyskolen skal immatrikuleres. Snarere tvert i mot, det handler om mediekrisene

Det handler om usikkerheten. Om norsk presse i forandring. Om den fjerde statsmakten, som ikke lenger fremstår som like viktig.

Som journalistspirer svømmer vi i klikkhoreri og nyheter, som igjen drukner i oppdateringer fra sosiale medier. Og midt oppi alt sammen, faller det viktige stoffet gjennom.

Det varsles om nye kutt i mediebransjen. Annonseinntektene til TV 2 svikter, og lederne forbereder sine ansatte på betydelige nedbemanninger. Også Aftenposten- redaktør Espen Egil Hansen varsler nå sine egne om store kutt i Schibsted-avisen.

Store internasjonale aktører gjør at mediebedrifter i Norge går i veggen. De mektige selskapene, som Google og Facebook, spiser av de digitale annonseinntektene, og er med på å true selve journalistyrket.

Mens det stormer i mediehusene, er det stille i klasserommet i Pilestredet.

Hvorfor skal drømmen om journalistyrket ødelegges, hvis den fjerde statsmakten er svakere enn noen gang?

Vilde Gottschalksen

Folk sier lite, skroller på telefonene sine. Noen skribler i medbrakte blokker, og kikker usikkert rundt seg, slik man gjør, og har gjort fra begynnelsen av, på første skoledag. De fleste hodene i salen er jenter, pliktoppfyllende og klare for tre år på høyskolen. Så, ti minutter bak skjema begynner noen å snakke.

Steen Steensen presenterer seg selv, og ønsker oss velkommen til Høyskolen i Oslo, der han selv har gått, og i dag jobber som instituttleder. Det blir ikke gitt noen tid til applaus. Steensen fortsetter, og serverer alvorlige ord til forventningsfulle elever.

Hvem er egentlig fremtidens journalister? Og hvordan vil et yrkesvalg som journalist fungere i praksis, med debatter som foregår så isolert og i et tempo som gir identifiseringsmessige, redigeringsmessige og ikke minst etiske utfordringer? Mot et slikt bakteppe, er det betimelig å stille seg selv spørsmålet, hva gjør vi egentlig her?

For det virker kanskje ulogisk å begynne på journalisthøyskolen i 2016. Men det virker enda mer ulogisk at en stadig nytenkende befolkning skal finne seg i å bli et samfunn uten viktige og korrekte medier.

Hvem skal jobbe for å opprettholde det profesjonelle blant de tusenvis av stemmene som florerer rundt om på nett? Hva skal gjøres for å videreutvikle de største debattarenaene, der de aller viktigste kampene, både nasjonalt og internasjonalt, diskuteres og styrkes?

Som ytringsfriheten. Pressefriheten. Friheten til å tenke fritt, og til å leve som den man er.

Men pressefriheten er under sterkt press i et samfunn der den redigerte virkeligheten aldri har vært mer til stede, og der samfunnsdebattenes rolle aldri har vært større.

Journalistene skal på den ene siden være garantister for demokratiet, samtidig som det journalistiske produkt er og vil være en vare på et marked.

Innenfor voksende kommersielle rammer, skal vi skrive godt. Være sanne. Reflekterte. Banebrytende. Vi skal opprettholde en god etikk, men henge med på forandringene hele veien. For faller du av er du ute.

Det tar det ikke mange minuttene før noen reiser seg fra stolene sine og går. Steensen sin tale har skremt vekk journalistspirer, i alle fall noen som trodde de var det, allerede før selve registreringsprosessen.

Velkomsttalen på journalistikkstudiet er ikke lenger en spennende og motiverende tale. Den er ødeleggende.

Når viktige ting er i ferd med å gå tapt, er en naturlig reaksjon å jobbe hardere. Å strekke seg lenger.

Ord kommer og ord går, men de gamle mediebedriftene er fortsatt bærere av dagens sivilisasjonskultur.

Så hvorfor kan vi ikke se på dagens journaliststudenter, journalistspirer og skribenter på samme måte? Mediehus og debattarenaer er røster som alltid er avhengige av å ha frisk luft i lungene. Hvorfor skal drømmen om journalistyrket ødelegges, hvis den fjerde statsmakten er svakere enn noen gang?

Avslutningsvis forteller Steensen om hvordan journalistikkstudiet likevel de siste årene har vært blant de mest populære studiene blant dagens unge. Et talende paradoks, men med høyere inntakssnitt enn noen gang.

Vi er, følge Steen Steensen, de beste av de beste. Men det er ikke lenger nok å elske å skrive. For det er det mange som gjør. Og vi skal ikke tro vi er bedre, mer rustet, eller annerledes, enn alle de andre der ute som ytrer seg selv på nett.

Vi må jobbe hardere enn de fleste, ikke bare for å kunne ytre oss, men for å gjøre det på den rette måten, og i det rette mediet. Vil vi egentlig skrive nyheter som kun ender opp med å drukne i Facebook-oppdateringer?

Det er en ubehagelig stillhet i klasserommet etter velkomsttalen. Det er som om usikkerheten brer seg blant de nye studentene, som i seg selv er en naturlig respons til de nedtrykkende ordene. Avslutningsvis blir vi stilt spørsmålet vi selv stiller våre småsøsken: «Hva vil du bli?»

Naturligvis er det ingen som svarer, det er jo tross alt første skoledag.

(Innlegget er først publisert i Aftenposten)

Les også: Velkomsttalen i sin helhet her

(Vilde Gotschalksen blogger på vildegot.com.)

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS