Gode nyheter om falske nyheter

Post-sannhet. Alternative fakta. Det postfaktuelle samfunnet. Falske nyheter. Fjoråret serverte oss nyord på rekke og rad, og 2017 har ikke vært noe dårligere. Men selv om ordene eller sammenstillingene er nye, så er ikke fenomenene det. Misledende informasjon, propaganda, konspirasjonsteorier og rykter har vært en velkjent del av menneskenes historie, det nye ligger i måten det falske produseres og distribueres på.

Internett og sosiale medier har gjort det gratis å produsere og distribuere løgner, enten hensikten er å svekke en politisk motstander, tjene penger, skape informasjonskaos eller rett og slett trolling. Falske nyheter – saker som blir fremstilt som nyheter, men som helt eller delvis er basert på løgner – er problematisk av mange årsaker, særlig i en valgkamp.

Demokratiet er basert på at velgere skal ta informerte valg, og da har kvaliteten på informasjonen avgjørende betydning. Som den amerikanske filosofen og journalisten Walter Lippmann sa allerede i 1920; «a sound public opinion cannot exist without access to the news». Da hadde Lippmann opplevde (og selv produsert) propagandaen under den første verdenskrigen.

Ifølge en ny forskningsartikkel er det lite sannsynlig at falske nyheter påvirket valgresultatet i USA, men det er likevel mange grunner til å være årvåkne for påvirkningen falske nyheter kan ha i politiske prosesser. Det understreket også PST i Trusselvurdering for 2017 som nylig ble lagt frem.

Så hvorfor kan falske nyheter være gode nyheter for ekte nyheter? Fordi vi blir minnet om tre sentrale elementer ved kvalitetsjournalistikk:

• Kildekritikk

Kildekritikk er en av de viktigste egenskapene i journalistikken, altså evnen til å vurdere, granske og kryssjekke informasjon fra ulike kilder. Det er ikke alltid den journalistiske virkeligheten i Norge lever opp til idealet. Journalister bruker ofte å skylde på tidspress (å være først er størst) eller nedskjæringer i mediebransjen (færre journalister skal produsere mer journalistikk til flere flater) dersom kildekritikken er for dårlig.

Men nettopp kildekritikk og faktasjekk er det som gjør at journalister kan skille seg ut fra alle de andre som nå kan publisere og distribuere på nett. Youtube, Snapchat, Instagram, blogger og diverse sosiale medier har gjort at alle (i teorien) kan være journalister og redaktører. Journalister har dermed fått svekket sin innflytelsesrike rollen som portvakter og agendasettere. Men journalistikkens jobb med å verifisere, informere, kuratere og analysere har ikke blitt noe mindre viktig i en digital offentlighet.

Alternativet er at vi får vi en offentlighet som er fylt av konspirasjonsteorier, rykter, løgner – og ikke minst propaganda. Politikere som tvitrer eller livesender egne debatter på Facebook ønsker å fremstå fordelaktig, og de kan formulere seg uten journalistenes redigerende og korrigerende innblanding. I en digital offentlighet er det derfor mer bruk for vaktbikkjene enn noensinne.

I en digital offentlighet er det derfor mer bruk for vaktbikkjene enn noensinne.

• Tillit

Journalister er kjent for å ha tiltro omtrent på høyde med bilselgere. Da forskerne bak rapporten Ytringsfrihet i Norge spurte om tillit til medier generelt, fikk de svar som dette: Befolkningen har tillit til at mediene setter viktige saker på dagsorden, men det er lav tillit i befolkningen til at mediene sikrer en mangfoldig debatt og at ulike stemmer kommer til orde; lav tillit til at mediene oppfyller samfunnsoppdraget; lav tillit til at mediene setter søkelys på egen rolle og uavhengighet fra egne eiere og annonsører. Men når man spør om konkrete publikasjoner, ser tallene annerledes ut.

I Tillitsundersøkelsen 2016 gjennomført av TNS Gallup på oppdrag fra Trigger, kom NRK (73%) høyest ut på spørsmålet «Hvilke av følgende medier stoler du mest på?», etterfulgt av Aftenposten (49%), DN (33%) og lokalavisen din (27%). Lesernes tillit til journalistikken må mediene ta på alvor, verne om og utvikle.

Troverdighet er journalistikkens viktigste valuta, og vi ser nå at flere amerikanske medier promoterer troverdighet. Når New York Times reklamerer for digitale abonnement, argumenterer de for at «We arm you with facts so you can see through the fiction».

• Betaling

Journalistikk koster, løgner er gratis. Selv om en hel generasjon har vokst opp siden 1995 og trodd at journalistikk er gratis, er det flere ting som tyder på at dette bildet endres. Nordmenn er blant mediebrukerne i verden som er mest vant til å betale for nyheter (27%), ifølge undersøkelsen Digital New Report 2016 fra Reuters Institute. Men skjer endringene rask nok til å finansiere journalistikken i nærmeste fremtid?

Det siste året har jeg spurt studenter på høyskoler og universiteter som Høgskolen i Oslo og Akershusi, Universitetet i Oslo, Kristiania og Westerdals om hva de betaler for på nett (film, tv-serier, musikk, apper, journalistikk, etc.). Gjennomgående betaler de fleste for musikk (eks. Spotify) film og tv-serier (eks. Netflix, HBO), men så å si ingen betaler for journalistikk. De tar det for gitt at journalistikk er gratis, fritt tilgjengelig på nett. Hele generasjoner må nå læres opp til at kvalitetsjournalistikk koster.

Falske nyheter forvrenger virkeligheten med løgner og usannheter. Men falske nyheter synliggjør også journalistiske kjerneverdier som er så viktige i vår tid.

Troverdig og kildekritisk journalistikk kan være et bolverk mot falske nyheter og et fundament for en velfungerende digital offentlighet.

(Innlegget er først publisert på NRK Ytring).