Journalistutdanningen fyller 50 år både i teori og praksis

De fire journalistikkprofessorene rundt kafebordet har imponerende meritter bak seg av større og mindre forskningsprosjekter, en anseelig mengde publikasjonspoeng i det akademiske tellekantsystemet og er en del av et miljø med stor professortetthet på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Det er høy såkalt førstekompetanse på Institutt for journalistikk og mediefag på landets største journalistutdanning. Mens snittet på høgskolen som helhet er 54 prosent er den over 70 prosent på journalistutdanningen. Studentene på utdanningen vinner stadig vekk priser og miljøet er blant de ledende i landet, selv om søkertallet går nedover i takt med mediebransjen. 

— Journalistutdanningen i Oslo er de facto en eliteskole. Det er vanskelig å komme inn her og vi ha noen av de beste studentene i landet. De aller fleste vil nå langt, sier professor Arne H. Krumsvik.

Tre av instituttets journalistlærere har fått opprykk til professor i inneværende år, så nå er de sju. Noen kaller også utdanningen for «professorfabrikken».

Match med den virkelige medieverden?

Men til tross for eliteutdanning og høyt faglig miljø: Det er lenge siden de meritterte professorene rundt bordet hadde daglig tilhold i en redaksjon, men de har alle vært der, og kommer fra det man på høgskolen kaller «praksisfeltet».

Det er år siden de skrev en helt vanlig nyhetsartikkel eller reportasje og var utegående reportere. Det er lenge siden de kjente det daglige deadlinepresset, satt på desken eller i redaktørstolen i en publikasjon eller mediebedrift. De fleste av dem før nett- eller videojournalistikken tok av for alvor. Det var før snapchatnyheter og «klikkokratiets» tid. 

Content marketing som «alle» vil ha nå, var ikke tema, men man snakket om tekstreklame som fy-ord. De faglige ansatte har undervist, lært opp og uteksaminert mange kull med journaliststudenter. 

— Kjenner dere godt nok til virkeligheten i dagens medieverden og redaksjonene som studentene deres skal inn i? 

— Vi lider litt av at vi er  mange med en skrivende mediebakgrunn på instituttet. De fleste i staben har tung papiravisbakgrunn og det preger oss og hvor gode vi er på de ulike mediene, sier professor Steen Steensen (bildet under), som selv har journalistbakgrunn fra blant annet Agderposten og har jobbet med featurejournalistikk i VG.

— Det finnes en langvarig fortelling om at journalistikkutdanningen ikke duger. For 10 år  siden var vi de første som introduserte studentene for nettjournalistikk før de fikk lære om avis, radio og TV i utdanningen, forteller Krumsvik som var på Online News-konferanse i USA der «alle» syntes det de gjorde var stas og veldig bra.

— Men når vi kommer hjem igjen så har fagbladet Journalisten et oppslag om hvor digitalt akterutseilt journalistikkutdanningen i Norge er, sier professor Arne H. Krumsvik.

Selv har han tidligere vært nettsjef både i Dagbladet og VG, kanalsjef i Scaninavian Online, papiravisredaktør og radiokanalsjef før han konverterte til akademia. 

— Journalistutdanningen er, og skal være, mer enn en yrkesskole, mener han.

Steensen er enig, også i at de var gode på nett for 10 år siden. 

Utdanningen var tidlig ute

— Vi var tidlig ute og det er bra, men så er det ikke så mye som har skjedd på de siste 10 årene, sier han.

Mens Høgskolen i Oslo og Akershus nå er igang med å forberede journalistikkutdanningens 50-årsjubileum som skal feires senere denne måneden, har man internt satt igang det såkalte «Simonsen-utvalget» (ledet av førsteamanuensis Anne-Hege Simonsen) som skal se på endringer og en modernisering av utdanningen.

Les også: Vil ha mer moderne journalistutdanning

Nylig tok også sentralt plasserte bransjefolk til orde for det samme. Ledere i Presseforbundet, Redaktørforeningen og Journalistlaget viste i en kronikk til at en del mediehus rapporterer om et gap mellom det journalistutdanningene tilbyr og den kompetansen bransjen etterspør og at den må rustes opp.

Les også: Journalistutdanningene må rustes opp

De tre journalistikklærerne rundt bordet som har fått opprykk til professor det siste året er Arne Krumsvik, Steen Steensen og Harald Hornmoen. Den fjerde som møter Khrono på kafe, er Elisabeth Eide. Hun har fartstid som professor siden 2010 og har undervist på utdanningen i en generasjon snart, nærmere bestemt 28 år. Før dette var hun utenriks frilansreporter, og jobbet også som redaktør i Sosionomen og journalist i Klassekampen.

Forskning og/eller utdanning?

— Er dere for mye opptatt av forskningen heller enn av utdanningen og studentene deres? 

Harald Hornmoen, griper ordet: 

— Innimellom blir vi møtt med kritikk om at vi er en virkelighetsfjern og akademiserende utdanning. Det kan være et snev av sannhet i det, innrømmer han, men legger til: 

— Vi jobber alle med forskning som er tett knyttet til journalistikken. Vi har våre styrker og vi har områder der vi kommer til kort. Men vi forsker ikke i et vakuum. Forskningen skal styrke utdanningen, sier Hornmoen, og Elisabeth Eide følger opp: 

— Vi har studenter med i forskningen også, de har bidratt til en rekke artikler og antologier, så vi har massevis av gode eksempler og bra erfaring med det, sier hun. 

Steen Steensen, var en av tre søkere til lederstillingen ved instituttet og er aktuell for stillingen: 

— Forskningen kommer også ut av undervisningen. Det blir helt feil å tenke på forskning og utdanning som motsetninger, sier han, og mener at forskningen på instituttet kan føre til bedre vilkår for utdanningen. 

Delvis i utakt med bransjen

Men professor Steensen har også forståelse for kritikken som kommer fra mediebransjen: 

— Det er lett å forstå kritikken. Vi er delvis i utakt med «den virkelige medieverden» akkurat nå og det ønsker vi å gjøre noe med, sier han.  

— Instituttet har en personalmessig utfordring på journalistutdanningen. Vi mangler folk med digital kompetanse. Ingen av oss kan programmering og kun noen få vet hvordan man lager interaktiv grafikk, for eksempel. Det er et problem, mener Steensen.

Han peker også på at utdanningens nettavis, Journalen, har et gammelt og dårlig publiseringssystem og at avisen heller ikke ser bra ut. Han peker på at avisen har svak integrasjon med sosiale medier, er lite fleksibel i måten ulike medietyper vises på og fungerer dårlig på mobil.

Men det er ikke bare manglende kompetanse som ligger bak.

Både Steensen og Elisabeth Eide peker på at utdanningen får for lite penger til å skaffe seg bedre og moderne utstyr og at det ikke er noen nye bevilgninger eller mer penger i statsbudsjettet som nylig er lagt fram heller. 

Harald Hornmoen (bildet over) er enig i at både manglende utstyr og intern digital kompetanse kan være en utfordring.

— Men vi må likevel ikke slakke på det teoretiske, sier han.

— Både teori og praksis er viktig for journaliststudentene, sier Hornmoen. 

57 prosent får «relevant» jobb

Bare 57 prosent av journaliststudentene ender opp i en jobb som defineres som relevant i forhold til utdanningen, viser en undersøkelse fra høgskolens Senter for profesjonsstudier (SPS). Og disse har jobb i det profesjonsforskerne har kategorisert som jobb innenfor kjerneområdet, fire år etter endt utdanning.

Les også: Journaliststudenter får ikke journalistjobb

I «kjerneområdet» inngår da også yrker som grafisk designer og kommunikasjonsrådgiver, så andelen av de som faktisk får en ren og ordinær journalistjobb er enda lavere. 

Flere kommunikasjonsfolk

— Det blir stadig flere kommunikasjons- og informasjonsfolk og færre journalister, og mange av journaliststudentene deres ender opp i kommunikasjonsbransjen? 

— Tendensen er at andelen informatører og kommunikasjonsrådgivere vokser raskt, men det trengs journalister som er kritiske til ulike maktkonstellasjoner. Mange ferdig utdannede journalister ender opp som løst tilknyttet enkelte redaksjoner, eller jobber  som frilansere, for ikke å forglemme ukepresse og fagpresse. Journalistikk utøves andre steder også, ikke bare i de store mediene, sier Eide (bildet under). 

— Det vil alltid være behov for gode journalister, sier Harald Hornmoen, og han er enig med Eide i at man bør huske på at ikke alle skal ut i de store medieorganisasjonene. 

— Flere bør tenke gjennom hva og hvor journalister er, sier han og peker på at faglitterære forfatterskap ofte har sitt grunnlag i journalistikk, og ferdig utdanna studenter blir frilansere på ulike felt samt at noen vil jobbe mer informasjonsretta.

Arne H. Krumsvik mener at selv om det nå er nedbemanning og færre journalister i den tradisjonelle mediebransjen, så må de likevel rekruttere nye talenter.

Men studentene må tenke over hva de vil jobbe med.

— Unge nyutdanna journalister er ganske konservative. De er flinke til å finne ut hva som er status akkurat nå og vil ha jobb der, helst så fort som mulig. Det ser vi når de velger praksis også - det er det som har status akkurat nå, de retter seg mot, sier Krumsvik.

Viktig med rolleforståelse

Steensen peker på at mange ender i frilansstillinger der de er nødt til å gjøre begge deler, både journalistikk og informasjonsarbeid.

—  Slike kombinasjoner besudler hele journalistrollen. Det er viktig å se forskjell på rollene. Og på utdanningen må vi gi studentene en solid rolleforståelse, sier Steen Steensen.

Det «hotte» de siste årene er at stadig flere selskaper, og også seriøse redaksjoner, satser på content marketing, innholdsmarkedsføring, eller «journalistisk reklame» for blant annet å finansiere fallende opplag og annonseinntekter. Et nettsøk på begrepet bare i Norge gir hauger av treff.

— Dette er det grunn til å være bekymret over. Content marketing er i ferd med å bli mer attraktivt enn tradisjonell reklame, sier Eide. 

Ideer fra PR-rådgivere

— Jeg har lenge ment at vi bør bli flinkere til å gjøre studentene våre til gode historiefortellere, og når nå stadig flere er ute etter journalistisk reklame er det nettopp gode historier de vil ha. For både journaliststudenter, lesere og andre kan det etter hvert bli vanskelig å skille mellom journalistikk og reklame, mener Hornmoen.

— Tankevekkende er det også når content marketingsjefen i Aftenposten sier til Morgenbladet at journalister ofte får ideene sine til vinkler fra PR-rådgivere, fortsetter Hornmoen som før han valgte en akademisk karriere blant annet var redaktør i forskningstidsskriftet Apollon og senere har både forsket på, og etterlyst, mer kritisk forskningsjournalistikk.

— Men så er det vel flest mulig klikk som etterspørres av de nyutdannede journalistene også når de skal ut i jobb? 

— Studentene lærer ikke klikkstatistikk hos oss, rett og slett fordi utdanningens nettavis ikke har statistikkverktøy. Men vi gir dem ballast til å kunne balansere kvalitet og kvantitet, sier Krumsvik.

God journalistikk gir klikk

— God journalistikk generer også mange klikk. Og da blir det svært viktig å lære studentene forskjellene på en god og dårlig sak, sier Steensen.

— Bransjen vil jo ha alt, både høy etisk bevissthet og mange klikk, sier Elisabeth Eide. 

— Khrono har erfart at vi får mange klikk og sidevisninger når vi har saker med og om mediene, journalistikk og medieprofessorer blant annet…? 

— Det er jo ikke så rart - journalister og medier er veldig selvopptatte, repliserer Eide. 

Dagen før Khrono møter professorene har utdanningen hatt personalmøte der de blant annet har diskutert dagens oppdeling av utdanningen i fire etterhvert blir litt kunstig, nemlgi papir, nett, radio og tv. Framover blir antakeligvis nett hovedplattformen og vekten på det visuelle skal økes, ifølge professorene. 

— Hvordan ser så framtida ut i utdanningen og bransjen? Klarer dere å tette igjen gapet mellom det bransjen etterspør og det utdanningen tilbyr? 

De fire å kaffebarne tror likevel ikke at gapet er så stort.

Kortsiktig nytte?  

— Det må være balansegang. Hvis vi går helt i retning av praksis vil vi bli en yrkesskole, og i andre ytterkanten er utdanning i medier og kommunikasjon, sier Krumsvik, som gjerne sparker litt tilbake til bransjen for å møte kritikken deres: 

— I kritikken leser jeg en forestilling om at vi kun skal være kortsiktig nyttige. Jeg mener man må se det vi driver med i lengre perspektiv, blant annet hvordan vi samarbeider. Bransjen er her bare på kravsida, og ikke på tilbudssida, sier Krumsvik og mener at norsk mediebransje er «helt elendige» når det gjelder å sponse forskning for eksempel.

— Her har bransjen noe å lære fra Sverige for eksempel, sier han, og viser blant annet til Hamrin-stiftelsen i Jönköping. Og Elisabeth Eide er enig: 

— Finske Helsingin Sanomat er også et godt eksempel, de har finansiert forskning både på mediedekningen av Muhammedkarikaturene og global klimajournalistikk, fordi de mener det er samfunnsmessig viktig, sier hun. 

Sponsing av forskning fra bransjen

Og Krumsvik legger til at han selv ikke ville vært professor uten drahjelp fra bransjen. 

— Jeg fikk stipend fra Stiftelsen Tinius for å være postdoktor i tre år på Blindern, og de store mediehusene sponset etableringen av Senter for tverrfaglig medieforsking ved HiOA, sier Krumsvik, men legger også til: 

— Bransjen er likevel grunnleggende skeptisk til akademia. Da jeg tok mastergrad mens jeg jobbet på desken i VG, måtte jeg love sjefen min å ikke snakke om det på jobben. 

Dyp skepsis til akademikere

 — Det har vært en dyp skepsis i bransjen til akademikere , men jeg har inntrykk av at dette har bedret seg litt. Journalistikk er både et praktisk og intellektuelt yrke, man må både kunne reflektere over teori og være gode i praksis, sier Harald Hornmoen.

Og Høgskolen i Oslo og Akershus har ønske om å bli universitet. 

Da stillingen som leder ved Institutt for medier og kommunikasjon nylig ble lyst ut var det ingen søkere fra dagens mediebransje, og en av forklaringene kan være at det stilles krav om at man helst skal ha doktorgrad. I HiOAs strategi skal man bli et profesjonsuniversitet med strategisk satsing på velferdsyrkene. Journalistikk er ikke en del av disse. 

Ingen velferd uten journalistikk

— Man kan ikke få en god velferdsstat uten kritisk journalistikk og journalister, sier Elisabeth Eide, og det nikkes igjen rundt bordet. 

— Ved utdanningen er vi nå inne i en prosess med en liten revisjon av utdanningsløpet, men jeg synes ikke vi bør vente altfor lenge før vi må se på en litt større prosess. Det vi har gjort nå er å ta noen små steg.  Jeg mener vi må stille oss spørsmålet: Hvordan ville vi gjort dette hvis vi skulle starta utdanningen i dag, spør Krumsvik.

— Når ny instittuttleder er på plass forventer jeg at det blir tatt tak i dette, sier Krumsvik (bildet under), og legger til at han er stolt av å være en del av et ledende fagmiljø: 

— Vi er ledende i landet og likevel for små til å være strategisk viktige for HiOA. Enten må vi vokse organisk, gjennom å utvikle flere tilbud og større bredde. Eller så må vi se på en sammenslåing mellom medieutdanningene på Universitetet i Oslo og HiOA, sier Krumsvik. 

Til det siste, sammenslåing mellom UiO og HiOA på journalistikk og medier, ristes det på hodet rundt bordet. 

Samarbeid om doktorgrad?

— Men kan hende kan vi samarbeide med UiO om en doktorgrad i journalistikk, sier Hornmoen.  

— Jeg er som Arne Krumsvik stolt av det vi har fått til og at vi er ledende i miljøet. Jeg registrerer også at vi som institutt ikke er en del av den strategiske satsingen til høgskolen eller det kommende universitetet, sier Elisabeth Eide, og legger til:

— Et journalistisk produkt er også et velferdsgode - man kan ikke opprettholde en velferdsstat uten kritisk og god journalistikk, sier hun og minner samtidig om at studentene deres er prisvinnende på undersøkende journalistikk, fotojournalistene får både nasjonale og internasjonale priser for bilder og reportasjer. 

Utveksling av ansatte?

— Og hva blir konklusjonene på alt dette? Kan hende burde man sende professorene og lærerne på utdanningen ut i praksis i ulike redaksjoner på lik linje med studentene? 

Det nikkes rundt bordet!

— Utveksling av ansatte er en spennende tanke, sier Steen Steensen.