Johan Galtung  (1930 — 2024) 

Johan Galtung gikk bort 17. februar. Han var født i 1930, på den dagen som 15 år senere skulle bli dagen for FNs grunnleggelse, 24. oktober. Det er noe symbolsk over å ha fødselsdag samme dag som FN. Galtung var en usedvanlig internasjonalt orientert forsker, språkmektig, bereist og med bosted i flere land.

Han var et overskuddsmenneske. Dobbelt artium, dobbelt embetseksamen (statistikk og sosiologi), professorater i flere fag og i mange land. Han skrev i sin tid under oppropet til Aksjon mot doktorgraden, men var æresdoktor ved en lang rekke universiteter. Han stiftet i 1959 det som etter hvert skulle bli Institutt for fredsforskning (PRIO) og i 1964 fagtidsskriftet Journal of Peace Research. Ingen av disse hadde blitt det de er i dag, om ikke de hadde fått de impulsene Galtung ga dem i startfasen. 

I 1969 ble han den første professoren i fredsforskning ved Universitetet i Oslo. Det var ikke et personlig professorat, men ingen kan være i tvil om at stillingen aldri hadde vært opprettet om ikke støttespillerne ved universitetet og i det politiske liv hadde visst at det fantes minst én engasjert og kompetent søker. Han hadde ikke fylt 40 da han fikk professoratet, men på sett og vis kom denne utnevnelsen likevel for sent. Permisjonene og utenlandsoppholdene ble flere og lengre, og i 1978 gikk han av – med en begrunnelse hentet fra studentopprøret i 1968: Ingen bør sitte i en professorstilling i mer enn ti år! Nå ble det andreprofessorater i mange land, lengst i statsvitenskap på University of Hawaii.

Galtungs første prosjekter ved Institutt for fredsforskning resulterte i en serie med artikler i Journal of Peace Research som fortsatt er hans mest siterte arbeider: Om fredsbegreper, om internasjonal nyhetsformidling, om imperialisme, om toppmøter i internasjonal politikk samt en rekke andre temaer. Sammen med Arne Næss gjorde han også et stort arbeid med å systematisere Gandhis tanker om ikkevold og konflikthåndtering.

Etter at Galtung forlot PRIO og gikk over til Universitetet i Oslo og senere til sin kosmopolitiske karriere, reorienterte han seg også på mange måter rent faglig. Hans offentlige uttalelser fikk også en skarpere polemisk profil, som skaffet ham mange uvenner. Han hadde aldri problemer med å skaffe seg studenter og samarbeidspartnere, men mange av hans elever fra gründer-perioden i Norge fant det vanskelig å følge ham i denne nyorienteringen. Den organiserte fredsforskningen ble mer akseptert, noen vil kanskje også si mer konvensjonell. 

Galtung kunne være uhyre kritisk og foreslå at Institutt for fredsforskning burde skifte navn til Norsk institutt for sikkerhetsforskning el.l.. Det var med en viss frykt og beven noen av oss åpnet selvbiografien «Johan uten land» som kom til 70-årsdagen og ti år senere Launching Peace Studies: The First PRIO Years. Men i begge disse bøkene strødde han ut en rekke komplimenter til sine medarbeidere i pionertiden.

Galtung var dristig med å framsette konkrete spådommer om verdens utvikling. Etter mitt skjønn er dette en styrke om en sammenlikner med de mange forbeholdne eller etterpåkloke uttalelser som ofte drysser ut av samfunnsvitere. Han var ikke alltid like flink til å innrømme det når han hadde tatt feil, men han manglet ikke kritikere som gjerne påpekte det for ham. For en forsker kan det være en styrke å stå på sitt, også når det blir vanskelig. Framskritt i forskningen oppnås ofte gjennom en dialog mellom de dristige og deres kritikere, mellom skeptikeren og entusiasten som Galtung selv uttrykte det i et essay fra 1960.

Da Institutt for fredsforskning – lenge etter Galtungs tid – ble tildelt det første Senter for fremragende forskning innenfor samfunnsvitenskap av Norges forskningsråd, representerte det også en anerkjennelse av det han startet, selv om han selv gikk andre veier. Da vi fikk nyheten om denne bevilgningen i 2002, sendte jeg ham en e-post og påpekte hans andel av æren: Du er litt stolt likevel, ikke sant? Han svarte ikke ja, men han benektet det ikke heller.

For oss som var unge i 1960-årene og søkte til samfunnsvitenskapen, og spesielt til fredsforskningen, var han en usedvanlig inspirerende mentor. Han var generøs med sin tid og med faglig veiledning og oppmuntring. Når noe ikke gikk så bra for oss, kunne han ta seg tid til å forklare hvorfor. De av oss som ikke alltid kunne følge ham overalt på den mangslungne veien videre, vil likevel alltid være takknemlig for å ha hatt en slik hjelp og støtte inn i forskningens verden.

Nils Petter Gleditsch, forsker på pensjonistvilkår på PRIO og professor emeritus NTNU

En engelsk versjon av minneordet står på trykk hos Prio News.