Fit for fight på jobbmarkedet

Jan-Egil Wigen Aasterud (26) er en stayer. Og han kommer til å trenge stayerevnene sin når han nå skal ut i kampen om jobb på et tøft arbeidsmarked, der de fleste arbeidsgivere er skeptiske til folk med funksjonshemming. 

Han har nettopp avsluttet tre år med tolkeutdanning, og før det har han en bachelor i barnevern ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Planen er at de to utdanningene kan utfylle hverandre og hjelpe ham til å få jobb. For de trenger vel tegnspråktolker i barnevernet også? Og en rullestol skulle ikke være noen hindring?

Litt støl i kroppen

4.juli 2007 var Jan-Egil nettopp ferdig med andre klasse på videregående ved dramalinja på Hartvig Nissen skole i Oslo. Han følte seg litt støl denne dagen og hadde vondt i kroppen. Ett døgn senere var han lam fra brystet og ned. Uten forvarsel. 

Han har ennå ikke fått noen endelig diagnose. Kan hende er det immunforsvaret som har gått bananas, som han sier.  «Uspesifisert ryggmargsskade» står det i papirene. Og kanskje ble dette trigga av en eller annen infeksjon eller virus. Han vet ikke. 

— Det måtte være tøft? Så plutselig? 

— Det gikk på en måte greit, tror jeg, men kan hende har jeg fortrengt mye fra den tida. Men aksepten var ok. Jeg var jo sikker på at jeg skulle bli frisk igjen, med ulike medisiner og hjelp, sier han. 

Begynner som frilanstolk

Åtte år senere er han fortsatt ikke frisk. Han har innstilt seg på at det blir rullestol resten av livet. 

— Men hvis du ble plutselig syk, kan du ikke like gjerne plutselig bli frisk igjen? 

— Vi vet ikke hvor stor skaden er, eller hvordan det ser ut i ryggmargen nå. Jeg må ta situasjonen slik den er . Og det går greit, sier han. 

Han vet ikke hvor lett eller vanskelig det vil være å få jobb.

— Men er det barnevernet eller tolkejobber du søker nå?

— Drømmejobben hadde jo vært å få til en kombinasjon av tolking og barnevern, sier han som ikke tror det vil bli lett å få fast jobb. 

— Men jeg er iferd med å skaffe meg frilanskontrakt som tolk, så får vi se om det går an å leve av det, sier han optimistisk. Gjennom seks år med studier har han hatt flere praksisperioder og har fått et kontaktnett. Han har også jobbet litt ved siden av studiene som personlig assistent. 

Ville jobbe med barn

— Flere sier at tolkemarkedet er i ferd med å bli metta, men vi få se. Frilanstolking er morsomt og det er varierte jobber. Og så vil det gi meg mer erfaring, sier han og legger til at det også er mulig å få noen ekstraavtaler, som studie- eller skoletolk for eksempel. 

— Det hadde jo vært gull for meg om jeg kunne tolket barnevernutdanninga for eksempel, sier han. 

— «Alle» har jo mastersyken nå - du skulle ikke skaffe deg den i tillegg da? 

— Nei, kommer det bestemt, — seks års utdanning er nok, nå vil jeg praktisere, sier han. 

— Hvorfor valgte du barnevern og tolking?

— Jeg hadde lyst til å jobbe med barn, så jeg vurderte lærer også, men barenvern sto øverst på lista, sier han, som likevel satser mest på å få en tolkejobb nå. 

— Jeg må tolke mest mulig nå i starten slik at jeg ikke glemmer det igjen, sier han. 

SU og Handikapforbundet

Jan-Egil er aktiv og engasjert utenom studiene også. En periode var han med i den politiske ungdomsorganisasjonen til SV - Sosialistisk Ungdom, men nå er det Norges handikapforbunds ungdom som  gjelder. Han har vært med å bygge opp organisasjonen igjen fra lavbluss da han meldte seg inn, til et aktivt miljø nå. 

— Hva er hovedsakene dere jobber for i handikapungdommen? 

— Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) og mulighet til å jobbe, er viktige saker for oss. Målet er å legge til rette for at alle kan bli mer deltakende i samfunnet. Regjeringa har gjort dette til en rettighet, men det er kommunene som har ansvaret og deler ut timer til assistenter, så det er veldig stor forskjell fra kommune til kommune, sier Jan-Egil. 

Trenger ingen personlig assistent

Selv har han aldri hatt personlig assistent, han har klart seg selv. Etter tre uker på Ullevål sykehus, fire måneder på Sunnaas og en periode ved Catosenteret på opptrening for åtte år siden var det hele tiden målet. 

— De som hjalp meg med opptreningen var veldig bestemte på det: Du skal klare deg uten personlig assistent, og det har jeg gjort, sier han. 

— Hvordan har det gått disse seks årene med rullestol på HiOA? 

— Det har stort sett gått greit, det meste er tilgjengelig for meg som har en lett rullestol og er sterk og har førlighet i armene. Men det er mange tunge dører her på høgskolen, så hvis ikke armene hadde vært i orden ville det vært vanskelig, sier han. 

50/50 sjanse for jobb

Det er størst sjanse for Jan-Egil for å få jobb hvis han står på selv. Det viser en undersøkelse som Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ved høgskolen, presenterte tidligere i år. Mens 50 prosent av de funksjonshemmede som søkte jobbe på egen hånd fikk jobb, lyktes  bare 1/3 av de som gikk på tiltak for et inkluderende arbeidsliv (IA) gjennom NAV med det samme, ifølge Aftenposten. 

Forskerne Eivind Falkum og Anne Grethe Solbergs rapport viser blant annet hva som kjennetegner arbeidsgivere som er gode til å inkludere funksjonshemmede ansatte, og de er i sterkt mindretall, er gjerne store bedrifter i det offentlige.

Forskerne konkluderer med at inkludering av funksjonshemmede i arbeidslivet har lykkes i svært liten grad i de 14 årene som har gått siden avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA) ble satt i gang.

— Det har lykkes altfor dårlig å få flere funksjonshemmede inn i arbeid. Vi vil bruke mer penger på direkte tilrettelegging for den enkelte, sier arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (Frp) til avisen.

Og Khrono vil følge Jan-Egil i månedene framover for å se hvor lett eller vanskelig det er å få jobb.