— Jeg dro rett hjem og gråt sikkert i en time

På tavla i Villa Eika, der Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo (UiO) holder til, henger det en liten lapp med ansiktet til Ola Borten Moe innfelt i et forbudt-skilt. «Borten Moe-Fri Sone», står det.

Han har fortsatt ikke besøkt dem etter at han ble erklært «persona non grata» i november i fjor.

Som leder av Studentparlamentet fikk Oline Sæther oppgaven å forsvare vedtaket offentlig. «Ola Borten Moe er ikke vår minister», skrev Oline Sæther for eksempel i Khrono.

— Det var litt av en berg-og-dalbane, sier hun på terrassen til det brune trehuset midt på universitetsområdet på Blindern.

— Går sikkert helt fint

I juli overtar 27-åringen som leder av Norsk studentorganisasjon (NSO), og skal representere 250.000 studenter. Da kommer hun ikke utenom Ola Borten Moe.

— Å samarbeide med Borten Moe nå går helt sikkert fint. Han er profesjonell og god på rolleforståelse, og det skal jeg også forsøke å være, sier hun.

Som leder av Studentparlamentet hadde hun ikke stemmerett da de vedtok å svarteliste ministeren.

— Som leder ba jeg dem ta stilling til om dette var en uttalelse som var verdt å vedta, og om de trodde de ville oppnå noe positivt. De diskuterte det, og så bestemte parlamentet seg for at dette var viktig for dem.

— Hva hadde du stemt hvis du hadde hatt stemmerett?

— Det har jeg faktisk ikke tatt stilling til. Min rolle var at jeg var leder, sier hun.

les også:

Studentene erklærte Borten Moe uønsket ved UiO: – Pubertalt

Fire år med permisjon fra studiene

Sæther er egentlig medisinstudent, men starter på sitt fjerde permisjonsår til høsten.

— Jeg er sikkert en utgiftspost for UiO, siden jeg ikke produserer noen studiepoeng, konstaterer hun.

Sæther beskriver seg selv som en som alltid rekker opp hånda. På skolen var hun «alltid» elevrådsrepresentant. Men da hun startet på medisinstudiet, lovte hun seg selv at hun ikke skulle rekke opp hånda og påta seg verv. Det holdt i rundt ett år. Hun fikk høre at Medisinsk studentutvalg så etter ny leder, og undret seg over at det fantes et tillitsvalgt-system hun ikke hadde hørt om. Hun ble først vanlig tillitsvalgt, og senere leder.

Det var nok av ting å ta tak i, og det ble også noen tøffe tak.

Studentene ga ledelsen tilbakemeldinger på at de var misfornøyde med blant annet undervisningen.

— En veldig tøff tilbakemelding

Spesielt godt husker Sæther tilbakemeldingen hun fikk av en ansatt på fakultetet etter å ha skrevet en kronikk. Personen var skuffet, mente hun ødela ryktet til medisinstudiet og at det var illojalt å skrive kronikken.

— Jeg syntes det var en veldig tøff tilbakemelding. Jeg dro rett hjem til kollektivet og gråt i sikkert en time. For jeg opplevde at det var et forsøk på å sette meg på plass. Å si at «du kan gjerne mene ting i møter med oss, men å si det høyt, slik at alle får vite det, det liker vi ikke».

Men hun fikk også mye støtte, både fra venner, medstudenter og andre som hadde lest kronikken og var enige. Senere fikk hun også en unnskyldning fra personen, forteller hun.

les også:

Klager på avslag om innsyn i rektors møter «mellom leder­gruppa og meg»

Mistet motivasjonen — vurderte å slutte

I løpet av tredjeåret på medisinstudiet mistet Sæther rett og slett motivasjonen for å lære. Hun begynte å grue seg til kollokviegruppene.

— Min opplevelse av å begynne som student var at her var det mye nytt og spennende. Mange nye folk jeg ønsket å bli kjent med, og jeg var veldig opptatt av å følge undervisningen og forberede meg til eksamen, begynner hun.

— Men, mye på grunn av hvordan det ble lagt opp, følte jeg at jeg var på et samlebånd hvor jeg skulle levere, ta til meg kunnskap, gjengi den, stå på eksamen og så få nytt pensum. Jeg mistet nysgjerrigheten og gnisten til å lære, sier hun.

Hun fikk ikke tid til å prosessere det som ble gjennomgått i undervisningen, og mistet oversikten.

Hun var inne på tanken om å slutte helt, men tok isteden permisjon i ett år. Hun fortsatte som tillitsvalgt for studentene. Og hun brukte mye tid på å finne ut av hvordan hun kunne komme tilbake til studiet og få det bedre i studiehverdagen.

— Veien ut av det var å finne ut hvordan motivasjon fungerer, forklarer hun.

Sæther satte seg blant annet ned og så en haug med YouTube-videoer om leste om hvordan man kan motivere seg selv. Og det fungerte. Hun lærte at i stedet for å lese et kapittel fra begynnelse til slutt, skulle hun heller starte med å spørre seg hva hun ønsket å finne ut av, og hvordan hun kunne gjøre det.

— Da jeg kom tilbake, var det helt annerledes, forteller hun.

— Det ble en slags skattejakt hvor jeg holdt kartet og bestemte hvor vi skulle gå, istedenfor at jeg måtte jobbe meg gjennom timeplanen fra forelesning til forelesning og fra avsnitt til avsnitt i boka. Da ble det mye morsommere.

— Tror du mange studenter kan kjenne seg igjen i det å miste motivasjonen?

— Jeg snakket senest i går med en student som fortalte at hun hadde blitt utbrent. Hun opplevde at de eksperimentene hun skulle gjøre på labben, de fungerte ikke. Og hun så ingen ende på de oppgavene hun måtte gjøre. Hun hadde helt mistet motivasjonen. Jeg har også mange medstudenter som har måttet ta sykepermisjon fordi de har blitt utbrent.

Hun fortsetter:

— Å inkludere studentene i det akademiske fellesskapet handler også om å gi dem forståelse av hvordan de best kan mestre studenttilværelsen og at man må ta vare på seg selv og sin egen motivasjon hvis man skal kunne yte bærekraftig.

Den viktigste saken

— Hva er det viktigste du vil jobbe for som NSO-leder det kommende året?

—Det viktigste er at studenter i Norge skal ha gode premisser for å være student. Det handler om den økonomiske situasjonen. At for å kunne studere, ta til oss kunnskap og ta en utdanning som kan bidra i samfunnet, må vi ha økonomiske rammer for det. Og da trenger vi at studiestøtten blir bedre. Spesielt nå som prisene fortsetter å stige, sier hun.

— Og vi må sørge for at nye studenter ikke havner på dette samlebåndet, men at de blir tatt imot og inkludert i det akademiske fellesskapet. Og at de forstår at det å være student handler ikke bare om å bestå eksamen. At det er et fellesskap, at det finnes muligheter til for eksempel å være tillitsvalgt. Den organisasjonsforståelsen jeg har fått gjennom mine tillitsverv har lært meg masse om hvordan samfunnet fungerer.

les også:

Nesten 2 av 3 studenter kommer ingen vei ved å klage på eksamens­karakter