Sang skal ut av læreplanen for norsk i grunnskolen. Er det så nøye da?

Regjeringa har for andre gang pådratt seg et kobbel av illsinte musikkpedagoger, lærere og foreldre, meg sjøl inkludert, angående sang i skolen. Første gang var i fjor, da det ble kjent at sang var ute av læreplanens generelle del. Den gang ble gemyttene roa ned gjennom en syngende minister som forsikra at det ikke var noen fare for sangen i skolen.

Nå er samme type prosess i gang igjen, utløst av Framtida sitt oppslag 20. mai med overskrifta Regjeringa føreslår å fjerna song frå norskfaget. Som forrige gang er departementet på banen, nå ved statssekretær Julie Midtgarden Remen. I VG 20. mai forklarte hun at det ikke skal være sangforbud i norskfaget. Det skal være metodefrihet, og da har det ikke noen hensikt å nevne alle mulige metoder i faga, sa statssekretæren.

Jeg noterer meg at regjeringas representant kun betrakter sang som en metode i norskfaget. Departementet ser verken på sang som kulturarv, litteratur eller faginnhold. Da befinner departementet seg på kollisjonskurs med opptil flere fagmiljø.

Fjerning av ordet sang i læreplanen for norsk føles som en av mange spikre i kista for estetiske fag og læreprosesser. I en nedadgående spiral av svekking utført av varierende regjeringer er kanskje 2003 det verste året. Da ble det bestemt at det ikke lenger skulle være obligatorisk med et praktisk eller estetisk fag for lærerstudentene. Generasjonen lærere der alle hadde et slikt element i sin fagportefølje erstattes nå gradvis av lærere med «kjernefag» i kofferten, og ofte med dårlig skolering i hva estetiske læreprosesser kan ha å si for elevenes læring og motivasjon.

Les også:

Asheim: Jo, sangen skal forbli i skolen

Regjeringa har nylig satt i gang ei 5-årig lærerutdanning der omkring 95 prosent av studentene velger bort de estetiske faga. Disse studentene får kanskje kjennskap til estetiske metoder gjennom faget pedagogikk og elevkunnskap. Men bare kanskje: Utdanningsinstitusjonen de studerer ved må ha valgt å legge vekt på estetiske metoder, for det er metodefrihet i lærerutdanninga også.

Etter mitt syn trengs det en viss kjennskap til et fenomen for å kunne gjøre et kvalifisert (bort)valg rundt dette fenomenet. Det har lenge vært tilfeldig om elever får kvalifisert undervisning i estetiske fag opp gjennom skoleløpet, og en del av dem som ikke var heldige med lærekrefter i estetiske fag i grunnskole og videregående skole, blir lærere. En lærer som aldri har fått undervisning i å synge sjøl eller i det å synge en sang med en klasse kommer neppe til å velge sang som metode i norskfaget.

Nå har regjeringa lansert en 5-årig lærermaster i praktiske og estetiske (PE)- fag som er ment å styrke estetiske fag. Men er det klokt å segregere praktiske og estetiske fag fra andre skolefag, slik at de må utføres av spesialister? Har en analysert konsekvensene dette får for generell lærerutdanning og for den praktiske skolevirkeligheten? Utdanningstilbud i praktiske og estetiske fag kan om kort tid være ute av grunnskolelærerutdanninga og faset over i den nye PE-masteren. Det kan få den følgen at estetiske fag i grunnskolen undervises av besøkende lærere, og at de estetiske metodene (som sang) går i glemmeboka i grunnskolens hverdag. Men kunstneriske og estetiske uttrykk og inntrykk tilhører alle, og det estetiske gjennomsyrer vår alles hverdag, også skolehverdagen. Derfor er det et stort tap dersom det estetiske overlates til besøkende spesialister i skolen.

Bare ca 40 prosent av dem som underviser i musikk i barneskolen har formell utdanning i faget, og etterutdanning i musikk og kunst og håndverk utgjør 5 av 194 av årets etter- og videreutdanningskurs for lærere. Forskning viser at søknader fra lærere til videreutdanning i estetiske fag blir systematisk nedprioritert av rektor eller skoleeier, slik at behovet skjules.

Det virker ikke som om regjeringa klarer å sette behovet for kvalifiserte lærere i estetiske fag og læreprosesser i sammenheng med den læreplanen de er i ferd med å lansere, den som kalles «fagfornyelsen» og inneholder store begrep som «demokrati og medborgerskap» og «folkehelse og livsmestring». Departementet kan ved enkle grep gjøre noe med skolens manglende fagkunnskap i estetiske fag og læreprosesser: Med økonomiske virkemidler kan de legge til rette for at estetiske fag og læreprosesser blir tilbudt ved lærerutdanningene og at studentene velger faga, de kan kreve at kommunene melder på lærere til etter-og videreutdanningskurs i estetiske fag, og de kan kreve fagkompetanse for lærere i estetiske fag på linje med alle andre skolefag. Men dette har de hittil valgt å ikke gjøre.

Les også:

Vet kunnskapsministeren hva han gjør med sangen?

Utdanningsminister Sanner skriver i Dagsavisen 4. Mars at Elevene må lære å skape, utforske, forme og oppleve de praktiske sidene av fagene. Da er innholdet i fagene avgjørende, og derfor jobber vi ekstra mye med de praktiske og estetiske fagene når vi nå fornyer læreplanene”. Jeg klarer ikke helt å tro på dette.

Stortinget ba regjeringa i vedtak 11 i Meld. St. 28 (2015-2016) om «...å komme tilbake med en plan for hvordan de praktisk-estetiske fagene i skolen kan styrkes på kort og lang sikt. Planen må også omhandle rekruttering av lærere til de praktisk-estetiske fagene». SVs Mona Fagerås stilte et skriftlig spørsmål til utdanningsministeren angående framdrift for denne planen 8. Mars i år. Sanner besvarte Fagerås sitt spørsmål ved å peke på at estetiske fag skal styrkes gjennom fagfornyelsen og gjennom innføring av femårig lærerutdanningsmaster i praktiske og estetiske fag. Departementet har altså ikke tenkt å skrive planen Stortinget har bedt om.

Når fjerning av ordet sang i fagplanen for norsk i grunnskolen utløser krass kritikk, så handler ikke det om kritikernes uvitenhet angående læreplaners beskaffenhet, slik Kunnskapsepartementet vil vri det til. De heftige følelsene rundt «sang» i læreplanen må heller ses i lys av en lang prosess av tilfeldigheter og feilaktige prioriteringer som i sum utløser nedbygging, og som ser ut til å fortsette som følge av vedvarende unnfallenhet og ukloke valg. For min del spør jeg meg om det noen gang kommer til å bli bedre vilkår for estetiske fag og læreprosesser i skole og lærerutdanning.