Næringsministeren må prioritere teknologisatsing – ikke bare løfte debatten

I forrige uke kunne vi lese på e24.no at Torbjørn Røe Isaksen hadde vært på Asia-turné og blitt oppmerksom på at Norge sakker akterut når det kommer til satsning på teknologiutdanning og forskning, sammenliknet med Asia, som investerer stort på feltet.

Vi er helt enige med Torbjørn Røe Isaksen i at dette er noe oppvoksende generasjoner må forholde seg til, men må påpeke at det er dagens politikere som må ta ansvar for å rigge landet for å møte denne konkurransen.

Røe Isaksen har de siste seks årene selv sittet i to av de posisjonene med størst mulighet til å påvirke norsk konkurransekraft på feltet. Hvorfor har han ikke gjort noe med det allerede? Hvem mener Røe Isaksen det er som sitter med ansvaret for å fikse dette, om ikke ham selv?

NITO Studentene mener det aller viktigste politikerne kan foreta seg er å prioritere penger til kvalitet i de underfinansierte ingeniør- og teknologiutdanningene. Vi kommer aldri til å kunne konkurrere på kvantitet uansett.

Ifølge en rapport fra NIFU og Deloitte er ingeniørutdanningene de dyreste for utdanningsinstitusjonene å gjennomføre – med unntak av medisinutdanningene. Likevel er de blant de dårligst finansierte.

Det går utover kvaliteten, og resulterer i lite veiledning og oppfølging, nesten ingen har tilgang på praksis, vi har for lite lab-undervisning, og utdanningsprogrammene holder ikke alltid følge med teknologiutviklingen. Dette er til hinder for fremtidig norsk konkurransekraft i et verdensmarked hvor teknologi og teknologikompetanse spiller en stadig tyngre rolle.

Kvalitetsutfordringene i utdanningene er også en medvirkende grunn til høyt frafall, som utgjør en stor kostnad både for den enkelte student og for staten, og går utover antall uteksaminerte kandidater. Og hvis vi skal tro på hva regjeringen sa i forbindelse med endringer i stipendkonverteringsordningen, så er frafall noe de ønsker å motvirke. Eller var det kanskje bare en dårlig unnskyldning for et surt budsjettkutt?

Videre henger måloppnåelsen i alle de fem strategiske målområdene i regjeringens reviderte langtidsplan for forskning og høyere utdanning tett sammen med ingeniør- og teknologikompetanse. Likevel prioriteres ikke dette i statsbudsjettene.

Vi vil gjerne vite hvordan Torbjørn Røe Isaksen og Iselin Nybø ser for seg at vi skal møte den økte internasjonale konkurransen, når de ikke er villige til å prioritere penger til å sikre høy kvalitet i de nå underfinansierte ingeniør- og teknologiutdanningene.

Norske ingeniør- og teknologistudenter er motivert til å løse dagens og fremtidens utfordringer. Med bedre veiledning og oppfølging vil vi få flere gjennom studiene, kunne sette høyere krav til studentene, og dermed bidra til høyere sluttkompetanse ved avlagt grad.

Røe Isaksen trekker frem flere doktorgrader som et grep regjeringen har gjennomført for å løfte teknologiutdanningene gjennom skolen og universitetene. Flere doktorgrader betyr imidlertid ikke automatisk bedre utdanningskvalitet for master- og bachelorstudenter – som er den gruppen vi utdanner desidert flest av.

En annen utfordring er at 65 prosent av doktorgradsstipendiatene innen teknologi er utenlandske statsborgere, og mange av disse forsvinner ut av landet igjen etter avlagt grad. Vi får dermed heller ikke utnyttet denne kompetansen i norsk næringsliv og offentlig sektor, i tilstrekkelig grad.

I enkelte fagfelt, som for eksempel kryptologi, er det også en utfordring at mange av de utenlandske doktorgradsstipendiatene kommer fra land som gjør at de ikke kan sikkerhetsklareres.

Vi tror en bedre utdanning – som følge av riktig finansiering – vil gi både høyere kompetanse blant uteksaminerte master- og bachelorkandidater, og mer motiverte og bedre rustede norske studenter til å ta stipendiatstillinger innen teknologi. Begge deler vil være viktig for å sikre norsk økonomi og sysselsetting i fremtiden.

For å oppnå dette trenger vi en kraftig omveltning i finansieringssystemet for høyere utdanning.

Er Røe Isaksen og resten av regjeringen beredt til å ta ansvar, eller vil fremtidens historiebøker omtale dem som politikerne som hadde et hav av muligheter – til å sikre norsk konkurransekraft – men ikke var i stand til å gripe dem?