Interessant portrett av den aldrende film-rebellen

Fakta

Den siste filmen

• Premiere: 24.02.2023
• Sjanger: Dokumentar
• Regi: Karianne Førland Vennerød, Olaug Spissøy Kyvik
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 12 år

Som den ene halvparten av duoen Wam og Vennerød laget han 14 filmer sammen med Svend Wam. Under «varemerket» Wam og Vennerød kastet de to sine filmer ut over oss i årene 1975 til 1995. I tillegg til dette har Vennerød også laget film uten Wam. I Den siste filmen følger vi ham gjennom de siste tre leveårene, da han ble syk med diagnosen Parkinson.

Wam og Vennerød-filmene har en helt egen plass i norsk filmhistorie, av flere grunner. Én er den store produksjonen de sto for. Det er vel ingen andre som har laget så mye spillefilm over en så lang, men likevel avgrenset, tidsperiode her i landet. En annen grunn er at filmene tematisk og formmessig var relativt enhetlige, og dermed til sammen nærmest danner et eget visuelt basert univers.

Og så var den tredje grunnen, da: at Wam og Vennerød alltid så ut til å være på kant med både den gode smaks voktere i befolkningen og flere ganger: kritikerstanden. På samme tid som mange av filmene deres ble sett av et stort antall kinogjengere – og faktisk også flere ganger ble positivt mottatt av kritikerne.

Nå har vi fått Den siste filmen, som helt ut lever opp til sin tittel. Den er på den ene siden et portrett av Petter Vennerød i hans siste år, da han ble syk. Dessuten er det hans og ektefellens tilbakeblikk på hans filmliv. Karianne Førland Vennerød står for regien sammen med Olaug Spissøy Kyvik. Dessuten ser vi at også hovedpersonen har hatt et ord med i laget om hvordan filmen skulle utformes.

Wam og Vennerøds filmer var rebelske. Akkurat det adjektivet har kanskje vært det mest brukte om deres filmer. Her skulle visse deler av samfunnet belyses. Særlig fikk en innholdsløs borgerlig dannelse, fordommer mot mangfold i valg av livsformer og tanketomhet i folkedypet det glatte lag. Opp mot dette satte duoen individuell frihet, seksuell frihet, kreativitet og løssluppen livsglede. Det gjorde de med virkemidler som i datidens Norge må ha blitt opplevd som kraftige av mange. Wam og Vennerød viste ikke bare fram dekadansen i sine fortellinger, de dyrket den.

Det måtte bli bråk av det. Men det var også mange som mente at nettopp slike knyttneveslag var det Norge trengte på vei inn i den lange etterkrigstidens og etterhvert oljealderens sløvhetstilstand, gitt vår langvarige økning av levestandard og velferdsnivå. Gjennom filmene kunne vi ved selvsyn konstatere at også Norge besto av flere enn 9 til 5-menneskene.

I de mange klippene fra filmene som vises i denne nye filmen, blir vi slått av hvor tidlig Wam og Vennerød insisterte på å ta noen diskusjoner som er svært aktuelle i dag, spesielt på temaene frihet til å leve et fullverdig liv med sin legning og det kjønnet man definerer seg som.

Og så, opp mot dette, blir vi kjent med en Vennerød som litt før han fyller 70, blir syk og gjennomlever en sakte forverring av kroppslige funksjoner. Vi treffer en tilsynelatende mild og sympatisk mann som nok fremdeles kan glimte til i replikken. Gjennom tilblivelsesprosessen av Den siste filmen er det nettopp det doble i møtet med Vennerød som ung, hardtarbeidende rebell satt opp mot den modne, ettertenksomme — men likevel samme – mannen som engasjerer oss mest.

I flere scener følger vi Vennerød og ektefellen i deres samtaler, på tur, ved kjøkkenbordet og på legebesøk. Slik blir Den siste filmen også en film om livet, og om hvordan vi går gjennom dets ulike faser.

Det er helt rimelig at Førland Vennerød, Kyvik og Vennerød lager film på denne måten. De har hatt en spesiell historie å fortelle, og den foreligger nå. Det er blitt en god film.

Men samtidig setter den i gang refleksjoner over flere spørsmål som det kunne være interessant å få svar på. Hvor kom temavalgene til duoen fra? Det gjelder særlig de frihetlige, anarkistiske ideene, og ideene om kjønnsuttrykk og legning. Hvorfor mente de at Norge trengte å ristes? Og hva er virkningshistorien, hva har vi fått og brukt?

På samme måte som forskningspublikasjoner som regel peker på behovet for ny forskning, gir denne filmen grunnlag for et liknende ønske; mer film om det filmatiske universet til Wam og Vennerød! Om deres plass i det norske kulturlivet, i filmmiljøet og generelt i samfunnet. Adrian Ophus sin masteroppgave fra Høgskolen i innlandet, Fenomenet Wam & Vennerød En uvanlig produksjonshistorie (2012) kan være et sted å begynne.

Først nå er det kanskje mulig å bedømme deres bidrag. Det var betydelig. Ikke alltid like treffsikkert. Men uten deres filmer hadde Norge vært fattigere. Og mindre i stand til å se seg selv med et alternativt blikk.

På slutten spør Førland Vennerød sin mann hvordan han mener filmen om ham selv bør avsluttes. Den som har sett minst én av Wam og Vennerød-filmene vet svaret.