«Ved pasientens seng blir teorien stum»

Cathrine Krøger har i flere kronikker, intervjuer og kommentarer beskrevet et heller absurd møte med sykepleiestudiet, og det er det flere av oss som setter umåtelig stor pris på. For å sitere en (studie)venninne: Endelig er det noen som viser verden hvilket vanvidd som tidvis råder i faget.

Slik jeg leser Krøger er det hovedsakelig to områder hun har rettet oppmerksomheten mot: Det ene er forholdet mellom mengden teori og mengden praksis i sykepleieutdanningen (ifølge henne kan man ved Høgskolen i Oslo og Akershus gå gjennom studiet uten noen gang å ha satt en sprøyte). Det andre er forhold ved teorien i seg selv, og da kanskje særlig pensumlitteraturen.

I forlengelsen av det kan man kanskje si at to sider ved sykepleieyrket settes opp imot hverandre: Den praktiske, pasientnære sykepleien som forutsetter kunnskap og ferdigheter i og om prosedyrer, anatomi, sykdomslære og psykologi, mot de mer koordinerende, oppsummerende, administrative, og ja, teoretiske aspektene.

Jeg er filosof og sykepleiestudent, og akkurat som Krøger tenkte også jeg at sykepleie er et yrke som gir konkret relevans til min teoretiske utdannelse. Etter to år som sykepleiestudent er begeistringen heller laber: Fra å glede meg til å lære meg et solid fag, noe håndfast og nyttig, sitter jeg nå med en opplevelse av jevn frustrasjon og enda verre: en mangelfull tillit til (nyutdannet) helsepersonell. Jeg vet altfor godt hva sykepleiere lærer – eller rettere sagt ikke lærer – til å være trygg på at jeg blir ivaretatt ved sykdom. Kvaliteten på studiet er rett og slett for lav.

Ting ser likevel muligens noe annerledes ut sett fra en liten høyskole i «distriktet». For oss inneholder studiet minst to praksisperioder i sykehus (en medisinsk og en kirurgisk), i tillegg til flere andre praksisperioder i blant annet sykehjem.

Vi vil, med andre ord, være godt trent i praktiske prosedyrer i løpet av de tre årene vi har til å lære oss yrket. Vi kan sette en sprøyte eller legge et kateter. I tillegg har vi en solid undervisning i anatomi, fysiologi og biokjemi med en egen, 6 timers eksamen kun i det emnet (og da ikke disse ulne hybridene av eksamener som Krøger trekker frem).

I tillegg kommer egne eksamener i sykdomslære og psykologi. Den delen av studiet som handler om å lære i praksis, og lære praksis-nær teori, fungerer godt. Årsaken til min frustrasjon ligger ikke her, men i teorien vi ellers lærer.

Min egen erfaring med teoriopplæringen er mye den samme som uttrykkes av Krøger: Den knappe tiden vi har til rådighet går i altfor stor grad med til akademisering av trivielle forhold og det gjøres etter min vurdering uheldige prioriteringer i bruken av undervisningstiden. Svært mye av denne tiden går faktisk med til å informere om praktiske forhold, og vi har brukt flere dager på tema som «gründercamp» og «etikkcafe».  

I tillegg brukes en stor del av undervisningstiden på gruppearbeid hvor vi studentene blir satt sammen i tilfeldige grupper, for å jobbe med ulike problemstillinger, ofte nesten uten undervisning i emnet først. Deretter legger gruppene resultatet fram for hverandre, uten noen form for faglig kvalitetssikring av innholdet som blir formidlet. Hva vi har lært? Stort sett ingenting, annet enn at det er vanskelig å få en gruppe til å fungere godt.

I pensum kan man lese absurde ting som: «Ved pasientens seng blir teorien stum». Man kan jo da lett begynne å spørre seg hvorfor man i det hele tatt skal lære denne teorien. Og slik studiet er nå er det et betimelig spørsmål. Når vi til stadighet overlates til oss selv kunne deler av studiet like gjerne vært et brevkurs, da vi uansett ikke lærer særlig mer enn det vi selv er i stand til å lese oss til av egen evne.

50 prosent av sykepleiestudiet er praksis. Det igjen innebærer at den teorien vi skal lære, skal læres i løpet av rundt 13 måneder. På den tiden skal man lære seg grunnleggende sykepleie, geriatri, klinisk sykepleie (fordelt på to bolker) mikrobiologi, sykdomslære, anatomi, fysiologi og biokjemi, psykologi, samfunnsvitenskapelige emner, folkehelse, psykiatri og helsejus (alle disse har da egne eksamener ved min skole). I tillegg skal det skrives en bacheloroppgave. Det er med andre ord helt avgjørende at det lille vi lærer i hvert emne er vesentlig, for noe annet er det virkelig ikke tid til.

Og det er her jeg ønsker å uttrykke et forsvar for teori, og til dels komplisert teori, selv i et praktisk fag som sykepleie. For når man lærer bare litt av så uendelig mye er det lett å begynne å tro at man kan mye også. Har man lite utfordrende – og dårlig – teorigrunnlag, er det lett å gå glipp av kompleksiteten, og lett å bli arrogant. Det er da det er lett å tenke at man er kvalifisert til å belære filosofer om filosofi og psykologer om psykologi: Jeg har opplevd at sykepleiere kommer dragende med en eller annen tekst av Kari Martinsen eller Joyce Travelbee, og, på det grunnlaget, belærer meg om eksistensfilosofi. Eller, på samme måte, hvordan sykepleiere kan henvende seg til psykologer og oppfordre dem til å lese «psykologiboka» – i entall – som om det finnes EN psykologibok.

For øvrig har sykepleiefaget en tendens til å hente teori og forskning fra andre fagområder, skrive det litt om, og så presentere det som «sykepleieteori». Faget har en notorisk tendens til kun å anerkjenne sine egne.

Et nylig eksempel på det er vel nettopp når Per Nortvedt skriver, i sitt svar til Cathrine Krøger «at Kant bare får treff på 3, i boka er selvsagt fordi Kant skrev lite om anvendt etikk og spørsmål som er dagsaktuelle i norsk helsetjeneste». Jeg forstår jo da at teorien kan bli noe begrenset om kravet er at den skal omhandle «dagsaktuelle tema i norsk helsetjeneste» for akkurat det er et litt umulig krav til Kierkegaard, Nightingale, Kant, Freud og Foucault. Etikk er vel for øvrig nettopp et felt hvor teori og praksis er vanskelig å skille.

Jeg opplever Krøger som tidvis direkte avvisende til teori, og det er der det skurrer for meg. Når Trond Giske i tillegg baserer seg på Krøger og vil «ta debatten om hvor teoretisk skolene skal være», mener jeg det er på tide å stoppe litt opp.

For det er åpenbart at man ikke studerer sykepleie for å bli forsker, men det å forholde seg til og kunne lese forskningsartikler tenker jeg er avgjørende for en forsvarlig praksis. Man må kunne nok metode, og kunne lese forskning (også på engelsk!), for å kunne gi god sykepleie. I tillegg tror jeg at teori, metode, de mer akademiske fagene, har en annen, og kanskje enda viktigere effekt: De kan gjøre en ydmyk.

I møte med komplisert forskning og teori forstår man langsomt hvor vanskelig verden er, og hvor lite man faktisk kan – etter bare tre år. Jeg frykter at et mindre teoretisk fokus lett gjør at man blir skråsikker. Men igjen: For å oppnå en slik effekt må teorien være relevant nok til ikke å kunne avfeies som tullete. Den må vise oss hvor komplisert dette yrket er, og hvor mye makt vi har, og hvor forsiktige vi må være med denne makten. Det er med andre ord ikke for mye teori i sykepleiestudiet, det er bare feil teori. Og kanskje burde vi heller diskutere hvilken type teori vi ønsker, heller enn hvorvidt vi i det hele tatt skal ha teori.

Sykepleieyrket har, som nevnt, flere aspekter ved seg enn de rent praktiske ferdighetene som utøves i et sykehus eller sykehjem: Yrket har også en teoretisk, administrativ og koordinerende side, og mye av behandlingen som gis pasienter blir nettopp initiert, utført og dokumentert av sykepleiere. Personlig tror jeg at vi trenger å måtte forholde oss til teori nettopp for å kunne formulere gode journalnotat hvor det vesentlige er skilt fra det uvesentlige og som eksempelvis gjør det enklere for annet helsepersonell å følge opp pasienten når de overflyttes mellom ulike behandlingstilbud. Gode teoretiske ferdigheter, også i betydningen gode formuleringsevner og evnen til å hente ut det vesentlige, har med pasientsikkerhet å gjøre.

Profesjonsbegrepet, det å være sykepleier, handler om noe mer enn å håndtere de konkrete arbeidsoppgavene som skulle tilfalle oss i en gitt avdeling til en gitt tid. Det handler om mer enn «arbeid». Det handler om å forvalte et område, en helhet, det handler om å kunne stille kritiske spørsmål til ledelse og politikere, og om å kunne utvikle en slags profesjonssamvittighet som forhåpentligvis vil fungere som et (moralsk) kompass.

Møte med teori og tekst lærer oss helt andre ting enn det vi lærer i praksis, og nettopp evnen til å lære vil være avgjørende i et yrke hvor stadig endrede krav til helsepersonell, nye teorier, nye lover, ny forskning og nye prosedyrer forutsetter helsepersonell som er skolerte i å håndtere ny kunnskap. Den teoretiske biten av sykepleiefaget gir oss disse ferdighetene, gitt at teorien er komplisert, men likevel god og relevant.

Selv om jeg blir mildt flau når Norsk Sykepleierforbund postulerer sykepleiere som eksperter – ingen blir vel eksperter på noe som helst i løpet av tre skarve år – tror jeg likevel de er inne på noe i promoteringsvideoene hvor man ser ulike sykepleiere gjøre livsviktige observasjoner av pasientenes helsetilstand: I en film avdekker en sykepleier forverring av hjertesvikt, og i en annen et pågående hjerneslag.

Det er nettopp her jeg tenker at teorien vi har i studiet burde ha sitt fokus: Å observere og kartlegge pasienters tilstand. På grunn av tett og kontinuerlig kontakt med pasientene, både i somatikken og i psykiatrien, vil sykepleiere, gitt at de er gode nok, kunne oppdage små tegn på endringer som kan være livsviktige. Observasjons- og kartleggingskompetanse burde være kjernen i sykepleiefaget, i tillegg til gode evner i å sammenfatte, koordinere og holde fokus på det vesentlige.

Sykepleiere burde fordype seg i sykdomslære, anatomi, fysiologi, biokjemi og psykologi. Vi burde vises utallige videoer, bilder og kasushistorier, og drilles i å se etter symptomer på endring og forverring i ulike tilstander, slik at vi kan gå ut av studiet, nettopp med evnen til å være, om ikke eksperter, så i alle fall gode i å observere og rapportere livstruende endringer til legene og psykologene.

Vi må kjenne igjen de begynnende tegnene på hjertesvikt, eller hvordan dårlig nyrefunksjon kan gi seg utslag, hvordan vi oppdager hemmende angst eller begynnende psykose, slik at vi kan samarbeide kompetent med leger og psykologer, og slik genuint hjelpe pasientene våre. Selvfølgelig i tillegg til å bli trygge i de ulike prosedyrene som faller under vårt ansvarsområde. Mye av dette kan læres i praksis, men skal man bli virkelig god må dette fokuset implementeres i teoriundervisningen også. Teorien skal gi oss forståelsen av hvordan ting henger sammen, hvordan kroppen fungerer, hva kan forventes, hva må gjøres. Teori er viktig. Men det må da være teori som ikke kan avfeies som meningsløs. For slikt kan lett gjøre et menneske mer arrogant enn godt er.

Det er trist dette, for sykepleie kunne vært både et fantastisk fag og et fantastisk yrke som man kunne vært stolt over. Aller verst er situasjonen likevel for oss når vi blir pasienter og er avhengige av å stole på at sykepleieren har greie på hva de driver med. Ved pasientens seng vil vi ikke risikere at teorien er stum. Det kan koste oss livet.

Innlegget ble først publisert i Sykepleien

Les flere innlegg i debatten i Sykepleien: 

• Har gitt lys og luft til massiv frustrasjon
• Lytt til sykepleiestudentene, det er livsfarlig å la være
• Søk allianser, ikke slå i alle retninger