Uravstemning om fortsatt demokrati

Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) stiller mange spørsmål om hvordan vi framover bør organisere Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Flere viktige spørsmål er likevel unnlatt. Det viktigste spørsmålet som høgskolestyret får til avgjørelse på styremøtet 19. desember 2014, er om HiOA skal holde fast på ordningen med at rektor og de to prorektorene velges av de ansatte og studentene for fire år av gangen.

Alternativet til valgt rektorat er at styret sjøl ansetter rektoratet på åremål, noe Universitets- og høgskoleloven av 2005 tillater dersom to tredeler av styret, altså åtte av 11 medlemmer, stemmer for det. I og med at en ordning med ansatt rektorat bare praktiseres blant et fåtall av universitets- og høgskole institusjonene, vil mange kanskje tenke at det er liten sjanse for at vårt styre kommer til å beslutte noe slikt. Men spørsmålet er likevel høyst brennbart – og situasjonen blir ikke mindre alarmerende ved at spørsmålet om valgt eller ansatt rektorat er delvis skjult bak et spørsmål om vi bør fortsette med dagens todelte ledelse på toppnivået eller innføre enhetlig ledelse.

Når valgperioden til rektor Kari Toverud Jensen og hennes to prorektorer Olgunn Ransedokken og Frode Eika Sandnes er omme 30. juli 2015, er det altså et åpent spørsmål om ansatte og studenter har fått sjansen til å utpeke deres etterfølgere gjennom nyvalg våren 2015.

Utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet (H) i Bondevik II-regjeringen foreslo i 2005 å erstatte den da gjeldende ordningen etter UH-loven 12.5.1995 nr. 22 med valgt rektor som eneste tillatte rekrutteringsmåte, med en bestemmelse om obligatorisk ansettelse av rektor. Forslaget innebar et markant brudd med den tradisjonsforankrete ordningen i UH-sektoren med styring innenfra og nedenfra, og hyllet istedet en ordning med styring utenfra og ovenfra. Forslaget ble framsatt i Ot.prp. nr. 79 (2003–2004) til ny universitets- og høgskolelov, altså den någjeldende UH-loven 1.4.2005 nr. 15.

Stortinget samlet seg imidlertid enstemmig om å forkaste dette forslaget, og overlot i stedet avgjørelsen av rektorrekrutteringen til styret på den enkelte institusjon, men med et lovbestemt krav om at endring fra valgt til ansatt rektor bare kan skje dersom styret beslutter det med to tredels flertall. Denne snuoperasjonen av Stortinget innebar at en regjerings lovforslag ikke engang fikk støtte av regjeringspartienes representanter. Resultat var derimot helt i overensstemmelse med tilrådingen fra det store flertallet av UH-institusjoner under høringsrunden om den nye loven.

Å kunne velge vår rektor bør fortsatt sees på som like sjølsagt som stemmeretten ved politiske valg.

Rektorutvelgelse gjennom valg med stemmerett for alle kategorier av ansatte og studentene har ikke vært den alminnelige ordningen på norske UH-institusjoner i mange år. Det var først på slutten av 1980-tallet at allmenn stemmerett ved rektorvalg presset seg fram. Opprinnelig var det for eksempel ved valg av rektor på Universitetet i Oslo, vårt eneste universitet til like etter andre verdenskrig, bare professorene som hadde stemmerett.

Da høyskolene begynte å bli etablert på 1950-tallet, var det til å begynne med ingen professorer på dem, og rektorvalgene måtte da avgjøres av de undervisnings- og forsknings (UF)-ansatte som faktisk fantes der. Stemmerett for lavere vitenskapelig personale, og til slutt også for midlertidig ansatt vitenskapelig personale, for teknisk og administrative (TA)-ansatte og for studenter, var et ektefødt barn av utdanningsrevolusjonen som startet på 1960-tallet, og medførte at UH-institusjonene endret karakter fra eliteinstitusjoner til masseprodusenter av kandidater med høyere utdanning.

Holdningen til spørsmålet om rektoratet bør velges av de ansatte og studentene er slik jeg ser det lakmustesten på om man har forstått at denne valgretten er en like sjølsagt del av det norske demokratiet som ordningen med alminnelig stemmerett i politiske valg. Det bør være like forkastelig å innføre en ordning med ansatt rektor som å avskaffe den alminnelige stemmeretten i politiske valg, fordi begge deler medfører en begrensing av det man etter alminnelige definisjoner forstår som folkestyre.

På samme måte som i politiske valg, eller valg i de fleste foreninger i det sivile samfunn, er den enkeltes innflytelse over egne tillitsvalgte begrenset når de først er valgt. Det er våre valgte representanter som styrer og steller, og sjølsagt risikerer man at de som velges, skuffer flertallet av sine velgere. Derfor er det klokt å ha funksjonsperioder som ikke varer for lenge. I de fleste foreningene er det valg iallfall hvert andre år, i politikken er fire år funksjonstida og det samme gjelder altså i UH-sektoren.

De fleste som har ytret seg til fordel for ansatt rektorat, har vektlagt at ansettelse angivelig skal bedre mulighetene for å rekruttere dyktigere ledertalenter. Det empiriske grunnlaget for en slik oppfatning framstår slik jeg ser det som nokså luftig. Etter mitt syn har en ordning med valgt rektorat et potensial for utløsning av engasjement og deltakelse fra langt flere ansatte og studenter enn overgang til ansatt rektorat vil bety. Det vi takket være Jürgen Habermas omtaler som den borgerlige offentligheten vil kort og godt bli betydelig svekket gjennom å overlate avgjørelsen av rektoratsammensetningen til høgskolestyret.

HiOA kan utmerket godt fortsette å ha valgt rektorat i tospann med en åremålsansatt høgskoledirektør.

I debatten så langt om NIFU-rapporten har det vært for mye fokus på relasjonene mellom HiOAs toppledere: rektoratet, høgskoledirektøren, de fire dekanene og sentraladministrasjonens direktører. For oss som ikke sjøl er en del av dette sjiktet, kan det være krevende å mene noe om striden om den gjeldende styringsordningens styrker og svakheter, herunder å ta stilling til hva som er strukturelle svakheter og hva som er problemer knyttet til personkjemi o.l.

Det synes imidlertid å være åpenbart at ordningen med valgt rektorat er sårbar for «business as usual»-tenkning fra de ansatte topplederne. Jo lenger de ansatte direktørene – og ansatte dekanene – har sittet i posisjon, og jo ferskere det valgte rektoratet er i sine verv, desto sterkere er mulighetene for at rektoratets styringssignaler blir svekket, eller overhodet ikke kommer til uttrykk.

En styringsordning med valgt rektorat kan nærmest sammenliknes med styringen av et departement, hvor bare statsråden, statssekretæren(e) og statsrådens politiske rådgiver(e) byttes ut ved valg. For at regjeringen som har statsråden skal kunne styre det som defineres som de politiske valgene blant en strøm av enkeltbeslutninger, forutsettes det at byråkratiet har en faglig integritet i kombinasjon med en profesjonell lojalitet overfor den valgte, politiske ledelsen.

Det er ikke noen automatikk som sikrer at samvirket mellom et valgt rektorat av vitenskapelig ansatte og et ansatt sjikt av toppdirektører og dekaner, forløper tilfredsstillende. Men jeg tror ikke det blir noen bedre ledelse ved at spenningen mellom rektoratet, den valgte faglige toppledelsen, og toppsjiktet av direktører og ansatte dekaner, løses ved å gå over til ansettelse av rektoratet.

Det alle derimot bør kunne enes om, er at et styrket rektorat trengs. Dette kan skje, som jeg flere ganger i leserinnlegg i Khrono allerede har hevdet, ved en nylesning av UH-lovens regulering av kompetanseforholdet mellom styret, rektor og høgskoledirektøren. Det var usunt at vår forrige høgskoledirektør Åsulv Frøysnes satt i om lag 25 år, fordi mannen da ble for dyktig sammenliknet med de valgte rektoratene. Hans etterfølger Ann Elisabeth Wedø er ansatt på seks års åremål fra 2011, og hvis åremålet forlenges maksimum én gang, vil det gi mer armslag for de kommende rektoratene. La meg likevel understreke som mitt syn at problemet hittil i styringen av Høgskolen i Oslo (HiO)/HiOA mer synes å være for passive rektorer enn for aktive høgskoledirektører.

For å konkretisere hva jeg mener med «nylesning» av UH-lovens kompetansebestemmelser, som altså ikke er noen spesielt dristig eller ytterliggående tolkning av disse bestemmelsene, lister jeg her opp enkelte sentrale eksempler fra styringen av HiOA det siste året:

• Rektoratet står etter min mening fritt til å anmode styret om å vedta bindende retningslinjer for hva som skal sees på som faglige aspekter ved sentrale administrative beslutninger på nær sagt alle felter, og dermed være underlagt rektoratets styring. Typisk vil dette kunne være ansettelsespolitikk, lønnspolitikk og forvaltning av bygningsmassen, foruten de mest sjølsagte beslutninger: Studieorganiseringen og forskningspolitikken.
• Rektoratet, utstyrt med nødvendige styringssignaler fra styret, må kunne avgjøre rammene for HiOAs egne tilskudd til lokale lønnsoppgjør innenfor de rammene som legges i Hovedtariffavtalen. Sommeren 2013 valgte rektor den motsatte løsningen – å la høgskoledirektøren avslå anmodningen fra et knippe av fagforeninger om å legge èn prosent av lønnsmassen i en pott for lokale lønnsforhandlinger samme høst.
• Rektor må kunne beslutte å overta styringen av de sentrale informasjons-, drøftings- og forhandlingsmøtene (IDF-møtene) med de hovedtillitsvalgte, istedenfor å overlate denne sentrale samarbeidsordningen, forankret i Hovedavtalen i staten, til høgskoledirektøren.
• Rektor må kunne fortelle eiendomsdirektøren «hvor skapet skal stå», når en dekan tynt ber om et rausere budsjett for å dekke interne flyttekostnader. Våren 2014 så vi det motsatte utspille seg i forbindelse med flyttingen av bachelorutdanningene i sosialt arbeid og barnevern fra Pilestredet 35 til Stensberggata 26.
• Studiedirektøren og forskningsdirektøren må rapportere faglig til rektoratet, og være underlagt tydelige styringssignaler fra høgskolestyret. Både studieutvalget og forskningsutvalget sentralt ledes etter gjeldende ordning av hver sin prorektor, men de synes ikke sjøl å sette dagsorden for møtene, og synes uansett å være altfor passive i den faglige styringen av disse utvalgene. For eksempel har jeg erfart at prorektor Ransedokken har vært helt usynlig når det gjelder å sette fart i arbeidet med overgang til digital eksamen ved skoleeksamener og digital innlevering av bachelor- og masteroppgaver.

Høgskolestyret bør uansett ikke forkaste ordningen med valgt rektor uten å holde en rådgivende uravstemning blant ansatte og studenter.

Den reine juss er grei nok. Med to tredels flertall, altså med 8 av 11 stemmer, kan styret beslutte å endre dagens styringsordning fra valgt til ansatt rektor, se UH-loven § 10-4(1). Men hvilken legitimitet, altså moralsk godtakbarhet, vil en eventuell slik endring ha, dersom den ikke er forankret i et tilsvarende to tredels flertall blant ansatte og studenter? Dette spørsmålet kan jeg ikke se at noen har stilt før. Da HiO-HiAk-fusjonen ble besluttet, var det et klart flertall mot beslutningen fra de faglige ansatte på HiO. Det lot verken daværende rektorer eller styrer seg stoppe av. 

Uansett syn på realiteten bør rektoratet, høgskoledirektøren og de hovedtillitsvalgte enes om å holde en rådgivende uravstemning blant alle ansatte og studenter, dersom en prøveavstemning på høgskolestyremøtet 19. desember 2014 viser at det er minst alminnelig flertall for å endre rekrutteringsreglene for rektoratet fra valg til ansettelse. En slik rådgivende uravstemning kan gjennomføres i midten av januar 2015, slik at styret kan gå videre med saken på styremøtet i februar.

Vektingen av teknisk- og administrative ansattes stemmevekt til bare halvparten av de vitenskapelig ansattes er moden for skraphaugen.

I UH-loven § 10-2(4) er det bestemmelser om ulik vekting av henholdsvis UF-ansattes, TA-ansattes og studenters stemmer ved rektoratvalg. Disse bestemmelsene, som gir vesentlig mindre stemmevekt for TA-ansatte enn for UF-ansatte, er et gufs fra den tida da bare professorer hadde stemmerett ved valg, og da TA-ansatte var en bitte liten minoritet av usynlige hjelpere i akademia. I dag er situasjonen nærmest motsatt: Riktignok blir det verken undervisning eller forskning uten UF-ansatte. Men det blir det heller ikke uten TA-ansatte.

Man kan ha ulike oppfatninger om hvor mange TA-ansatte som trengs for å drive vår institusjon, men av samme grunn som vaktmesteren har lik stemmevekt som statsministeren ved stortingsvalg, bør TA-ansatte ha samme stemmevekt som UF-ansatte ved rektorvalg.

De gjeldende reglene tillater etter ordlyden ikke å gi TA-ansatte mer enn 25 prosent stemmevekt, og ikke å gi UF-ansatte mindre enn 51 prosent stemmevekt. Disse rammene bør utnyttes til det fulle når styret vedtar valgreglene for 2015-valget (forutsatt at det fortsatt blir valgt rektorat). Ved 2011-valget valgte styret å gi de UF-ansatte 55 prosent, og de TA-ansatte 20 prosent stemmevekt.

Studentenes stemmevekt bør tilsvarende i prinsippet økes til det maksimale, 25 prosent, men fordi de UF-ansattes vekt ikke kan settes lavere enn 51 prosent, og jeg foreslår å øke de TA-ansattes stemmevekt fra 20 til 25 prosent, blir det bare en symbolsk økning fra 20 til 24 prosent for studentene, sammenliknet med styrebeslutningen for 2011-valget.

HiOA bør samle seg om en henvendelse til Kunnskapsdepartementet med anmodning om å endre UH-loven § 10-2(4) om vekting av stemmer ved rektorvalg, slik at ordlyden tilpasses til vår tid. Jeg mener fortsatt at studenter bør ha en mindre stemmevekt enn ansatte, fordi deres tilknytning til institusjonen vanligvis er mer flyktig enn de ansattes, og fordi en akademisk institusjons særpreg trenger den tregheten i styringen som en viss begrensning i studentenes medinnflytelse innebærer. Men jeg tror trygt man kan øke studentenes stemmevekt fra dagens maksimum på 25 prosent til 49 prosent.

Også dekaner, instituttledere og studieledere bør heretter velges på åremål, på samme måte som rektor.

Ett av spørsmålene som NIFU ikke reiser, men som hadde fortjent en brei diskusjon, er spørsmålet om dekaner, instituttledere og studieledere bør velges av de ansatte, istedenfor, som i dag, å ansettes på åremål.

På Universitetet i Oslo har man i valgreglementet fastholdt muligheten for videreføring av den tradisjonsrike ordningen med valgte faglige ledere både på fakultets- og instituttnivå, og der er valg den helt dominerende rekrutteringsordningen.

Også reglene for rekrutteringen av disse lederne er det høgskolestyret som fastsetter, og etter gjeldende regler tillates ikke annet enn ansettelse.

Uansett om ordningen med ansettelse forlenges i ytterligere fire år, bør styreflertallet samle seg om å begrense åremålsperioden til to ganger fire år, istedenfor tre ganger fire år, slik reglene lyder i dag. Hensynet til fornyelse bør trumfe hensynet til stabilitet!

Studieadministrasjonene på fakultetene bør integreres i instituttenes virksomhet.

Etter fem år på høgskolen har jeg blitt overbevist om at det er overveiende grunner til å integrere de studieadministrativt ansatte på fakultetene på instituttene de jobber for, underlagt en kontorsjef, som igjen er underlagt instituttlederen. Instituttene bør være store nok til å romme iallfall ca. fem TA-ansatte med studieadministrative oppgaver, dvs. en minstestørrelse på ca. 40–50 ansatte. I dag har HiOAs 22 institutter gjennomsnittlig ca. 90 ansatte, med variasjon ca. 20 til ca. 250 ansatte.

På fakultetsnivå trengs en FoU-enhet, en økonomiseksjon og en HR-seksjon. Men instituttene bør forøvrig gjøres mest mulig selvgående, enten man beholder instituttnavnene eller blåser liv i de gamle skolenavnene fra før sammenslåingen i 1994, eller introduserer nye skolenavn, eller nynorskformen «schools»!