På sporet av en debatt om kunnskap

Når støvet begynner å legge seg etter Krøgers bombenedslag, smyger det fram innlegg som gir håp og retning til en viktig utdanningsdebatt.

Innlegget vi sikter til er skrevet av filosof og sykepleiestudent Ylva Stokke Westad. Westads bidrag er viktig ved det at hun etterlyser kunnskap som gjør henne i stand til som sykepleier å handle adekvat ved sykesengen, i stell og observasjon av pasientene. Det oppfatter vi er sykepleiekunnskap som er praktisk og som gir sykepleieren verktøy til å observere og vurdere forandringer i pasientens tilstand.

Den trygghet som Ylva Westad etterlyser er den trygghet som skal være et resultat av kvalifisert og god sykepleie. Denne sykepleien er ikke fundert på luftige filosofiske og teoretiske spekulasjoner eller sykepleieteorier, men har sine røtter i kunnskapen om patofysiologien og kroppslige endringer ved sykdom. Det er denne kunnskapen som gjør en kvalifisert sykepleier i stand til å tolke tegn ved å observere pasienten og som gjør at hun/han kan iverksette nødvendige tiltak til rett tid og på rett måte.

Som lærere og forskere i sykepleie gjennom mange år har vi ofte fått høre at det er så vanskelig å si hva sykepleie er og det å formidle essensen i faget til andre. Vi tror dette problemet er overdrevet, men det avhenger av kunnskapssyn. Det er som elefanten i rommet.

Svaret er rett foran oss, men vi ser det ikke. Og svaret er både enkelt og vanskelig, det er både konkret og abstrakt. Sykepleie er rett og slett pleie av syke. Det er å ivareta mennesker i utsatte situasjoner gjennom hele livsløpet, fra fødsel til død. Og våre viktigste samarbeidspartnere i klinikken og i dette arbeidet er legene.

Medisin og sykepleie som fag er komplementære, de er innvevd i hverandre på en måte som gir grunnlaget for pasienters restitusjon gjennom medisinske og sykepleiefaglige tiltak, gjennom stell, kirurgi og medisinske intervensjoner. Men uten teoretisk debatt og analyse, vil også den praksisnære og empiriske forskningen, forstumme og tørke ut, - den blir perspektiv løs.

Det er et tankekors i dag, at mens det for 30 år siden var en levende og skarp debatt om sykepleieteori, om akademisering av faget, så er det nesten ingen teoridebatt eller filosofisk forskning i sykepleien i dag. Mens man på 1970- og 80-tallet sa det var for mye teoriforskning og for lite empirisk og praksisnær forskning er det nå nesten motsatt.

Som Westad er vi av den oppfatning at det ikke er spørsmål om teori eller ikke teori, mye eller lite, men hva slags teori? Vi trenger et begrepsapparat og teorier som ikke er tåketale og fjernt fra sykepleiens praktiske virkelighet, men teorier og kunnskap som kan kaste lys over praksis og også utfordre praksis, maktforhold, fremmedgjøring, illegitime hierarkier etc.

Filosofene Harald Grimen (nå avdød) og Nils Gilje skrev en dobbeltkronikk i tidsskriftet Sykepleien over to nummer i 1988, som kritiserte begrepet om taus kunnskap og som konkluderte med at sykepleien som fag er et filosofisk og vitenskapsteoretisk særdeles spennende fag. De sa dette fordi sykepleien nettopp på den tiden hadde en kultur for teoridebatt og kritiske synspunkter på etablerte teorier, på medisinens maktdominans, på kunnskapshierarki og tradisjoner.

Særlig var det på slutten av 1970 tallet store debatter om omsorgs- og egenomsorgsbegrepet, om sykepleien skulle ha egne begreper, hva slags begreper, hverdagsspråkets betydning i klinisk virksomhet og ikke minst betydningen av praksiskunnskap og taus kunnskap. Det gikk så langt at kanskje den fremste teoretikeren i norsk sykepleie, Kari Martinsen ble frosset ut, og av Helga Dagsland, ved NSFs representantskapsmøte i 1975, beskyldt for å ødelegge norsk sykepleie. Kari Martinsen ble også i denne sammenheng truet med eksklusjon fra Sykepleieforbundet hvis hun ikke fraskrev seg sine kritiske synspunkter om profesjonalisering og vitenskapliggjøring av faget på det hun mente var et feil grunnlag.

Ved sykepleieteoretikeren Dorothea Orems besøk i Oslo i 1982 var det punktdemonstrasjoner utenfor møtelokalet, mot hennes besøk og mot egenomsorgsteorien og NSF var rasende fordi man kunne være så uhøflig mot en slik gjest. Kritikken som studentene i dag retter mot utdanningen var som teorikritikk mye lik den kritikken som ble reist ved etableringen av Institutt for sykepleievitenskap og embedstudiet i sykepleie ved Universitet i Oslo i 1985.

Nå som den gang er det aktive, våkne og kritiske studenter som med stor kraft og på en modig måte utfordrer oss, og som ved sin kritikk setter i gang en utdannings-, men også kunnskapsdebatt som er helt nødvendig. Vi vil oppfordre til samarbeid og til at flere av våre lærerkolleger og forskere engasjerer seg i denne debatten.

• Har gitt lys og luft til massiv frustrasjon
• Lytt til sykepleiestudentene, det er livsfarlig å la være
• Søk allianser, ikke slå i alle retninger