Når det er tvil om studenters skikkethet

Jeg vil begynne med å si at det er veldig bra at NSO setter fokus på skikkethet. Det er et viktig tema og det ingen tvil om at det blir sendt inn alt for få tvilsmeldinger på norske universitet og høgskoler.

Det som imidlertid er veldig problematisk er at NSO ønsker at studenter som sender inn tvilsmeldinger skal få være anonyme. Retten til kontradiksjon er en grunnpilar i norsk forvaltning, og jeg har vansker med å forstå hvordan NSO tenker seg at dette i det hele tatt kan gjennomføres, uten at det går utover rettsvernet til studenten som det er meldt tvil om.

NSO synes heller ikke å ha forstått at i forkant av en eventuell sak i skikkethetsnemda er det en lang og grundig prosess, der mange studenter får anledning til å bli skikket.

Som fagpolitisk ansvarlig for Studentparlamentet har jeg i løpet av det siste året blitt involvert i en rekke skikkethetssaker på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Når noen er i tvil om en student er skikket, skal de sende en tvilsmelding. Studenten blir da innkalt til et møte med skikkethetsansvarlig og andre representanter fra HiOA. Som tillitsvalgt er det flere studenter som har bedt meg bli med på dette.

En vurdering av en students skikkethet er imidlertid sjeldent noe som kan gjøres i ett møte, verken av skikkethetsansvarlig eller av en nemd. Det finnes saker hvor det er opplagt at studenten ikke er skikket. Men det ligger i navnet på hva som starter den særskilte skikkethetsvurderingen – «tvilsmeldingen» - at man i de fleste tilfeller er i tvil. For de fleste studentene er det snakk om en lang prosess, som kan ta mange måneder.

Min erfaring er at når studentene har fått vite hvorfor de er innkalt og hva tvilsmeldingen går ut på, har det gitt dem mulighet til å få forklart sin side av saken. Først da kan det legges en plan for hvordan vedkommende kan bli skikket. Gjennom den videre oppfølgingen av de studentene som jeg bisto, ble det bestemt tiltak som for eksempel ekstra veiledning eller opplæring. Tiltak som i de fleste tilfeller gjorde at studenten ble skikket.

Det er viktig å huske at mange studenter blir skikket takket være den veiledning og de tiltakene som gjøres, før man eventuelt snakker om at saken skal opp i en nemd. Bakgrunnen for en sak kan handle at man selv går igjennom en vanskelig tid i livet og trenger å jobbe med det.

Vi vet fra SHOT- undersøkelsen at det gjelder mange studenter. Tvilen kan også handle om at studenten behøver å bli mer moden, rett og slett skjerpe seg, bli voksen og ta mer ansvar. Hvis man ikke kan snakke om hvorfor det er tvil om at studenten er skikket, risikerer man å veilede ut eller utvise studenter som har potensialet til å bli skikket, men som bare har behov for litt ekstra hjelp.

Fellesnevneren for alle sakene jeg var involvert i var at tvilsmeldingene som startet prosessen var basert på veldig konkrete hendelser. Da får man et stort problem hvis meldingene skal anonymiseres. Hvis melderen skal være sikret anonymitet står man overfor en situasjon der skikkethetsansvarlig og studenten skal finne ut av om- og eventuelt hvordan han kan bli skikket, uten at studenten skal få vite hvorfor noen betviler at han er det. Skal studenten få vite det vil ikke melderen lenger kunne være anonym, selv om man fjerner melderens navn.

Man risikerer dermed at eventuelle tiltak som blir iverksatt; enten det er at saken blir avvist, man får videre veiledning, man blir veiledet ut av studiet eller at saken blir sendt til skikkethetsnemda, blir basert på feil grunnlag.

Da er det særlig problematisk at NSO snakker om skikkethet som om det ikke finnes noen slik prosess i det hele tatt, eller at denne prosessen eventuelt ikke er av betydning eller til og med er feil.

Så hva bør gjøres? Jeg mener det viktigste tiltaket, som NSO og alle de lokale studentdemokratiene bør jobbe for, er å sikre at alle studenter, undervisere og veiledere (på institusjonen og i praksisen) får en ordentlig opplæring i hva skikkethet er og hvordan prosessen er lagt opp.

Jeg har full forståelse for at studenter og ansatte kan synes det er skremmende å melde tvil om en student, men etter min erfaring handler det like mye om manglende kunnskap om prosessen.

Det som virkelig har skremt meg i arbeidet med skikkethet er enkelte undervisere og veilederes kunnskap og oppfatning om hva skikkethet er og hvordan prosessen fra tvilsmelding til skikkethetsnemd fungerer.

Jeg har møtt undervisere som har unnlatt å sende tvilsmeldinger fordi de synes synd på studenter som sliter. Det er også veiledere som har unnlatt å sende tvilsmeldinger fordi de har en feil oppfatning av hva skikkethet er. En underviser fortalte meg en gang: «Jeg har flere studenter i kullet som jeg aldri ville latt jobbe med mine barn». Men vedkommende hadde ikke sendt tvilsmelding om noen av disse studentene.

Å ikke melde tvil om skikkethet kan faktisk innebære at du gjør studenten en skikkelig bjørnetjeneste ved å frata ham muligheten til å bli skikket. Det er ikke uvanlig at det dukker opp saker som burde vært meldt inn lenge før. Konsekvensen kan bli at studenten ikke får tid eller mulighet til å bli skikket,eller har kastet bort 3 år av livet sitt på en utdanning til et yrke vedkommende ikke er skikket til.

Institusjonene bør stille krav til kursing av alle de faglig ansatte. Både de nye og de som har vært ansatt lenge. Veilederne ved praksisinstitusjonene bør også bli kurset. De studentene som ønsker å melde inn tvil bør også ha tilgang på en bistandsperson som kan veilede dem i prosessen. En person som kan gi råd og veiledning og følge med på at saken blir behandlet på riktig måte (f.eks. Studentombudet). Jeg mener dette er mye bedre tiltak og som vil ha større effekt enn å anonymisere studentene som vil melde tvil.