Lærerutdanningens svik mot praksisfeltet

Og de som strever etter universitetsstatus satser betydelige ressurser på PhD.- og masterutdanninger, forskning og vitenskapelig publisering på høyt nivå. Forsknings- og utviklingsarbeid er langt på vei blitt synonymt ved forsknings- og publiseringsarbeid.

Universitetssatsing koster: Det er dyrt å opprette doktorgradsprogram og masterutdanninger og ansette Fou-rådgivere og – koordinatorer og støtte og stimulere forskningsgrupper og internasjonal publisering. Ettersom overføringene fra staten neppe blir større, må kostnadene dekkes ved omprioriteringer.

Men må derfor hente penger fra høgskolenes langt viktigste inntektskilde: bachelor- og grunnutdanningene. Man skjærer ned på praksiskostnader og undervisning, til tross for at dagens studenter har behov for mer og ikke mindre oppfølging og undervisning. Lav studieinnsats og glisne auditorium møtes med mindre ressurser til undervisning, veiledning og oppfølging. Men det er dessverre ikke bare studentene som må betale for universitetssatsingen.

Også skolen og barnehagen og dermed også samfunnet må ta deler av regninga, ved at kvaliteten på f.eks. lærere i beste fall blir mer varierende og frafallet i utdanningene fortsetter å være betydelig. Sistnevnte utgjør et langt alvorligere problem enn lavt publiseringsnivå i anerkjente tidsskrifter. Men i forhold til å oppnå universitetsstatus er det lang viktigere å sikre publiseringspoeng enn å sikre kvalitet i utdanningene og forhindre at betydelig antall studenter slutter.

Høgskolenes akademiske ambisjoner har også andre kostnader. Satsing på forskning på bekostning av utviklingsarbeid medfører også at avstanden mellom lærerutdanningene og praksisfeltet øker. Når utviklingsarbeid og prosjektarbeid gis liten uttelling, mens forskning på praksisfeltet og publisering i fagfelle-vurderte forskningsartikler blir et «must», er dette alvorlig.

Sett fra praksisfeltet kan det fortone seg som merkelig og urovekkende at publisering av vitenskapelige funn i gitte tidsskrift verdsettes høyt, mens utviklingsprosjekt i barnehager eller skoler og fagartikler i tidsskrift som leses av praktikere, gis liten verdi. Det er et tankekors at publisering av en fagartikkel i et japansk nett-tidsskrift eller en artikkel om et innfløkt teologisk spørsmål med liten relevans til utdanningen anses som langt mer viktig og meritterende enn f.eks. en undersøkelsesrapport om tilsynsordninger for barnehager og en kronikk om dette i et fagtidsskrift.

Ettersom den viktigste hensikten med forsknings- og utviklingsarbeid innenfor universitetssystemet er vitenskapelig publisering, vil prosjekter og tiltak uten «forskningspotensial» kun bli igangsatt av idealister eller personer uten akademiske ambisjoner. Og knapt nok det, ettersom manglende vitenskapelig publisering vil bli møtt med sanksjoner fra arbeidsgiver.

Medarbeidere i undervisningsstillinger risikerer å bli fratatt tid til forsknings- og utviklingsarbeid fordi de har brukt for mye tid til arbeid med fag- og lærerbøker, fagdebatt eller innsats for å sikre bedre undervisning og lavere frafall.

Lesere med noe perifert forhold til utdanningene vil kanskje tro at jeg her maler «fanden på veggen», og at framstillingen er unyansert, overdrevet pessimistisk og preget av endringsvegring. Man kan også innvende at universitetsstatus vil gi høyere anseelse og flere søkere og bedre og mer forskningsbasert undervisning. Men det er neppe forskningsmessig belegg for å hevde dette.

Ønske om universitetsstatus er ganske sikkert basert på de beste intensjoner. Men mye tyder på at grunnlaget for satsing og topptung entusiasme er bygget opp i lukkete rom med begrenset kontakt med og interesse for praksisfelt og arbeid med studenter.

Det er mye mulig at oppskriften framstår som grei, men det er fare for at kaken kan bli både dyr og mislykket.

Innlegget er første gang publisert på utdanningsnytt.no.