Kan Helge Lund bli ny rektor ved HIOA?

Både Baksaas og Lund er utdannet på NHH og de er de mest kjente og antakeligvis beste lederne vi har i Norge. Men direktør for Ullevål eller HIOA – neppe? Kunne disse to byttet jobb? Neppe. Det tar lang tid å bygge opp bransjekunnskap, nettverk og kulturfortrolighet så ingen av dem ville søkt om de ble spurt. Og slik viser de selv også sine begrensninger - og sin dyktighet.

Når vi debatterer ledelse i kjappe for og mot-sekvenser på nettet, som her i Khrono, kan det være lett å misforstå hverandre og lage frontene skarpere enn de trenger å være. Vi har sikkert også ulike motiver og ulike erfaringer som vil prege våre innspill. Mitt anliggende er kvalitet.  Og mine erfaringer lokalt er ikke bare gode. Utgangspunktet mitt er at kvalitet for et universitet henger primært sammen med kvaliteten på hodene.

Ulike organisasjoner har ulik styring avhengig av deres rolle. Forsvaret og politi trenger sterk og politisk styring. Sykehus trenger god faglig/økonomisk styring. Den faglige ledelsen bør kunne faget men også kunne holde styr ulike profesjoner, dyrt utstyr og  prioritere mellom mange ulike sykdommer og pasientgrupper. Posten, Televerket og NSB trengte politisk/økonomisk styring og så videre. Type styring/koordinering henger altså sammen med hvilke rolle og ambisjoner de ulike organisasjoner har i samfunnet

Om jeg får være litt belærende så kan man kanskje si at det finnes i alle fall tre ulike modeller som kan ha noe for seg i vår diskusjon om Høgskolen i Oslo og Akershus:

• offentlig styringsmodell
• konsernmodell
• universitetsmodell

Offentlig styring er i klassisk forstand preget av normer om at alle skal behandles likt, rettferdig og etter politisk vedtatte og kjente regler.  Vi er alle eiere. Arbeidsmåten skal være transparent og påklagbar. Dette gjelder spesielt for rettsvesenet og skattesystemet, men også for andre som behandler borgernes plikter og rettigheter. (Dette har Jens Petter Berg allerede sagt en del om tidligere.) Her er det gjerne regler og prosedyrer som er viktig i saksbehandlingen. Ansatte må kunne systemene og opptre profesjonelt. Kvalitet og dimensjoner er politisk bestemt. Organisasjonen er gjerne hierarkisk. Juristene regjerer. Her finnes det ingen kriterier for å kåre den beste. Alle forventer at aktuelle normer oppfylles. Om ikke blir det fort en sak i VG.

Konsernmodellen er vokst fram i næringslivet der man har eiere med klare mål om forrentning på innskutt kapital. Om bedriften ikke tjener penger kan eierne selge seg ut og kjøpe bedre papirer. Organisasjonen  er designet for effektivitet og produktivitet – blandingen kan variere. Kvalitet og kapasitet er dimensjonert ut fra brukeranalyser, kundeanalyser og markedsvurderinger.  Ledere må styre etter profitt enten de har økonomisk utdannelse eller ikke.  Den beste bedriften er den med høyest forrentning.

Et universitet har den spesielle oppgaven at det er designet for å utvikle og formidle ny kunnskap. Studenter er primærbrukere av undervisningen. Sekundærbrukere er alle andre organisasjoner i samfunnet som kjøper kompetent arbeidskraft. Primærbrukere til forskning er undervisningen samt næringsliv og offentlig forvaltning. Eierne er oss alle. Kapasiteten er politisk bestemt. Kvaliteten bestemmes av de ansatte. Dette er særmerke ved et klassisk universitet. Klokelig nok fikk universitetene selvbestemmelse for ny kunnskapsutvikling ikke skulle dirigeres verken av politikere eller næringsinteresser.

De siste 10-20 år har utviklingen gått i retning av at konsernmodellen har vunnet fram – også  i sykehus og universitet. I dag har vi tellekanter og evalueringssystem overalt. Det er i dette trefasetterte bilde man må se debatten om organisasjons- og styringsmodellen.

I et liberalt samfunn har begrunnelsen for fristilling tapt litt verdi så lenge liberale politikere forblir liberale og ikke er for styringskåte. Prinsipielt tror jeg likevel universitetsmodellen har mye for seg. Vi blir uansett styrt gjennom budsjetter, gjennom såkalte politiske signaler og gjennom utredninger og ett og hint. La oss hold på den friheten vi har igjen med nebb og klør.

Tradisjonelt har man forsøkt å sikre stadig foredling av den faglig kvaliteten ved å engasjere de ansatte i utviklingen. Å «velge den beste blant likemenn» har i denne sammenhengen vært en viktig motor. Alle skulle kunne bidra, ha ideer om veien framover. I tillegg har man tradisjonelt spilt på fagpersoners selvgående interne motivasjonsreflekser for stadig å bli bedre. Universitetene selv har en konkurranse seg i mellom der publisering, ratinger og ikke minst Nobelpriser er drivere. La forskeren i fred  - og hun produserer på fult gir. En god universitetskultur er en finn-på-kultur. Styr forskeren og lysten og produksjonen synker. Det ligger i ledelses natur at de skal koordinere og kontrollere. En pass-på-kultur er ofte en konsekvens.  Vi er enkle slik. Alle vet om mekanismene.

Det siste svært viktige poenget her er respekt og tillit. Fagpersoner har tillit og respekt for andre fagpersoner. Den som skal lede arbeid med forskning og utvikling må kunne delta, forstå og bedømme arbeidets karakter.  Vedkommende trenger selvsagt ikke være ekspert på alt, men må kunne ha demonstrert at vedkommende behersker arbeidsmåten. Uten slik erfaring vil vedkommende ikke forstå forskningens vesen og ha vanskelig med å oppnå tillit hos faghodene. En slik leder vil faghodene i utgangspunktet også ha tillit til når budsjetter og andre ressursbestemmende beslutninger skal forhandles med myndighetene eller private interesser.

Vi kan ikke ha denne diskusjonen hvert annet år. Vi må finne fram til varige ordninger. Mitt poeng er ikke at valg er det beste uansett – men det representerer den sikreste mekanismen over lang tid. Det gir de beste odds for frihet og egenutvikling, uavhengighet og fri kunnskapsutvikling. Nedsiden og risikoen med konsernmodellen er etter min mening for stor. La oss ikke gi opp tradisjonelt gode organisasjons- og ledelsesverdier.

Selvsagt vil en person utenfra kunne oppfylle alle forventninger nevnt over - etterhvert opparbeide nok kunnskap og tillit. Men i tilfelle  vil jeg heller ha ekteparet Moser enn Helge Lund.