#Blir vi dummere og dummere?

På et universitet er det helt avgjørende at FAGENE kommer i høysetet. Det er fagfolkene som skaper god undervisning og det er fagfolkene som forsker. Det er fagmiljøene som formulerer de gode prosjektene og det er fagfolkene som skaper kontakt med arbeidslivet og gjør næringslivet interessert i å utvikle kontaktene med oss. Det er det lokale faglige initiativ som løfter det faglige nivået til internasjonale høyder. 

Det er fagfolkene som tar og har kontakt med internasjonale fagfeller. Faglig samarbeid må skje mellom personer som respekterer og kjenner hverandre som interessante og spennende samarbeidspartnere. Det er universitetets kompetanse som er relevant for alle typer eksterne interessenter. Vi må ha noe å tilby. Det vi har er fag og kompetanse.

Noe firkantet formulert kanskje,  - men er ikke dette soleklart og til de grader åpenbart? Bør vi derfor ikke alltid ha som kriteria for hva som er godt og dårlig om det fremmer eller hemmer kompetanseutvikling og kompetanseformidling?

Fokus på ledelse tar ofte fokus vekk fra dette kjernepunktet. Det kommer så mye tiltak og gode intensjoner i veien. Kvalitetssystemer, økonomiske styring, lederutvikling, lederkonsulenter, strategiseminarer, planlegging, evalueringer, rasjonaliseringer, datasystemer, reiseregningsordninger, bokbestillingsskjema, refunderingsskjema, direktører med og uten konsulenthjelp  - og styrer på to beslutningsnivåer.

Vi sier selvsagt ikke at alt dette bare er tull selv om en del er uforståelig og uoversiktlig. Poenget er at det er en tendens til at man snur opp ned på mål og midler. Det blir for mye måling og for mye diskusjon om midler -  for lite forskning, utvikling og målfokus. Før i verden var helten i universitetet den glitrende eneren. I dag er heltene de som skaffer penger inn i systemet.

Etter vår mening har vi de siste år sakte men sikkert blitt dummere og dummere. Og tendensen fortsetter - selvsagt drevet av de beste intensjoner. De aller fleste av debattantene om ledelse vil HIOA vel. Poenget er at de doserer en medisin som gjør pasienten låkere. Vi savner sårt at man i ledelse og strategitenkning tar solid ankerfeste i et universitets sentrale rolle i samfunnet – det å skape og å formidle kunnskap. 

Et lite apropos som kan være verdt å merke seg er at i den grad  de «ledede» fagfolkene har uttalt seg så har de gått inn for fokus på fag og valg av ledere. De som har skoen på og som skal skaffe oss heder og nobelpriser, vil helst bli ledet på gamlemåten. De vet at faglig utvikling ikke er noe enkel «fix». Ting tar lang tid, Folk må selv være motiverte og engasjerte.

Å bli «ledet» i sin egen prosess med kompetanseheving  er det få som tror på. Det er mine ideer og min faglighet som må settes pris på. Blir jeg satt til «siden» av geskjeftige ledere justerer jeg innsatsen til «normal-nivå» -  jeg blir dummere enn jeg kunne blitt. Ta ikke fra oss initiativet til målformulering, strategi og planlegging. De som skal gjennomføre - bør også formulere.

Det andre aproposet å merke seg er at vi i den pågående arbeidsundersøkelsen ikke får si vår mening om nettopp det viktigste – ledelse. Det er som vanlig lederne på laveste nivå, som skal evalueres. Verken dekan, fakultetsdirektør, HIOA-direktør, HR-direktør, forskningsdirektør, rektor, fakultetsstyrene eller HIOA-styret er gjenstand for noen form av tilbakemelding. Det er disse rolleinnehaverne som legger premisser for det meste. Siden den overordnede lederdebatten er den viktigste ved HIOA for tiden hadde det ikke vært helt uten interesse å se også på disse rollene. Ett spørsmål på hver hadde vert nok. Eller? Mener vi ikke noe nå vil det snart være for sent å påvirke prosessen.

Vi har en lederdebatt dominert av ledere – nåværende og gamle  – som mener vi må ha mer ledelse i en eller annen form. Forskningsledelse, strategiske ledelse, utviklings klingsledelse, etc. Og alle ledere har sin personlige mening om hva god ledelse måte være. Det er ulike vinklinger, men løsningen på de fleste problemer og utfordringer synes være «ledelse».

Et universitet kan ødelegges i løpet av relativt kort tid med feildosering av velment «ledelse». Et universitet kan glitre i løpet av 20 år med god-enkel-å-forstå-rettfram forskningsledelse – dvs. frihet, lokal ideutvikling, lokal fagutvikling, motivering og støtte (jamfør Moser-ekspressen).

Og oppsummert: Hovedspørsmålet må være om mer og profesjonell ledelse kan forløse det som måtte være av potensiale i oss som er produksjonsfaktoren. Vår spådom er at valgte interne kandidater - tross alt  - og  i evighetens perspektiv vil gi de beste resultater.