Inderlig og nært om forfølgelse av homofile i nær fortid

I den østerriksk-tyske filmen Den store friheten er det ikke frihet, men heller ufrihet som er det direkte temaet fortellingen bygges opp rundt. Hans er homofil, og sitter inne for det gjennom mange, lange år. Han har sittet i konsentrasjonsleir på dette grunnlaget under krigen, og fortsetter å sitte også etter krigen.

FAKTA

Den store friheten

• Premiere: 28.10.2022
• Originaltittel: Grosse Freiheit
• Skuespillere: Franz Rogowski, Georg Friedrich, Anton von Lucke, Thomas Prenn
• Sjanger: Drama
• Regi: Sebastian Meise
• Nasjonalitet: Østerrike / Tyskland
• Aldersgrense: 15 år
• Språk: tysk

Filmen lar oss møte ham i ulike perioder; i 1945, 1957 og sent på sekstitallet. Livet i fengselet er traurig, og bygningene er gamle og slitte. På celledøra står oppslaget som annonserer for alle de andre i fengselet at han sitter inne for brudd på paragraf 175 – paragrafen som forbyr sex mellom menn.

Dommen beskriver handlingene som unaturlig sex, og ved en av domfellelsene får han 24 måneder for slike handlinger.

I en av periodene finner Hans fram til en annen homofil fange, Oskar. De finner måter å treffes på, blant annet å nekte å følge reglementet slik at de hentes ut av sin egen celle og må overnatte i en kald felleskjeller uten senger. Men her får de samvær gjennom natten, under ullteppene – både samtaler og sex.

Den viktigste personen for Hans blir likevel Viktor, en drapsmann han soner sammen med flere ganger. Viktor er det vi i vår tid kaller homofob, og vil ikke sone sammen med «den perverterte». Over tid utvikler det seg likevel et nært vennskap mellom de to.

Filmen forteller om en forgangen tid. Iallfall er det lett å tenke slik i vår del av verden. I mange land i vår kulturkrets er homofili avkriminalisert. Den er likevel nær. Det nære og distanserte i en og samme fortelling er noe av det som skaper Den store friheten. Filmen er i bunn og grunn en kjærlighetsfortelling og en vennskapsfortelling. Og relasjonene mellom de tre mennene spiller seg ut under de dårligste vilkår.

Frans Rogowski som Hans utgjør ved sitt spill den bærende kraften i filmen. Han er svært tilstedeværende, som regel med relativt neddempede fakter. Styrken i hans spill er en intensitet som drar oss inn i hans karakters virkelighet.

Regissør Sebastian Meise gjør også en god jobb med særlig klipp og foto. En kreativ sammenstilling av de ulike tidsperiodene – som i begynnelsen kan føles litt forvirrende – bygger en følelse av håpløshet i vår opplevelse av Hans sin tilværelse. Gjennom godt foto og dertil hørende lyssetting, understrekes hans lukkede verden og hans både fysiske og emosjonelle fengsel.

Vi merker oss ellers at noe av musikken er komponert av Nils Petter Molvær.

Manuset er skrevet av Meise, i samarbeid med Thomas Reider. Det bygger på en sann historie. Og det er dessuten skrevet spesielt med tanke på at Rogowski skulle spille hovedrollen.

En film om en mann som fengsles i store deler av sitt liv for sin legning, kunne vært laget som et brøl. Bare det historiske faktum at homofile menn ble transportert fra konsentrasjonsleirene til fengslene i frihetsåret 1945, er tilstrekkelig til at det går kaldt nedover ryggen på oss.

Meise velger nærmest det motsatte. Her gis vi en film med et i hovedsak lavmælt filmspråk. Hans ser ut til å akseptere sin skjebne, iallfall bruker han ikke store fakter for å kjempe imot maktbruken. Det gjør fortellingen inderlig, og vel verdt å se.