Kvalitet skapes av og oppleves av mennesker

Politikere eller byråkrater kan ikke ta ansvar for kvalitet - det er det alle vi som til daglig arbeider i høyere utdanning som må gjøre, skriver professor Gunn Helene Engelsrud ved Norges Idrettshøgskole.

Publisert Oppdatert

Debatten om kvalitet i høyere utdanning er viktig. Et opplagt, men ofte underkommunisert poeng er imidlertid at kvalitet i høyere utdanning skapes av- og oppleves av - mennesker.

Politikere eller byråkrater kan ikke ta ansvar for kvalitet, verken når det gjelder definisjoner eller gjennomføring.  De kan medvirke med rammebetingelser, men det er alle vi som til daglig arbeider i høyere utdanning, som må skape kvaliteten.

Hver dag i møte med studenter kan vi sørge for at kunnskapsinteressen vekkes, utfordres, transformeres og får en dyp mening for studentens liv og læring.

Kvalitet kan ikke endelige defineres som et objekt eller en struktur som eksisterer på utsiden av undervisningen og forskningen.  Alle virker enige om at kvalitet er sammensatt og avhengige av flere faktorer som spiller sammen, alt fra bygg, anlegg, studieplasser og studentenes medvirkning i forskning ,til innhold i studietilbudene og mye mer.

Nå har mange institusjoner sendt sine innspill til stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanningen, som regjeringen skal legge fram våren 2017. Hva forventer vi av oss selv? Dette er et viktigere spørsmål enn hva vi kan vente av kvalitetsmeldingen.

Hva forventer vi av oss selv? Dette er et viktigere spørsmål enn hva vi kan vente av
kvalitets-meldingen.

Gunn Helene Engelsrud

Som student, og senere tilsatt, ved høyere utdanningsinstitusjoner siden 1981, har det blitt mange konferanser og diskusjoner om utdanningskvalitet. Fellestrekkene ved alle diskusjoner er, slik NIFU-rapporten «Kvalitet og samspill i universitets- og høgskolesektoren»viser, den store variasjonen som finnes i hvordan kvalitet i høyre utdanning forstås.

I tema med stor variasjon kan det være utfordrende å komme fram til hva som skiller kvalitet fra kvantitet. Problemet med å skille disse to begrepene ble særlig synlig ved forrige kvalitetsreform i høyere utdanning. St.meld. nr. 27 (2000-2001), hadde tittelen; «Gjør din plikt - Krev din rett». Den var rettet til studentene og de ble forespeilet at kvaliteten både på utdanning og forskning, skulle blir bedre, at intensiteten på utdanningen skulle økes, samt at internasjonaliseringsgraden skulle komme på plass.

Med kvalitetsreformen skulle Norge være i front. På NOKUT-konferansen 10 år etter var konklusjonen at kvalitetsreformen var blitt en kvantitetsreform. Det forelå blant annet ingen data om kvaliteten. Alt som kunne oppspores av data forelå i målbar form.

Poenget som kom fram var at kvalitet er mer enn det som kan måles. Siden har denne erkjennelsen gradvis sunket inn i utdanningssektoren. Det finnes i dag en omfattende forskningslitteratur der kvalitet i høyere utdanning forstås som noe som skapes og forhandles gjennom dynamiske prosesser i samspill mellom politikkutforming og praksis knyttet til undervisning, forskning, vurdering og gradstildeling.

Kvalitet som prosess er det studentene erfarer i utdanningen på alle nivåer, og i forskingslitteraturen omtales kvalitet som dynamisk, erfart og gjenkjennbar, men ikke målbar. Kvalitet gjenkjennes nå det oppleves.

Nåværende regjering har blåst nytt liv i gjenkjennbare og «gamle» diskusjoner. Når det er sagt betyr det ikke at vi bør slå oss til ro med at ikke noe er nytt. Snarere tvert imot. Diskusjonen om kvalitet trenger ny vitalitet. En utfordring i kvalitetsdebatten var Røe Isaksens innlegg på Norsk Studentorganisasjon (NSO) landsmøte. Her sammenlignet han kvalitet med pornografi.  

Med dette mente han at kvalitet er vanskelig å definere, men man vet hva det er når man ser det, sånn som porno. 

For å kunne ta stilling til hva som gjenkjennes som kvalitet i høyere utdanning må vi første vite hva som foregår, altså komme på innsiden av eller pakke ut det den «svarte boksen» undervisningspraksis består av. Dette er en av grunnene til at Forskerforbundet har lagt vekt på følgende:

«Det framstår som overordnet viktig at underviserrollen avprivatiseres, profesjonaliseres og gjøres til gjenstand for kontinuerlig utvikling i et kollegialt fellesskap. Det fordrer tid, ressurser og en kultur for samarbeid, undervisningsfaglige diskusjoner og erfaringsdeling.» .

Pedagogisk kompetanse er lite vektlagt i dagens system, jfr mangel på nasjonal forskrift. Likeledes er faglig ledelse i utdanning for utydelig og forekommer i for liten grad. 

Selve undervisningsfeltet har ennå i liten grad satt sitt preg på debatten om kvalitet i egen utdanning. Vi har i liten grad belyst spørsmålet om  hva er kvalitet hos oss, og hvordan skaper vi kvalitet? Hvilke prosesser, møtepunkter og tema for faglig utvikling foregår ved vår institusjon, og vil vi som er involvert kalle det som foregår for kvalitativt godt arbeid? Hva gjenkjennes som kvalitet ved et fagmiljø?

Regjeringen med statsråd Torbjørn Røe Isaksen har gitt utdanningsinstitusjonene utfordringer, som er tydelige inspirert av nyere forskning om kunnskapskulturer, studenters læringsbaner, drivkrefter, endrings- og læringsprosesser i høyere utdanning. At flere av forskningsmiljøene ved Universitetet i Oslo har influert statsråden er et godt tegn.

Til tross for at det i forskningslitteraturen om kvalitet gis eksempler på at å definere kvalitet kan sammenlignes med å forsøke å holde på en glatt såpe eller fange såpebobler, så er det ikke noe mystisk. Såpen glipper ut av hendene og såpebobla spekker når vi forsøker å fange den. Det kan redegjøres for, erfares og artikuleres i faglige og kollegiale felleskap. Vi som er ansatte må ta ansvar for å vise hverandre og omverden hva vi konkret gjør for å skape kvalitet.

Der det foregår diskusjoner mellom ansatte i det daglige, vil det komme for dagen at kvalitet er et transformativt, opplevd og prosessuelt fenomen som viser seg i hvordan ansatt i et fagmiljø omtaler sitt arbeid med undervisning og forskning, hvordan de bruker språk og faglige begreper og utvikler og har dialog med fagfeller innenfor avgrensede kontekster.

Dersom det foregår slike prosesser og at disse er bygget inn i kunnskapskulturen sammen med studentene, så kan statsråden være rimelig trygg på at kvaliteten er ivaretatt og erfart, noe som er forskjellig fra å definere kvalitet som et entydig og målbart fenomen.

(Følg debatten om kvalitet i høyere utdanning på Khronos samleside her)

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS