Askeladden fra Gaza

Når en borger av et land representerer sitt land, skjer det noe. Det gjør det også her, i denne filmen. Og her er dette «noe» antagelig langt kraftigere enn når Magnus Carlsen vinner i sjakk eller Therese Johaug gå fortest på ski. For når landet heter Gaza er det ekstra sterkt at en av deres egne hevder seg internasjonalt.

Gaza er jo ikke et land i vanlig forståelse av ordet. Men heller et landområde. Likevel skjer akkurat det samme når en innbygger fra Gaza vinner Arab Idol, slik det skjedde i 2013. Folk blir ville av glede i gatene. Og sannsynligvis langt inn i sjelen også.

Mohammed Assafs historie er, iallfall slik den fortelles i den Hany Abu-Assads nye film «Idol», en ekte drømmefortelling. Her er den unge mannen som begynte å musisere som en av ungeflokken i Gaza. Det var en lek, men ble etter hvert alvor. Mohammed var sangeren i barnebandet der søsteren spilte gitar, og to venner utgjorde resten av kvartetten. Alle instrumentene var (selvfølgelig) hjemmelagde. Man blir ikke musiker i det blokkerte Gaza uten å ha begynt akkurat slik, kan vi gjette.

«Idol» er en hyggelig film, selv om den viser livet i et krigsområde. Det er ikke det ødelagte Gaza vi får se. Det vil si: ikke mer enn i noen glimt. Men likevel er krigen tilstedeværende, hver dag. I det Gaza vi opplever her, møter vi mennesker som strever og sukker over krig, blokade og stengte grenser. Men fordi alt dette er en uunngåelig del av livene deres, lever de med det. Det er et godt grep å skildre palestinerne på denne måten. De blir noe annet enn lidende ofre. De blir vanlige mennesker. Og slike bilder er det ikke ofte vi får fra denne regionen.

«Idol» er den første filmen som er spilt inn i Gaza på flere tiår.

Når barna trenger ordentlige instrumenter for å komme videre i utviklingen av bandet, må de ty til upålitelige smuglere, og taper dermed den første kapitalen sin. Og når Mohammeds søster – gitaristen med den tøffe attityden – får alvorlige helseproblemer, er det manglende tilgang på penger som gjør situasjonen fatal.

Slik kan livet arte seg her. Det er mangel på varer, og det man trenger må ofte bestilles via smuglertunellene. Dermed får vi et sjeldent innblikk de praktiske utfordringene i livet på den lille landstripen som rammes inn av bevoktet kyst og – på den andre siden - piggtrådgjerder.

Likevel er det Mohammeds vei videre, mot deltagelse i Arab Idol, som utgjør klimaks i filmen. Han må snike seg over grensen for i det hele tatt å kunne delta. Helt alene kommer unggutten til Kairo. Han kan ikke ha følt seg så høy i hatten.

Filmen forteller denne historien på en overbevisende måte. Valget er å fortelle den rett fram, og det aksepterer vi fordi selve hendelsene er tilstrekkelige til å drive det hele framover. Tawfeek Barhom , som spiller den voksne Assaf, er svært god i rollen. Han framstår som langt mer innadvendt enn enn den virkelige Assaf, men dette kler fortellingen godt. Barneskuespillerne er også overbevisende.

Hany Abu-Assad har levert god film tidligere. «Paradise now» (2005) og «Omar» (2013) har vist helt andre sider av palestinernes liv. Og han har sanket flere filmpriser og en Oscar-nominasjon.

Seieren i Arab Idol har betydd mye for mange palestinere. Da er det bemerkelsesverdig at Mohammed Assaf er nærmest totalt ukjent i den norske majoritetsbefolkningen. Så langt unna er altså den arabiske hverdagen, at vi ikke engang kjenner denne historien. Filmen ble vist på Arabiske filmdager forrige helg, og nå er den tilgjengelig et større publikum.

Mohammed Assaf har opplevd en suksess som minst må være på nivå med «prinsessen og halve kongeriket». En ekte Askeladd.