Hva er poenget med å bli verdensledende?

Petter Aaslestad (62) vokste opp på Nordstrand, ser på seg selv som europeer, og leder til daglig Forskerforbundet, fagforeningen for ansatte i forskning og høyere utdanning.

Før det jobbet han blant annet 14 år ved Universitetet i Amsterdam, som tidligere i år ble okkupert av sinte studenter. Ifølge Aaslestad er det noe som skjer med jevne mellomrom i den nederlandske hovedstaden. 

— Denne gangen var det som en følge av nedleggelsen av små fagmiljøer og måten universitetet blir ledet på, forklarer Aaslestad.

Reagerer på tallfesting

Det første Aaslestad griper fatt i under vår sommerprat er kravet om at studieprogram generelt og masterprogram spesielt må ha minst 20 studenter for å være bra.

— Både i Norge og i resten av Europa, ser vi en nokså ensporet management-tilnærming til akademisk ledelse. Hva er det som tilsier at det er såkalt bærekraftig når man har 20 studenter på et studieprogram, hvorfor ikke se det ut fra et faglig behov? Det er en teknokratisk logikk som blir for enkel, og vi ser den på flere områder, sier han.

Aaslestad mener det samme gjelder høyere utdannings-institusjonenes ambisjoner der «hårete mål» egentlig bare følger Universitets- og høyskolelovens formålsparagraf; tilby utdanning og Forskning og Utvikling på høyt internasjonalt nivå.

— Men hvorfor bli verdensledende? Hva er poenget med det? Vinne VM? Høgskoler og universiteter har et samfunnsoppdrag. Det er vanskelig å se hvordan dette henger sammen med å skulle utdanne til samfunnets behov.

Et godt utgangspunkt

Petter Aaslestad har ledet Forskerforbundet i snart tre år. I oktober stiller han til gjenvalg og håper han får fortsette en treårsperiode til. 

— Bredden blant dem vi representerer er enorm, det er både spennende og faktisk ganske nyttig. Forskerforbundet forvalter et kunnskapsbegrep som er bredere enn de ulike enkeltsektorenes. Vårt mål om å realisere kunnskapssamfunnet er ingen floskel, sier Aaslestad.

Han er i utgangspunktet professor i litteraturvitenskap, før Forskerforbundet var han styreleder i NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) og dekan på Humanistisk fakultet på NTNU i Trondheim.

— Det å kjenne sektoren godt fra før var nyttig å ha med inn i Forskerforbundet.

Men menneske til menneske virker hans litteraturvitenskaplige bakgrunn å være viktigere. Aaslestad er balansert, gjennomtenkt og tydelig i det han sier. Man merker en velfundering bak alt som blir sagt, og han er en sånn person som man føler man har blitt litt smartere etter å ha snakket med.

Humaniora-krise?

Før han tiltrådte som leder i Forskerforbundet, deltok han i et forskningsprogram under Forskningsrådet som jobbet med «Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger» frem til 2020.

Programmet har som uttalt mål å «supplere den økonomisk-instrumentelle og teknisk-naturvitenskapelige kunnskapsbasen som råder grunnlaget for samfunnsmessige veivalg» - ifølge Aaslestad skal det ta humaniora inn i andre sammenhenger i samfunnet.

I juni var han i Bergen på utdelingen av Holbergprisen, hvor han også er styremedlem. Prisen deles ut årlig for fremragende vitenskapelig arbeid innenfor humaniora, samfunnsvitenskap, juss og teologi. I år vant den britiske forfatteren, historikeren og myteforskeren Marina Warner for sitt arbeid med analyser av fortellinger og myter, og hvordan de reflekterer sin samtid.

— Det var utrolig inspirerende. Humanioras krise har ikke like mye kraft når man ser betydningen på en slik måte, og det er en deilig påminnelse om den kraften, mener Aaslestad. 

Selv om prisen nå er oppe i hele 4,5 millioner kroner, mener Aaslestad det er tydelig at humaniora fremdeles er «lillesøsteren» i akademia, ettersom denne prisen deles ut av kronprisen, mens Abelprisen - motstykket for fremragende matematisk arbeid - deles ut av kongen, og er på 6 millioner kroner.

Fag og forfatterskap

De siste årene har det faglige blitt satt til side, men han er fremdeles veileder for én doktorgradsstudent, som han holder kontakten med over Skype. I framtiden håper han å igjen få mer tid til det faglige arbeidet, og ikke minst skrive bøker. 

— Jeg håper å få gå tilbake til det faglige og skrive flere bøker senere. Men jeg er langt unna den roen det krever nå. Det er høyt tempo i jobben min. Jeg vil tilbake dit, men ikke enda.

Han har blant annet skrevet bok om fortellinger i psykiatriske journaler ved Gaustad Asyl i Oslo - en metodikk han finner har stor overføringsverdi til vervet som fagforeningsleder.

— Det er utrolig spennende å se på hvordan en karakter eller et tilfelle fortelles. I Forskerforbundet bruker vi mye tid på å reise rundt og besøke medlemslagene. Da er det både interessant og nyttig å oppleve hvordan disse dypt dedikerte kunnskapsarbeiderne formidler hva de gjør, i tillegg til å se hva de faktisk arbeider med. Å få frem vår egen stolthet er en betingelse for å kunne lykkes med bedrede lønns- og arbeidsbetingelser.

Mer forskning og utvikling

Etter de mange møtene rundt omkring i landet, mener han at han kan ser en tydelig fellesnevner for hele kunnskapssektoren: Behov for mer tid til Forskning og utvikling (FoU).

— I lønnsforhandlinger blir man bedt om å skrive mer, men det finnes ikke tid til det. Man sitter i samme skvis om det er på et forskningsinstitutt, en høgskole eller på et bibliotek.

Men han ser også at oppfatningen av FoU noe misforstått.

— Man tror alltid at forskning er «noe helt annet» - enn der man befinner seg. Praksis kan også være forskning. På Høgskolen i Bergen, på fysioterapiutdanningen, definerer studentene problemstillinger i praksis som man senere skriver masteroppgave om. I arkiv, bibliotek og museum-sektoren ligger FoU-oppgaver tett på, når man for eksempel setter opp en utstilling.

Amsterdam-tilværelsen

Aaslestad jobbet med en magistergrad i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo da han fikk en alvorlig ryggskade. Det tok en stund for ham å bygge seg opp igjen.

— Da jeg omsider kom meg på beina igjen ville jeg komme meg unna arbeidet med graden og fikk mulighet til å undervise et år i nordisk litteratur ved Universitetet i Amsterdam. Ett år ble til enda ett og der fikk jeg fullført graden min. 

Aaslestad var bare 26 år fikk han tilbud om fast jobb i Amsterdam, men ettersom han ikke visste helt hva han ville med livet, mente han at det ikke hastet med å bli fast ansatt på et universitet. 

Men universitetet ville det annerledes, og så på faste stillinger som et middel for å heve kvaliteten på institusjonen. Han takket derfor ja til stillingen etter litt betenkningstid, og bodde og jobbet i Amsterdam i 14 år. Men det var noe som fikk han til å igjen vende blikket nordover mot Norge. 

— Jeg følte et behov for å bli brukt mer, og i 1992 fikk jeg muligheten til å være med på å utvikle det litteraturvitenskaplige fagmiljøet ved Universitetet i Trondheim.

20 år i Trondheim

Samme år som OL ble avholdt på Lillehammer ble han professor i nordisk litteratur på NTNU i Trondheim, og fra 1999 til 2007 var han dekan ved Det historisk-filosofiske fakultet ved NTNU.

At han skulle komme til å lede en fagforening hadde aldri egentlig falt Aaslestad inn, men lokallaget hans på NTNU mente det kunne være en god idé. Men at det faktisk ble slik, var han egentlig overrasket over.

— Jeg har fått en veldig respekt for ledere i slike organisasjoner. Det er fryktelig mye å balansere og holde styr på. Forskerforbundet har medlemmer som er ansatt og finansiert av samtlige departementer - det er bredde det, sier han.

Samtidig som han har fartet land og strand rundt, har han alltid hatt leilighet og partner i Oslo. Ifølge seg selv har han egentlig aldri hatt alt på ett sted.

— Men jeg kjenner at de siste årene i Oslo har vært veldig hyggelige. Man får mer følelsen av å bo i en by i Oslo enn i Trondheim - i Amsterdam hadde jeg 15 minutter å gå til jobb hver dag. Da gikk jeg gjennom et 30-talls arbeiderstrøk, chinatown, red light-district og så børs-området. 

Frivillige fusjoner

På spørsmål om den gamle arbeidsplassens fusjonsplaner for å bli Norges største universitet er svaret: «Vi tar ikke stilling i enkeltsaker». Men Petter Aaslestad og en delegasjon fra Forskerforbundet hadde nylig styremøte i Trondheim, og da ble anledningen brukt til å treffe både institusjonsledelse og tillitsvalgte ved NTNU.

— Selv om de ansatte i universitetsstyret på NTNU stemte mot fusjonen med høgskolene i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag så vil de ikke ha omkamp, innleder Aaslestad.

Da han var dekan på NTNU var han imponert over hvor løsningsorienterte Forskerforbundet kunne være i konflikter.

— Vi skal ivareta våre medlemmers interesser, men samtidig finne løsninger for alle parter. De tillitsvalgte har gjort, og gjør, en utrolig god jobb. Tiden fremover vil bli utfordrende - omstillingen som kommer med en slik fusjon vil kreve mye av dem.

— Men hva mener dere om strukturmeldingen?

— Som sagt mener vi ikke noe om enkeltsaker. Dersom institusjoner mener en fusjon vil gi økt kvalitet er det kjempeflott - men det må være frivillig. Vi har også vært kritiske til at kvalitetskriteriene har vært mer kvantitative enn kvalitative og dette fremmer mer de store forskningsuniversitetene enn de tradisjonelt mindre forskningsintensive høgskolene, sier han.

Samtidig stiller han spørsmålet om man nå tenker for mye struktur framfor kvalitet.

— Sektoren har riktignok hatt planer om samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK) lenge uten at særlig har skjedd. Tiden er kanskje moden nå?

En sektor i forandring

Aaslestad er imidlertid sikker på at Forskerforbundet er sterkt rustet for å bistå omstillingsprosessene.

— Vi har et sekretariat med mye kompetanse. Muséene ble slått sammen fylkesvis noen år tilbake - der begynner man først nå å se hva man kan få til faglig gjennom omorganiseringer, og erfaringene derfra vil kunne være svært nyttige for UH-sektoren.

— Og så vil mye oppmerksomhet rettes bort fra primærvirksomheten - institusjonene vil trenge ekstra ressurser til å gjennomføre fusjonene, og dette underrapporteres ofte. Departementet må sørge for at strukturendringene ikke får negative konsekvenser for kjernevirksomheten.