Husebekk om kvinnekultur: — Kjenner meg ikke helt igjen

Jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgbergs utspill i Khrono om at kvinner er et større problem for kvinners karriere enn menn, har vakt oppsikt.

— Min erfaring innenfor akademia er at kvinner har en større tendens til å gå i flokk, mens menn aksepterer i større utstrekning at det er et konkurranseelement, sa Høgberg, og mente kvinner lettere blir misunnelige enn menn.

Troverdig analyse

— Jeg kjenner meg ikke helt igjen i det Benedikte Moltumyr Høgberg beskriver av kvinnekultur i akademia. Men hennes analyse og fremstilling er troverdig. Dette kan ha med at vi kommer fra ulike kulturer og ulike fagbakgrunner, sier rektor Anne Husebekk ved UiT Norges arktiske universitet.

Hun viser til at misunnelse fra andre kvinner ikke har vært et fenomen hun har opplevd som et hinder for å rykke opp i lederstillinger. Huseebekk har bakgrunn i medisin, Høgberg i jussen.

— Men jeg vi gi henne litt rett i at det i en del situasjoner oppleves som et det er lettere å være leder som mann i akademia enn kvinne. Dette har sammenheng med at det er mange ledere som er menn. Og menn tar lettere kontakt med menn, og i så måte er det nok i fellesskapet lettere å få oppmerksomhet ved å være høy og mørk, sier Anne Husebekk.

Gutteklubben Grei eksisterer fortsatt

Hun tenkte mye gjennom disse problemstillingene før hun stilte som rektorkandidat ved UiT i 2013.

— Er jeg god nok til å lede en så stor organisasjon, vil de fleste tenke. Vil jeg kunne være toppsjef til det beste for studenter og de andre ansatte? Det er nok mer naturlig for en mann å svare ja på dette enn kvinner, sier Husebekk.

Hun mener kvinner må trenes i disse spørsmålene.

— Jeg tror kvinner må øves opp til å si ja til utfordringer som virker overveldende der og da. Så skal man ikke gjøre alt helt selv, det finnes et støtteapparat og lederkolleger som er til god hjelp, sier Anne Husebekk.

Hun mener også at Gutteklubben Grei fortsatt prioriterer hverandre.

— Selv om Benedikte Moltumyr Høgberg har rett ut i fra sine miljø, er det slik at Gutteklubben Grei fortsatt eksisterer. De sørger for hverandre når det gjelder å komme i posisjon og representerer et nettverk som foreslår hverandre, sier Anne Husebekk.

les også:

Kvinne er kvinne verst

Sterkere konkurranse for alle

Professor i sosial, kultur, og samfunnspsykologi ved Universitetet i Sørøst-Norge, Line Joranger, er en av dem som synes Høgbergs innspill var kjærkomment.

— Kvinnelige forskere må kanskje ofre mer enn menn for å komme seg til toppen. De må passere hindre av stivnede normer for rett og galt og tåle mistankens og misunnelsens blikk, og kanskje også å bli utelukket fra en del fellesskap. La oss kalle det ekkokamre fra fortidens akademiske kultur og struktur, der kvinner flere steder var utestengt fra deltakelse, sier hun til Khrono.

Hun mener strukturene i dag på mange måter er tilrettelagt for likestilling, men at det hjelper lite hvis mange kvinner ikke tør eller forstår at de, på samme måte som menn, både kan ytre seg og organisere seg for å vinne frem i konkurransen om publiseringspoeng og midler.

— Det er synd. Jeg tror både menn og kvinner merker en større konkurransekultur i akademia en tidligere. Kårene for å vinne frem til toppen, er blitt hardere. Det er flere om beine, og akademiske institusjoner er blitt like mye butikk som en intellektuell og akademisk institusjon. Kampen om prosjekter og penger synes i dag like viktige som kampen om å publisere originale vitenskapelige tekster, sier Joranger.

Kjenner seg igjen

Joranger mener man ikke må la kjønn står i veien når det gjelder å skape et godt akademisk klima for god og banebrytende forskning og innovasjon.

— Da må man la de sterkeste hodene vise vei. Jeg kjenner meg igjen i det Høgberg sier — det hun beskriver med at andre kvinner står og drar i skjørtekanten din.

— Så Gutteklubben Grei er ikke et problem lenger?

— Jeg tror dessverre det er en kombinasjon i akademia. Vi er jo alle konkurrenter. Men jeg tror kvinner har lettere for å akseptere Gutteklubben. Kvinner klarer ikke å organisere seg på samme måte. Hvis en kvinne går foran og gjør noe originalt og får publisert mye, er det vanskeligere for andre kvinner å tåle det, sier Joranger, og legger til:

— Vi mangler en kultur for å la kvinner få blomstre. Vi trenger gode kjønnssensitive ledere i akademia. Det bør handle om å dyrke fram gode forskere og forelesere, ikke kjønn, sier hun. Det synes som om gammeldagse tanke- og handlesett fortsatt styrer i dagens akademier, et tankesett som ikke tjener kjønnsbalanse, produktivitet og originalitet.

Kvinner konkurrerer like mye

Evolusjonspsykolog og forsker, Vibeke K Ottesen, syns ikke det er overraskende at konkurranse mellom kvinner blir tematisert:

— Fra et teoretisk ståsted må vi forvente at det kommer til å være konkurranse, også mellom kvinner. Innen evolusjonspsykologien er det ikke rom for et bilde av kvinnen som passiv og mild. Som hos alle andre arter, vil også kvinnene være tilpasset til konkurranse. Og det kan bli stygt, og få alvorlige konsekvenser, sier hun til Khrono og fortsetter:

— Da får man merke hvordan det er å ikke få støtte, ikke bli heiet fram, bli fryst ut, og å bekymre seg for om en er godt likt eller ikke, sier hun.

Ottesen forteller at selv om kvinner ikke nødvendigvis konkurrerer om akkurat det samme, og på akkurat samme måte som menn, betyr ikke det at de ikke konkurrerer.

— Er det verre konkurranse kvinner i mellom enn på andre måter?

— Jeg vil ikke lage en slik rangering, men til nå har vi mest snakket om det som skjer mellom menn, og ikke om det som skjer mellom kvinner — i hvert fall ikke med samme alvor, sier hun.

Ottesen mener mye vil gå under radaren om vi kun ser på menn som konkurransedrevne.

— Det er stadig flere kvinner i akademia. Spørsmålet er hvorfor så mange faller fra underveis. Mange kvinner opplever nok female to female competition som belastende, og finner ut at dette ikke er et liv de ønsker seg, sier hun.

les også:

Kvinnekulturen i akademia er problemet, ikke Gutteklubben Grei, mener jussprofessor

Et gjennomgående kjønnsgap

Øystein Gullvåg Holter er professor emeritus ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning.

Han er nå i ferd med å avslutte en bok om kjønn i akademia. Materialet er basert på spørreundersøkelser, 90 intervjuer og følgeforskning gjennomført ved Det matematisk naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo.

Han forteller at de ikke har spurt i detalj om kvinnekultur, men om fagkultur generelt og arbeidsmiljø.

— Det er et gjennomgående kjønnsgap i erfaringene. Kvinner forteller om flere motbakker, og flere problemer enn mennene ved fakultetet. Utfra vårt materiale ser vi ikke en tendens til at menn kommer dårligere ut, og det har vi faktisk lett etter, for vi har også utforsket menn og maskulinitet i prosjektet, sier han.

Tydelige kjønnsstereotypier

Holter sier at det er tydelig at kvinner opplever større ulemper i akademia, og at dette er på linje med internasjonal forskning på feltet.

— Vi hadde ikke nødvendigvis forventet dette i Norge, som er et veldig likestilt land, globalt sett. Jeg er overrasket over at det er et så stort kjønnsgap i erfaringer, sier han.

— Hva tenker du om det Høgberg sier om det med kvinneroller, og motstand mot at andre kvinner skal komme langt?

— Det er god dekning for at kjønnsstereotypier og bias sitter ganske tungt inne, både hos kvinner og menn. Den delen tror jeg hun har rett i. Men utgangspunktet hennes om at kvinne er kvinne verst — et forholdsvis kjent synspunkt — finner vi ikke så mye av i vårt materiale, sier han.

— Det er heller slik at mange kvinner har dårligere selvtillit enn menn. Dette opplever de selv som et problem. Vi har for eksempel intervjuet det som, utfra alle objektive markører, er kvinnelige toppforskere. De er fortsatt i tvil om hvorvidt de faktisk er toppforskere, sier han.

Mange har tradisjonelt syn på kjønn

Holter forteller at forskningen hans viser at kvinner ikke vil bli framstilt som ofre.

— Selv om vi ser ganske tydelige kjønnsgap i erfaringer, er kvinner raske til å unnskylde menn, og si at de stort sett er veldig ålreite og støttende. Det er jo forståelig. Samtidig ser vi at mange menn, særlig seniorer ved dette fakultetet, gir uttrykk for et veldig tradisjonelt syn på kjønn. De lurer for eksempel på om det er noe med biologien som gjør at det er så få kvinner innenfor såkalte «harde» fag, sier han.

Han mener de tradisjonelle forestillingene om kjønn absolutt fortsatt er tilstede i dag.

— Jeg syns det er bekymringsverdig at undersøkelsene våre blant studenter vier at svært mange svarer «ja» på påstanden om at «Det er viktig å anerkjenne at kjønnene er fundamentalt forskjellige». De svarer altså ja på dette — ikke i 1918, men i 2018, som vårt materiale er fra, sier han.

Holter sier at det å være «fundamentalt forskjellig» fort blir det samme som å være «mindreverdig», innen mannsdominerte fag.

Bør være forsiktige med å trekke inn biologi

— Jeg tror Høgberg har rett i at i veldig mannsdominerte miljøer kan det på noen måter være lettere å komme fram, blant annet fordi det er så åpenbart at det trengs flere kvinner, sier han.

— Høgberg sier at hennes inntrykk er at kvinner er mer misunnelige enn menn, og at dette har med biologi å gjøre. Hva tenker du om det?

— Det er spekulasjon fra hennes side.

— Du er ikke enig?

— Man bør være forsiktig med å mene det så lenge det ikke finnes mer solid forskning om dette, og eventuelt hva biologi betyr her. Jeg vil også advare mot denne stereotypien som vi møter svært ofte i intervjuer. Kulturelle og sosiale forhold har mye å si her, sier han.

— Det er en kjent sak at kvinner blir hengende bakpå etter de får barn, mens det samme ikke gjelder for menn. Kan det være at noen kvinner da syns det er vanskelig å se på dem som klarer å bli enere, fordi de ikke opplever de samme strukturelle hindrene?

— Det kan godt være at slike strukturelle mekanismer finnes, men den typen misunnelse som Høgberg snakker om, vil jeg egentlig avkrefte. Det er ikke et gjennomgående trekk i vårt materiale, sier han.

— Det som er nokså gjennomgående er at kvinner i større grad må forsvare seg og sin posisjon. De føler seg oftere neglisjert, og mer profesjonelt isolert. De opplever mye oftere at det oppstår problemer i forbindelse med omsorgspermisjon, og at de ikke får så mye tilbake etterpå. Mange kan føle seg uglesett fordi de er familieorienterte, og det er ikke akkurat gull verdt i akademia, sier han.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!