Arne Bugge Amundsen har vært dekan ved HF på Universitetet i Oslo de siste fire årene, og stiller til gjenvalg nå i høst. Foto: Brage Lie Jor
Arne Bugge Amundsen har vært dekan ved HF på Universitetet i Oslo de siste fire årene, og stiller til gjenvalg nå i høst. Foto: Brage Lie Jor

Humanistisk offensiv som forsvant

Humaniora. Det viktigste fremover blir å finne balansen mellom erfaring og nytenkning, mener dekan Arne Bugge Amundsen på Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Publisert

Jeg har med glede lest Tor Egil Førlands innlegg om situasjonen ved Det humanistiske fakultet (HF) ved Universitetet i Oslo – Norges største og beste humanistiske fakultet!

Jeg deler også mange av hans analyser: Norsk kunnskapspolitikk peker i positiv retning for humaniora, og den gir positiv energi til å tenke offensivt og nytt. Her kan vi tenke sammen!

Men sitter HF i Oslo stille? Jeg synes ikke det. Jeg har vært en stolt og dedikert dekan ved dette fakultetet i snart fire år, jeg har arbeidet i alle tenkelige kanaler, og jeg stiller til gjenvalg i høst. Når Førland etterlyser en humanistisk offensiv, og jeg kommer til – om jeg får fornyet tillit – til å utvikle denne offensiven videre.

Tor Egil Førland setter fokus på mange av de samme områdene som jeg er opptatt av, så i sak er vi faktisk ikke veldig uenige:

Dette handler om å etablere en dialog om hvordan humaniora kan bidra til å legge de «store spørsmålene» under lupen
Arne Bugge Amundsen
Dekan, HF, UiO

1. Lektorutdanningen – ja, selvsagt! HF er den viktigste bidragsyter til lektorutdanningen ved Universitetet i Oslo. Denne posisjonen vil jeg bruke og styrke videre.

2. Studentenes møte med arbeidslivet – ja, selvsagt! HF samarbeider med viktige deler av arbeidslivet, og vi vet mye om hva de forventer av oss og våre kandidater. Jeg vil utvikle dette videre og skape flere møteplasser.

3. Organisering av forskningen – ja, selvsagt! Mange har utbytte av å arbeide i forskergrupper, men dette skal være frivillig. Jeg anerkjenner fullt ut at fakultet har mange fremragende enkeltforskere, og de skal også ha gode arbeidsforhold.

4. Effektivisering av fakultetssekretariatet – ja, selvsagt! Skal vi nå våre mål må vi også vurdere hvordan de administrative ressursene kan utnyttes best. UiO har startet med å se på nye måter å utføre de administrative tjenestene på, og HF deltar under min ledelse aktivt i dette arbeidet.

5. Utfordringsdrevet forskning – ja, selvsagt! Den store UiO-satsningen på Norden-forskning har et stort potensial, og jeg skal offensivt arbeide videre med den.

6. Innføringssenter for exphil og norsk for internasjonale studenter – nei! Jeg mener at begge disse studietilbudene er viktige for HF, og at de nettopp ved å være i dialog med sine institutter og øvrige fagmiljøer får styrket sin faglighet og relevans.

7. Ibsen-studier til Roma – nei! Jeg mener instituttet i Roma i stadig større utstrekning blir brukt av ulike fagmiljøer på HF, og vil at det skal fortsette. Senter for Ibsenstudier er et viktig fagmiljø som jeg vil beholde på HF i Oslo.

Tor Egil Førland etterlyser en humanistisk offensiv. Da blir hans syv punkter litt for små, synes jeg. En offensiv vil Førland få – om jeg får fornyet tillit som HF-dekan. La meg nevne noen momenter:

1. «Skills for the 21th century» – jeg ser at det i mange av HF-miljøene diskuteres hvilke ferdigheter og kunnskaper som nye generasjoner bør ha i en verden som er i endring. Jeg mener at HF må føre disse diskusjonene videre og konkretisere dem. Stikkord her er kritisk tenkning, selvstendighet, historisk dybde, estetisk kompetanse, etisk bevissthet.

2. Et nytt HF-kart – en viktig del av programmet for mitt nåværende dekanat var tanken om å lage et nytt HF-kart og legge forholdene til rette for arbeid på tvers av instituttgrensene, blant annet ved å kanalisere midler til fem nye faglig prioriterte områder. HF har sterke fagmiljøer, og de skal bestå. Men hva om disse fagmiljøene også kan se nye perspektiver, gi substans til samfunnets rettmessige ønsker om å få forskernes vurderinger av stadig mer komplekse virkeligheten vi alle står overfor? Her er jeg overbevist om at vårt fakultet representerer en viktig stemme. Og jeg skal sørge for at den stemmen fortsatt skal høres i de kommende fire årene.

3. Kritisk dialog med Norges forskningsråd (NFR) – HF i Oslo har under min ledelse hatt en kritisk dialog med Forskningsrådet, men samtidig er det min klare overbevisning at NFR vil oss vel. Dette handler om å etablere en dialog om hvordan humaniora kan bidra til å legge de «store spørsmålene» under lupen. Den kritiske dialogen med NFR er viktig, og jeg vil fortsette den.

4. Internasjonalisering - HF har en økende stab av unge forskere med internasjonal bakgrunn. Deres erfaringer og kompetanse vil jeg løfte frem for å styrke forskning og utdanning ved hele fakultetet.

5. Tverrfaglighet – humaniora er i rivende utvikling, og mange av våre forskere krysser disiplingrensene. Det er utfordringene som driver dem, ikke faghistorien. Dette vil jeg også at HF skal omsette til positiv læring og energi.

6. Fakultetets rolle – Førland setter betimelig fokus på hva et fakultet skal være og gjøre. Jeg mener at et fakultet har fasilitering som en viktig funksjon. En fakultetsledelse skal være i stand til å lytte til det som skjer på instituttene, i universitetsledelsen og hos myndighetene, og samtidig være offensiv nok til å utforme strategier og virkemidler som setter humaniora på kartet.

7. Lydhørhet - Det er i fagmiljøene, på instituttene og blant studentene det skjer – strategiene skaper ingen virkelighet. En fakultetsledelse kan tenke stort, men trenger hele fakultetet for å gjøre tanker til virkelighet. Respekten for de humanistiske disiplinene, åpenheten for nye humanistiske bidrag og lydhørheten for det som rører seg blant våre yngre forskere er sentrale verdier for meg som fakultetsleder.

De neste fire årene står Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo overfor mange muligheter og utfordringer. Jeg håper at Tor Egil Førland og jeg kan enes om at det er lyttende gjennomføringsevne som gjelder. Da blir det viktigste å finne balansen mellom erfaring og nytenkning.​