Åpent brev til Isaksen: Vi kan bidra i alle næringer

Kjære kunnskapsminister Isaksen. Det er så fint å lese at du har vært i Chicago og diskutert viktigheten av humaniora. Det er også fint å lese at du mener humaniora kan ha mye å bidra med i møte med en rekke samfunnsutfordringer, takk for at du ser oss. Vi er helt enig at vår kunnskap kan brukes til veldig mye.

Vi synes også det er kjempeflott at det skrives og snakkes om de humanistiske fagene. Vi tolker denne kronikken, og de andre sakene du har skrevet i det siste som en del av et opplysningsarbeid for arbeidsgivere og for resten av samfunnet.

Vi synes også det er fint at du trekker frem eksempler på verdien av å inkludere humanistiske perspektiver i forskningen, men det er vel strengt tatt ikke noe nytt. Vi visste det i alle fall allerede. Vi kommer jo fra et tverrfaglig institutt. Vi humret da vi leste eksemplet ditt om Harvard professorene som vil ha historikere inn i presidentens stab. Ikke fordi det er et urimelig forslag, men konteksten var kanskje litt feil. Vi moret oss med tanken om vel-etablerte og høyt respekterte professorer i midt-livskrisa som får slike muligheter. Hvis det er slik som vi håper og tror, at utgangspunktet for kronikken og hele prosessen rundt humanioraevalueringen handler om «å dra humaniora ned på jorda». Slik at arbeidsgivere utenfor akademia innser at de har behov for våre perspektiver. Vi håper derfor at humanioraevalueringen ikke bidrar til å fremme «elfenbentårns-tankegangen» og at humanistene fortsatt blir sittende på arbeidslivets reservebenk.

NHO skriver i sitt innspill til humaniorameldingen at «svaret er nei», på spørsmålet om hvorvidt humanioras samfunnsrelevans er synlig nok. De foreslår en nasjonal satsning for digital innholdsproduksjon. Denne tanken synes vi smaker litt tamt og bærer preg av å tenke innenfor boksen. Med en slik tanke fortsetter man jo å sette humaniora i den samme «båsen» den har vært i lenge. Noe som også gjenspeiles i NIFU rapporten «Humanister i arbeidslivet». I rapporten reflekteres det rundt en mulig sammenheng mellom arbeidsmarkedstilpasning og antall kandidater.

Det er også litt forunderlig at Isaksen begrenser vårt perspektiv til å kun skulle bidra til å løse «de store samfunnsutfordringene». For er det en ting vi har lært på universitet er det humanioras evne til å fange opp og løse de utallige små utfordringene i samfunnet (dog med et lite forbehold om at vi kanskje leser overskriften din for bokstavelig).

Kort sagt: Vi som humanister må i større grad være med på kunnskapsproduksjonen også utenfor akademia. Fordi vi er mange som mener vi har verdifulle og nyttige perspektiver, og disse kan overføres til nesten alt! Kanskje er det nettopp denne allsidigheten som er blitt en forbannelse.

Før vi forteller deg mer om vår historie, vil vi gjerne spørre deg om en ting. Hva mener du egentlig når du skriver at «Målet er bl.a. å utvikle en politikk som er bedre egnet til å møte de humanistiske fagenes behov og egenart»? Vi må innrømme at det kribler i analyse og fortolknings-musklene, men vi vil først gi deg en mulighet til å utdype med egne ord.

Nå er vi kommet til det avsnittet hvor vi er kommet til «cruxet», som det heter i klatreverdenen. Cruxet brukes om seksjonen på ruten som er vanskeligst. Hvordan gjøre humanister aktuelle for arbeidsgivere utenfor akademia. I utledningen av dette blir vi anekdotiske. Valget av utrykk fra klatringen er ikke tilfeldig. Livet som uteksaminert humaniorastudent er svært bratt, og tidvis overhengende.

Sommeren 2015 avsluttet vi våre masterstudier ved NTNU. Vi kaller oss derfor relativt-ny-uteksaminerte-humaniorastudenter. Siden den gang har vi en felles opplevelse av å bli oversett av arbeidsgivere. Til tross for mastergrad fra studier av kunnskap, teknologi og samfunn, med gode resultater. Altså innehar vi tverrfaglig kompetanse som i aller høyeste grad er anvendbar i mange sjikt.

Vi er racere når det kommer til å forstå kompleksiteten i multikulturelle samarbeid. For å ikke snakke om vår forståelse og innsikt i det innfløkte nettverket av agenter som operer i handlingsrommet hvor vitenskap møter teknologi. På bakgrunn av det som skjer i dette handlingsrommet fører disse møtene ofte til både innovasjon og samfunnsutvikling. Men så lenge aktørene som agerer i dette rommet har skylapper eller mangelfull forståelse av hvordan teknologiene påvirker samfunnet, så ender vi ofte opp med en situasjon som vi ser rundt oss. Særlig kommer det til syne i skjæringspunktet mellom utvikling av kunnskap om miljø, og hvordan kunnskapen om konsekvensene av forbruk brukes.

Vår erfaring er at det mangler plattformer for humanister i arbeidslivet. Derfor fant vi ut at vi like gjerne kan være våre egne sjefer, for vi vet jo at våre perspektiver er verdifulle. Derfor startet vi å jobbe med egne prosjekter. Som frilanskonsulenter har vi så langt bidratt i to innovasjonsprosjekter, og føler oss derfor ganske trygge når vi kommer med følgende utsagn. Humanister kan bidra med produktive og lønnsomme perspektiver ved alle næringer, enten det er i innovative prosesser, i daglig drift, i omstruktureringsprosesser, eller i utviklingen av salgs- eller markedsføringsstrategier.

Vårt perspektiv (i likhet med Isaksen som hevder at kunnskapen er viktig) er at humaniora må kreve sin plass ikke stå passivt å vente på at kunnskapsministeren og stortingsmeldinger skal gi den en «fortjent» plass. Hva om det blir mer tilrettelagt for at humanister starter egne bedrifter og selv skaper en plattform for sine perspektiver i hverdagsarbeidsmarked og ikke bare til de store samfunnsperspektivene. Kanskje er det først da at flere ledere og rekruteringsagenter vil få opp øynene for verdien av å knytte humanister til sine bedrifter

Vi har tidligere moret oss litt over at kanskje den største forskjellen på utdanningene på Dragvoll og Gløshaugen handler om evne til refleksjon. Kanskje humanister er litt for flinke til å reflektere over egne mangler, og derfor blir for forsiktige når det kommer til å skulle kreve sin plass i kampen på arbeidsmarkedet. For en ting er klart at dersom man blir indoktrinert i en kultur hvor det er selvfølgelig at man er relevant, så blir det naturlig å ta plass.

Vårt ønske for den kommende humaniorameldingen er først og fremst at den ikke blir forsinket, men også at den vil legge til rette for at humanister skal få bidra til å utvikle kunnskap som skal kunne løse både de små og de store samfunnsutfordringene. Altså ikke bare at kunnskapen som er utviklet av humanister i akademia og som brukes av politikere eller næringslivstopper. Mer åpenhet blant arbeidsgivere for å inkludere humanister. Helt konkret savner vi et godt svar på hvordan samfunnet skal kunne utnytte perspektivene og egenskapene til nye og gamle humaniorastudenter best mulig!

Til slutt har vi lyst til å utfordre deg Isaksen. Du, som skriver så varmt om humaniora, og hva vi som er utdannet i de humanistiske fagene kan tilby. Vi har derfor lyst til å utfordre deg til å handle på bakgrunn av dine politiske utsagn og håper du tar kontakt slik at vi kan snakke om hvilke utfordringer vi kan hjelpe til med å løse.

(Portrettfotos: Torleif Kvinnesland og Yrjan Kvam)