Høyre sier ja til en bedre hverdag for studentene

Hvis du leter etter garantier for at ingenting skal endre seg i fremtiden, ja da må du lete lenge. Om vi skal følge argumentasjonen til Karen Ane F. Skjennum i hennes kronikk i Khrono vil alle politiske partier som ønsker en liten endring egentlig være for en uendelig stor endring. Denne logikken mener jeg ingen politiske partier vil vedkjenne seg å være en del av. Faren med å komme med slike profetier om fremtidig politikk er hemmende for debatten. Man ender opp med å diskutere mulig ikke-vedtatt politikk, og ikke det partiene faktisk har vedtatt i sine stortingsprogram.

Det er klart at dersom Norge skal tilby høyere utdanning uten egenbetaling til studenter utenfor EØS, at dette vil være med på at det er mindre midler i budsjettene til å ivareta de viktige sakene studentbevegelsen har jobbet for i mange år. For å sikre 11-måneders studiestøtte, økt antall studentboliger og bedre rettigheter til studenter med barn, er vi nødt til å prioritere.

Høyres landsmøte vedtok i helgen et program som vil ivareta studenters interesser i Norge. Det viktigste momentet som vil ha betydning for flest studenter er det påbegynte arbeidet med å innfase 11 måneders studiestøtte frem mot 2020. Dette er en seier som studentene har jobbet for i mange år, og som den nåværende regjering leverer på. Høyre vil forbedre støtteordningene til studenter med barn, da dette har vært et område som ikke har fått de tilskuddene vi mener de har behov for.

Vi vil også heve inntektstaket for omgjøring av studielån til stipend, for de som ønsker eller har behov for å jobbe mer. Et annet veldig viktig poeng er at Høyre vil øke antall studentboliger og prioritere områder med særlig press. Pressområdene er dyrere å bygge i, og dermed er disse stedene prioritert, slik at studentene vil ha mulighet til å bo i en rimelig studentbolig. At disse tiltakene kan sies å gjøre utdanning til et gode for eliten, vil være selvmotsigende og ha lite hold i virkeligheten.

Det hevdes at Norges største komparative fortrinn overfor studenter utenfor EØS er at utdanningen er gratis. Dette mener jeg brister med all logikk. Norge har et godt utdanningssystem og et jevnt over høyt nivå på utdanningen våre. Siden vi konkurrerer om studenter i et globalt marked kan vi ikke late som vi ikke er en del av markedet.

I tillegg er det viktig å presisere at norsk høyere utdanning ikke er gratis, den er kun uten egenbetaling i perioden man er student. Når man er ferdig å studere må man betale for de levekostnadene man hadde som student. Gratisprinsippet er altså et hult prinsipp. Dette er noe som synes å være glemt i debatten. Jeg sier som jeg tidligere har sagt mange ganger før, ingenting er gratis.

Siden forfatteren er bekymret for at komplekse problemstillinger innenfor klima, energi og omstilling ikke vil bli løst kan jeg betrygge henne med at Høyre har programfestet at vi skal videreutvikle ordninger som støtter opp under fremragende miljøer innen utdannelse (SFU), forskning (SFF), innovasjon (SFI) og fornybar energi og miljøteknologi (FME).