Problematiske valg av etisk teori

Valg av etisk teori fremstår noen ganger som å plukke ut riktig sløyfe til dressen - valget er allerede tatt, men det gjelder å pynte på resultatet.

Samtidig er profesjoner innen helse og sosialfaget avhengige av etiske teorier for at profesjonsutøvelsen skal være både forsvarlig og troverdig. Til hjelp vil profesjonsutøveren kunne støtte seg til en rekke normative teorier og føringer.

Jus er en av de viktigste premissleverandørene en profesjonsutøver både kan støtte seg til og må forholde seg til. Etiske teorier er en annen viktig kunnskapskilde, og er blant annet ment å bistå i situasjoner hvor beslutninger må tas, men hvor svaret ikke nødvendigvis er opplagt.

Et spørsmål som melder seg raskt i slike situasjoner, er spørsmålet om hvilke etiske teori kan benyttes for å hjelpe til med en løsning på dilemmaet, og dermed sørge for at en god og faglig beslutningen kan tas.

Profesjonsutøveren har ingen lett oppgave foran seg når det gjelder valg av etisk teori. Etikere er nemlig ikke enige seg imellom om hvordan etiske dilemmaer skal løses eller hvilke etisk teori som er mest sann eller til mest hjelp for å løse dilemmaer.

Enhver som leser en standard innføringsbok i etikk vil ganske raskt se at alle de store etiske teoriene har sine styrker og svakheter.

Og her kommer denne tekstens anliggende frem - med denne viten tilgjengelig; bør profesjonsutøveren, etter å ha lest grundig på de mest sannsynlige alternativene, velge en etisk teori som vil danne utgangspunkt for denne og fremtidige, etiske beslutninger?

Eller bør profesjonsutøveren veksle på valget av etiske teorier utfra hva som passer til det aktuelle etiske dilemmaet som må løses?

Min påstand er at:

 a) enten bør profesjonsutøveren være konsistent i sin tenkning og forholde seg til en etisk teori, eller

b) det må være et åpenbart og forpliktende kriterium som instruerer profesjonsutøveren i valget av etiske teorier som passer til å løse bestemte etiske dilemmaer. Et dårligere alternativ etter mitt skjønn, er at profesjonsutøveren

c) velger en etisk teori etter eget forgodtbefinnende, med alle de vilkårlighetsproblemene som måtte oppstå av en slik strategi.

Valg av en konkret, etisk teori kan ved første øyensyn virke unødvendig snevert. Valg av én teoretisk posisjon vil selvfølgelig ikke være til hinder for at profesjonsutøveren ved erfaring, modning og ytterligere fagligskolering, endrer standpunkt på et annet tidspunkt.

Men at profesjonsutøveren skifter meningen flere ganger i uken eller om dagen, fremstår som useriøst når valget først er tatt. Har profesjonsutøveren derimot alle etiske teorier tilgjengelig for alle etiske dilemmaer, vil handlingsrommet selvsagt være større og verktøykassen bule over av muligheter.

Fra en pragmatisk synsvinkel kan dette virke forlokkende. Dessuten er det slik man etterstreber i flere av de deskriptive/empiriske fagene, at profesjonsutøveren ikke låser seg fast til et perspektiv, men benytter seg av det «beste» tilgjengelige på markedet til det beste for mottakerne av tjenestene.

Spørsmålet er imidlertid om dette er lurt. Er det slik at profesjonsutøveren kan «shoppe» normative, etiske teorier for å løse konkrete problemer, på linje med slik profesjonsutøveren kan «shoppe» beste behandling eller veiledning? Svaret er nei.

Det vil si nei, så sant det ikke samtidig kan formuleres en offentlig tilgjengelig kriterium eller kriterier. Et kriterium som fungere som en tydelig støtte for profesjonsutøveren i valget av en konkret etisk teori, når et angitt etisk dilemma skal løses i en konkret situasjon, slik at beslutningen ikke blir tilfeldig.

I fravær av et slikt kriterium - hva skal styre profesjonsutøverens valg av etisk teori? Skal profesjonsutøveren anvende teori nummer 1 på sin liste og hvis den ikke gir det resultatet som ønskes forkastes denne teorien? Deretter gjentas samme prosedyre for neste etiske teori. Og slik fortsetter profesjonsutøveren til denne finner en teori som passer med hva denne i utgangspunktet har bestemt seg for eller kanskje følte seg mest komfortabel med.

At profesjonsutøveren allerede har bestemt seg er ikke nødvendigvis det mest problematisk eller utfordringen her – problemet derimot er hvis den utvalgte etisk teorien benyttes som en etterrasjonalisering av den beslutningen som allerede var tatt. Denne form for etterrasjonalisering, eller «cherry picking» av etisk teori er problematisk, blant annet fordi den gir en beslutning ufortjent kreditt som veloverveid og rasjonelt begrunnet. Den normative teorien har ikke lagt reelle føringer for profesjonsutøveren i sitt arbeid, men fremstår mer som tilfeldige etterpåforklaringer.

Et eksempel kan belyse problematikken; utgangspunkt er en klient som oppsøker profesjonsutøveren for hjelp. For profesjonsutøveren er det hensiktsmessig å ha en rikholdig verktøykasse eller flere alternativer å tilby klienten. Klienten vil mest sannsynlig, under forutsetning at hjelpen ikke er for ubehagelig i sin gjennomføring, være likegyldig om terapien/hjelpen heter A eller B. Profesjonsutøveren kan foretrekke noen verktøyer eller perspektiver fremfor andre, men gjør lurt i å ikke begrense seg for mye.

Men hva med den normative vurderingen i dette eksempelet – er den av samme karakter?  Nei. Det er den ikke. Et, av flere, normativt anliggende for profesjonsutøveren er om hjelpen skal gis i utgangspunktet (hold jusen borte fra eksemplet i denne omgangen). Svaret kan være ja eller nei.

En etisk teori kan benyttes for å komme frem til en konklusjon og profesjonsutøveren retter seg etter svaret teorien gir. Hvis derimot profesjonsutøveren ikke er fornøyd med svaret den etiske teorien gir, og jobber seg igjennom listen til et «korrekt» svar endelig åpenbarer seg – hva skulle profesjonsutøveren med den etiske teorien i utgangspunktet?

Profesjonsutøveren hadde jo allerede bestemt seg for om klienten skulle få hjelp. Kanskje valget av etisk teori i slike tilfeller handler mer om å gi et inntrykk av at beslutningen var godt faglig forankret i etisk teori, men for de som har hatt tilgang til arbeidsprosessen vil nok det hele fremstå som en noe urettmessig etterpårettferdiggjøring. En risikerer å sitte igjen med en eim av en vond bismak.

Sånn for ordens skyld. Normative teorier tar for seg spørsmål eller problemstillinger relatert til hvordan noe bør være. Premissene kan være av både normativ og deskriptiv karakter, men retningen på korreksjonen ved uenighet er uansett entydig; hvis det ikke er samsvar mellom hvordan verden er på den ene siden, og hvordan den burde vært på den andre siden - er det verden som må endre seg.

Hvis en ved bruk av normativ teori har resonnert seg frem til at det i en gitt setting er «galt å stjele», så vil ikke det faktum at folk i denne settingen faktisk stjeler, endre på denne grunnholdningen – de som stjeler burde avstå fra disse handlingene.

Deskriptiv teorier, derimot, handler om hvordan noe er eller hvordan noe fortolkes. Her er retningen på korreksjonen ved uenighet motsatt; hvis det ikke er samsvar mellom hvordan vi sier verden er og hvordan verden faktisk er/blir oppfattet, er det vår påstand som må endres.

Hvis vi har en antagelse om at en spesiell gruppering er utsatt for mye stjeling og ved nærmere undersøkelser viser det seg at dette ikke stemmer – da er det antagelse som må forkastes.