Ønsker ikke at landets største høgskole skal bli universitet

Professor dr. jur. Elisabeth Gording Stang på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), er veldig glad i det sterke faglige mangfoldet hun finner på en høgskole, og sier hun foreløpig ikke har sett mange faglige argumenter for at landets største høgskole bør bli universitet.

— Jeg har ennå ikke sett ett eneste virkelig godt faglig argument for at HiOA skal bli universitet og risikere å gå fra å være en A-høgskole til å bli et B-universitet, sier Stang (bildet under).

Vil ikke heie

Det startet med en oppdatering på facebook. Professor dr. juris Elisabeth Gording Stang delte en artikkel om at styret på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har sagt ja til å sende søknaden om å bli universitet.

«Jeg burde vel heiet lojalt på dette, men jeg skjønner ikke hvorfor vi må bli universitet! Jeg syns vi snarest burde stanse fusjonsfeberen som smitter som en farsott mellom landets forskningsinstitusjoner. Instituttene blir borte, ett etter ett. ‘Alle’ skal bli universitet. Hva er poenget med det? Ikke flere penger i hvert fall. .», skrev Stang.

Masse respons på facebook

Og responsen lot ikke vente på seg.

En av de som var raskt ute var tidligere rektor på Høgskolen i Lillehammer, Bente Ohnstad: «Du har så rett! Dette startet med endringer i lovgivningen som åpnet for at høgskoler kunne søke universitetsstatus. Så begynte alle å løpe i samme retning, i håp om at statusendring skulle gi bedre finansiering. Noe som viser seg ikke å ha slått til.»

Og så kom Anine Kierulf på banen og ønsket seg en kronikk, og litt senere skriver den samme Kierulf:

«Jeg vet jo at du kjenner dine rettigheter, Elisabeth - men bare fordi jeg er miljøskadd av kontakt med folk som holder tilbake viktig og grunnlovsbeskyttet kritikk av frykt for å overtrå lojalitetsplikten eller for uformelle sanksjoner: Om du skulle ha slike kvaler, bare ring. Og henvis gjerne de som evt. måtte råde deg fra å ytre deg i en større offentlighet til meg.»

Også fra Høgskolen i Sørøst-Norge kom det respons:

Ingunn Alvik skriver: «Jeg er så enig!! Det er akkurat samme diskusjon ved HSN. Og jeg kan ikke si vi har merket forbedringer etter at vi først ble fusjonert med Vestfold og deretter med Telemark. Det er blitt et gigantisk byråkrati med ledere milevis unna - i dobbelt forstand. Og denne higenen etter å skulle bli universitet har jeg aldri skjønt…. Jeg har tatt opp spørsmålet, men får bare uforstående blikk tilbake. Takk!»

Bekymret for tausheten

Responsen på facebook var inspirerende for Stang og det endte med en kronikk som ble publisert i Aftenposten.no søndag kveld og trykket i papiravisen mandag.

Les også: Her er Stangs kronikk - Jeg frykter at studentene vil lide mest under fusjonsfeberen som går over landet

— Responsen har vært overveldende og veldig positiv, forteller Elisabeth Gording Stang når vi treffer henne mandag ettermiddag.

Stang er professor på Institutt for sosialfag på utdanningen av barnevernpedagoger på Høgskolen i Oslo og Akershus og hun jobber innenfor fagområdet barnerett og menneskerettigheter. 

— Det kom mye respons på facebook, men veldig mye har kommet via sms og epost. Mange mer enn antyder at de ikke tør å si høyt hva de mener i denne/disse sakene, eller at de ikke orker/har gitt opp, og det er jo  betenkelig i seg selv, sier Stang.

Rektor raskt ute med kommentar

Og det er ikke bare meningsfeller som har merket seg Stangs utspill på facebook og hennes kronikk.

Mandag delte rektor på Høgskolen i Oslo og Akershus, Curt Rice, hennes innlegg på sin side og skrev:

«Min gode kollega Elisabeth Gording Stang er opptatt av studentene våre ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Det er eksemplarisk og jeg er takknemlig for at hun setter søkelyset på denne delen av diskusjonen. Likevel er jeg grunnleggende uenig i flere av hennes påstander, ikke minst om at videreutvikling av forskningsprofilen vår gjøres “med sikte på å kvalifisere til universitetsstatus”. Vi må bli en sterkere forskningsinstitusjonen uansett, for å levere kandidater med den bakgrunnen og kompetansen samfunnet trenger. Jeg skriver mer om dette snart. Men i dag lurer jeg på hva nettopp du mener om denne kronikken. Enig? Uenig? Hva er dine argumenter for eller i mot?», spør Rice.

Responsen lot ikke vente på seg her heller. I løpet av få timer mandag ettermiddag og kveld har mange kastet seg med i debatten, og Curt Rice deltar selv aktivt.

Endringstretthet

Elisabeth Gording Stang tror ikke bare det er frykt for represalier og misforstått lojalitet som gjør at det er få kritiske røster mot satsing på å bli universitet.

— Jeg tror også det handler om endringstretthet. Vi på HiOA har vært gjennom fem fusjoner på like mange år, Først den store fusjonen med mellom høgskolene i Oslo og Akershus, så innfusjonering av fire store forskningsinstitutter, trekker Stang fram.

Hun påpeker at dette er svært krevende prosesser for de ansatte, og det medfører stor slitasje. 

— Man blir til slutt både sliten og litt lei, fordi man fort kan få inntrykk av at ledelsen allerede har bestemt seg, og at man nærmest kaster bort tiden med å engasjere seg. Slik opplevde jeg ihvertfall situasjonen rundt fusjonen mellom Oslo og Akershus, og det endte med at jeg trakk meg fra de utvalgene jeg satt i, forteller Stang.

Glad i mangfoldet på en høgskole

Men det er ikke slitasje og endringstretthet som gjør at Stang er skeptisk til at HiOA skal bli universitet.

— Jeg har utdannet meg og jobbet på Universitet i Oslo i mange år. Jeg har jobbet i forskningsintensive miljøer, men har søkt meg hit til høgskolen hvor jeg stortrives, sier Stang og legger til:

— Vi har et unikt arbeidsmiljø med god bredde i og et stort mangfold i faglig bakgrunn. På mitt fagfelt er det helt uvurderlig å både ha ansatte med god forankring i praksisfeltet, sammen med ansatte med mer forskertung bakgrunn. Dette hadde vi ikke på universitetet der hovedfokus hele tiden var på forskning, og undervisningskvalitet ikke ble prioritert i samme grad som her.

Utfordringer med krav om doktorgrad

Stang trekker deretter fram at det i forbindelse med universitetssatsingen har kommet sterke føringer på å  ansatte folk med doktorgrad.

— Utfordringen er at disse sjeldnere har lang erfaring fra praksis. For vårt fagfelt er det dramatisk å se for seg et fagmiljø uten den nødvendige andelen ansatte med lang praksiserfaring som skal utdanne landets fremtidige barnevernspedagoger - til et felt som ukentlig får kritikk så ørene flagrer i det offentlige rom. Det er ikke nok å være forskningsbasert, vi må også være praksisbasert, sier Stang.

Hun trekker fram at et alternativet når ansatte med lang erfaring fra feltet i økende grad erstattes av forskere på høyt nivå kan være å hente inn folk fra praksisfeltet til å undervise.

— Jeg har sett mange gode eksempler på det. Men disse har jo ikke pedagogisk utdanning, og det kan by  på utfordringer, men viktigst: Det koster penger. Ekstraressurser vi ikke har, og slik jeg har oppfattet det blir ikke HiOA rikere, selv om vi bli universitet, sier Stang, og legger til:

— Og derfor bruker jeg mye plass i kronikken min på uttrykke bekymring for at jaget etter å bli universitet vil gå ut over undervisningen og dermed studentene i våre grunnutdanninger. Hvis ledelsen kan tilbakevise mine bekymringer er ingenting bedre enn det.

Kommer til å ende i spagaten

I sin kronikk skriver Stang blant annet: «Med universitetsambisjoner og kvalitetsreform kom det nye føringer: vi må alle publisere mer av det som teller, bli like gode, helst bedre, enn de gamle universitetene også på forskningsfronten. Vi skal hevde oss internasjonalt. Ansatte skal tilhøre forskningsgrupper og lærergrupper, samarbeide på kryss og tvers av enheter på Høgskolen, med andre institusjoner i Norge og utlandet. Vi skal internasjonaliseres og digitaliseres. Reise på forskningsopphold og invitere gjesteforskere. …. Jeg frykter at vi kan komme til å gape så kjeven sprekker.»

Og hun utdyper til Khrono:

— Vår arbeidsdag er allerede svært pressa. Jeg er blant dem som både underviser og forsker mye, og mye av forskningen må jeg finne tid og rom til i fritiden min, sier Stang. I tillegg bruker jeg en del tid på å delta i samfunnsdebatten, betjene ulike medier… og jeg har også tre barn og en mann…, sier hun og legger til:

— I jobbingen fram mot å bli universitet skal vi bli bedre på alt, uten at vi får mer tid eller ressurser til å gjennomføre dette. Uten økte ressurser er jeg redd denne satsingen ender i en smertefull spagat, sier hun.

Konkurrerer på ulike vilkår

Stang trekker også fram at forskere ved høgskolen og eksempelvis Universitet i Oslo, og da juridisk fakultet som hun kjenner best, konkurrerer på ulike vilkår.

— Vi skal altså bli bedre til å hente inn eksterne midler og konkurrere om forskningsmidler. Mens førsteamanuenser på Det juridiske fakultet har 47,7 prosent forskertid, har man på høgskolen 35 prosent. Vi har altså langt dårligere vilkår og vil tape i mange sammenhenger, sier Stang.

Hun legger til at, til og med som professor på HiOA har hun mindre fou-tid enn sine førsteamanuensis-kolleger på juridisk fakultet, og ligger ca 5 lønnstrinn under sine professor-kolleger samme sted.

Har ikke sett gode nok faglige argumenter

Stang understreker som hun gjør i kronikken i Aftenposten.

— Jeg har enda ikke sett ett eneste virkelig godt faglig argument for at HiOA skal bli universitet og risikere å gå fra å være en A-høyskole til å bli et B-universitet, sier Stang og spør også som hun gjør i sin kronikk:

— Hvorfor kan ikke høgskolene få bli værende i front på det de kan best i stedet for å prøve å bli noe de mest sannsynlig aldri kan bli best på? Hvorfor kan vi ikke være stolte (nok) av å være høgskole?

Og hun avslutter med:

— Og det kanskje aller viktigste er at denne satsingen kan gå ut over kvaliteten på den grunnutdanningen vi går og dermed studentene våre. Vil vi virkelig det?