Hjortestien er en vakker og langsom film

FAKTA

Hjortestien

• Kinopremiere: 22.11.2024
• Skuespillere: Hitoshi Omika, Ryo Nishikawa, Ryuji Kosaka, Ayaka Shibutani
• Sjanger: Drama
• Regi og manus: Ryûsuke Hamaguchi
• Nasjonalitet: Japan
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Japansk

I denne filmen er vi invitert med på en reise til en liten landsby som ligger i nærheten av Tokyo. En utbygger har lagt sine øyne på Mizubiki. Hensikten er å bygge en eksklusiv campingplass. Glamping er stikkordet, som er utledet av uttrykket «glamorøs camping». Det handler med andre ord om å tilby småbyen og dens nærliggende naturlandskap til turister som kan betale mer enn det en rimelig ferie koster.

I store deler av filmen blir vi først og fremst kjent med naturen i egnen, med deler av Mizubikis befolking – og med befolkningens møte med utbyggerne. Sistnevnte er representert ved to personer som ikke har spesiell kompetanse på utbyggingsplanene, men som er leid inn for oppgaven å informere om prosjektet.

Ikke uventet er landsbybefolkningen skeptisk til planene. I god japansk høflighetsånd er deres skepsis stort sett forsiktig formulert. Her er det ingen som lenker seg fast.

Enkemannen Takumi, som er aleneforelder for datteren Hana på åtte, er den sentrale karakteren. Takahashi and Mayuzumi, som representerer utbyggeren, blir også sentrale, ikke minst gjennom at de faktisk – og kanskje overraskende – lytter til hva lokalbefolkningen sier.

Regissør Ryusuke Hamaguchi har valgt en langsom og vakker, men hverdagslig fortellerform. Vi får scener med vannbæring (fra bekken), vedhogging og annet som er nødvendige ingredienser i nærmiljøets hverdagsliv.

De rurale omgivelsene er sterkt til stede i filmen, både ved de småbybeboerne vi møter og det naturlandskapet de lever i. Opp mot dette blir utbyggingsplanene en trussel.

Sist det store publikummet hørte fra den erfarne regissøren, var da han presenterte Drive my car (2022). Vi ante nok at årets film skulle by på noe spesielt. Den har da også allerede høstet mange priser internasjonalt.

Hjortestien benytter seg av et dobbelt filmspråk der den ved første øyekast framstår som enkel og hverdagslig, men der vi etterhvert kan oppdage at den er utstyrt med en dypere bunn. Noen vil mene at grepet er genialt, andre vil kanskje ikke helt klare å forholde seg til det.

Filmens engelske tittel, den tittelen den er aller mest kjent under, er Evil does not exist.

Selv brukte jeg nok lenger tid på å binde sammen regissørens intensjon med denne filmen enn det jeg vanligvis gjør. Det enkle kan – i den første delen - framstå som mer hverdagslig og dermed uspennende enn det en forventer i en slik film. Helt inntil man ser at det nettopp er denne enkeltheten som er filmens grunnide. Det lille lokalsamfunnet fungerer. De som bor der kjenner hverandre og vet hva alle kan bidra med. De anerkjenner hverandre og hverandres bidrag. Folk samarbeider, slik de har gjort i mange år. Dessuten lever de i pakt med naturen (som det gjerne heter i festtaler).

Mange av disse scenene er utstyrt med ytterst små nyanser som gir oss som publikum filmglede. Som hvordan de japanske høflighetsreglene preger det mellom-menneskelig på en annen måte enn tilsvarende i vårt eget samfunn. Eller vi kan legge merke til hva som skjer når Takumi skal hente datteren på skolen.

Likevel er det natur som er det dominerende elementet i Hamaguchis univers. Han poetiserer – i beste forstand – over oss og vår tilstedeværelse i naturen.

Og mot slutten av filmen trekker Hamaguchi perspektivene videre, i en retning som ikke skal omtales her. Den bør oppleves, ikke fortelles fram. Grepene i denne delen av filmen styrker filmfortellingen og gjør den enda mer interessant.