HiOAs lærerutdanning har stort potensiale for forbedringer

Regjeringsorganet NOKUT, Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning, har nylig presentert resultatene fra «Studiebarometeret», der studentene blant annet blir spurt om sitt syn på kvaliteten på undervisning og veiledning ved den institusjonen de utdanner seg ved.

Lærerutdanninga ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), oppnår svake resultater på denne undersøkelsen. Forskjeller med hensyn til fag, emner, kull og så videre er utvilsomt store, men vanskelig å klarlegge. Så det gjelder å finne områder der vi, ved vår høgskole, har forbedringspotensialer.

På landsbasis er over 60 prosent av studentene er misfornøyde med tilbakemeldingene de får. Andelen er neppe mindre ved HiOA, der ressursene både til undervisning, veiledning og tilbakemeldinger er altfor lave. Vi pålegger studentene mange, og til dels omfattende arbeidskrav. Svært mye av veiledningsressursene går med til retting og tilbakemeldinger på disse. Det blir lite igjen til annen oppfølging av den enkelte student.

I en tid med mye, og viktig, diskusjon omkring klassestørrelse opererer vi ofte med godt over 40 studenter i klassene. Da er det vanskelig å «se», og følge opp, den enkelte student. Mitt inntrykk er at dette er markant bedre ved mindre institusjoner, mens vi hos oss stadig har økt studenttallet i klassene. I de tilfellene der det avsettes ressurser til at bare en lærer skal ha ansvaret for undervisning og veiledning, må vi tilbake til et absolutt tak på 30 studenter i hver klasse. Både undervisnings- og veiledningsressursen må økes betraktelig, ikke bare for å få ned studenttallet i klassene, men også for å kunne gi mer, og bedre, undervisning og veiledning.

Ett viktig spørsmål er om noe kan gjøres med henhold til eksamensformen vår. Selvsagt vil den måtte variere fra kurs til kurs og fra emne til emne. Men at vi, som får de beste studentene, har svært høy strykprosent sammenliknet med andre institusjoner f.eks. i første års matematikk på GLU1-7 (grunnskolelærerutdanningen 1. - 7. klasse red.mrk), bør motivere oss til å tenke nytt. Til skriftlig eksamen etter det første året krever vi at studentene skal bestå en «test», med minimum 17 riktige av 20 oppgaver.

Disse testene er i stor grad rent matematikkfaglige og regelorienterte. Testen må bestås for at de i det hele tatt skal bli vurdert i det som er pensum gjennom året. Et pensum med sterk vekt på didaktikk, og som de bør bruke hele eksamenstiden på. Det er naturlig at mange studenter i stedet bruker uforholdsmessig lang tid på «testen», siden noen få slurvefeil kan føre til at selve besvarelsen deres faktisk ikke blir vurdert. Dessverre får de dermed for kort tid til å gjennomføre eksamen i det de skal ha lært gjennom året, og som entydig bestemmer karakteren deres. Både her og i andre sammenhenger kan vi endre, og forbedre oss.

I boka «Eksamensrevolusjonen» tar Arild Raaheim, professor i pedagogikk ved Universitet i Bergen, opp en rekke alternative vurderingsformer. Ett forhold, som Raaheim nevner gjentatte ganger, er viktigheten av å bruke praksis. Vi, som driver lærerutdanning, har mye å hente her. Studentene våre er ute i praksis seks uker hvert studieår. Raaheim poengterer at de fleste studenter vil ønsker muntlig eksamen om de kan velge.

Mange studenter opplever undervisningen som for lite praksisnær. Et viktig spørsmål blir da om vi skal benytte muntlig vurderingsform i langt større grad. Da vil vi kunne legge enda større vekt på at studentene til eksamen viser dybdeforståelse, og, ikke minst, evne til å lære bort. Det er jo dette vi ønsker av en dyktig lærer, i tillegg til å være en god klasseleder, med alt det innebærer.  

Det er viktig at studentene får mest mulig, og best mulig, praksis i studiefagene sine, de fagene de undervises i og tar eksamen i. Akkurat det legger vi dessverre for liten vekt på. Hos oss har det vært presentert tall som forteller at nesten en firedel av studentene på enkelte kull underviser (eller er med) kun i 1-4 timer pr uke i studiefagene sine. Dette er naturligvis altfor lite, og det forteller oss at studenter med to studiefag i året, som er vanlig, ikke bare risikerer å få undervise minimalt i studiefagene sine, men i noen tilfeller faktisk ikke i det hele tatt i det ene. Her kreves det kartlegging, gjennom uavhengige undersøkelser, for å få sikker kunnskap om praksis. Ut fra det kan praksisopplæringen forbedres.

Som lærerutdanningsinstitusjon bør vi følge de rådene Raaheim gir med hensyn til å bruke praksis bedre i vurderingssammenheng. Da er det selvsagt en forutsetning at praksisopplæringen fungerer godt. Det vil utvilsomt være til beste både for studentene våre, og ikke minst for det arbeidet de skal utføre som ferdige lærere.

Boka «Eksamensrevolusjonen» er utgitt på Gyldendal Akademisk, og anbefales!