UiO-professor Dag O. Hessen er selv en av dem som løper fort i hamsterhjulet i akademia, men advarer mot konsekvensene. Foto: David Engmo
UiO-professor Dag O. Hessen er selv en av dem som løper fort i hamsterhjulet i akademia, men advarer mot konsekvensene. Foto: David Engmo

Hessen med bok om alt som kan gå galt i akademia

Ny bok. — Alle løper stadig raskere i det hamsterhjulet akademia har blitt, mener professor Dag O. Hessen. I dag lanserer han bok om hva som kan bli konsekvensene av publiseringsracet og for sterke insentiver om kvantitet foran kvalitet.

Publisert   Sist oppdatert
Fakta

Ny Hessen-bok

Dag Olav Hessen (f. 1956) er professor i biologi ved Universitetet i Oslo.

Han har markert seg i debatter om evolusjon, klima, økologi og biologiens betydning for forståelsen av mennesket.

Hessen har skrevet en rekke bøker for allmennmarkedet og er en prisbelønnet kunnskapsformidler.

Onsdag 28. februar lanserer ResPublica forlag den nye boken hans Sannhet til salgs. Et forsvar for den frie forskningen.

  • Vi hadde nesten sett for oss professor Dag O. Hessen løpende i et hamsterhjul inne på kontoret sitt i biologibygget på Universitetet i Oslo (UiO).

For det er slik han beskriver hverdagen som forsker i boken han lanserer i i dag, onsdag 28.februar: ​Sannhet til salgs, med undertittel Et forsvar for den frie forskningen.

— Alle løper stadig raskere i det hamsterhjulet akademia har blitt. Resultatet er at det fagfellebaserte referee-systemet knaker under vekten av forskernes ambisjoner og intensjonene om mer og raskere publisering, skriver han i boken.

Akademia som toppfotball

Men professor Hessen sier at han liker konkurranse, og sammenligner også akademia med toppfotballen. Der er det toppscoreren som er helten, de beste ønsker å spille på det beste laget. Men uansett hvordan det går i mesterskapet: Det er bare plass til tre på pallen.

Jeg misliker å stadig måtte skifte fokus, skreddersy søknaden til utlysningens ordlyd og «selge inn» min forskning som mer kortsiktig nytte-orientert enn den strengt tatt er.
Dag O. Hessen
Professor, UiO

— Jeg aksepterer at konkurransen er beinhard, og jeg aksepterer å bruke kvelder og lørdagsmorgener på å skrive søknader og artikler. Jeg ser det som en pris verdt å betale for min faglige frihet. Jeg aksepterer også at mine søknader bare av og til vinner fram. Det er derimot vanskeligere å akseptere at jeg ikke har gode nok arenaer til å prøve ut mine beste ideer, og jeg aksepterer i alle fall ikke at dette skal bli vanskeligere. Jeg misliker å stadig måtte skifte fokus, skreddersy søknaden til utlysningens ordlyd og «selge inn» min forskning som mer kortsiktig nytteorientert enn den strengt tatt er, skriver Hessen.

— Jeg er jo selv en av dem som løper fort i dette hamsterhjulet, sier han til Khrono.

Intakt ryggrad nødvendig

Boka er personlig og krass. Den handler ikke bare om fake news, men også fake science.

— I tider da mange har en begrunnet bekymring for at vi er på vei inn i et postfaktuelt samfunn der retorikk og populistiske strømninger overstyrer fakta, er det viktigere enn noen gang å holde seg med universiteter som har sin egen ryggrad intakt, mener han.

Hessen er kritisk til at det på toppen av de etablerte tidsskriftene kommer stadig flere Open Access-journaler og åpne piratjournalene som tilbyr enkle og fristende veier til rask publisering. Det koster selvsagt å komme på trykk her, men det er samtidig en kjapp vei til å øke sin publiseringstakt.

Professoren forteller at tidligere pleide de å feire med vin i lunsjen på instituttet når en av de ansatte fikk antatt en artikkel i et av tidsskriftene.

— Men det måtte vi bare slutte med. Det ville blitt for mye alkohol her, smiler han.

Kvantitet vs kvalitet

Han er kritisk til at kvantitet går foran kvalitet, at det blir stadig mer fristende - og mulig - å kutte svingene og publisere mer enn man burde. Og på mange måter blir det stadig verre å skille mellom hva som er juks og fanteri og hva som er seriøst, både når det gjelder publiseringsjournaler, konferanser og ikke minst priser.

I fjor sommer fikk han en forespørsel om han ikke ville søke om å få en pris i klimaforskning. Det var såre enkelt og prisen var på 10.000 amerikanske dollar.

— Det kostet en betydelig sum å delta, men jeg syntes det var litt vel spesielt å søke om å få en pris, sier Hessen som slettet forespørsler og purringer som spam, men åpner likevel for at det ikke nødvendigvis var tull.

— Det blir stadig vanskeligere å se forskjell, sier han.

2,5 millioner artikler i året

Hessen viser til en artikkel i cdnsciencepub.com hvor det kommer fram at det årlig publiseres 2,5 millioner nye vitenskapelige artikler - og at tallet er økende.

Dag O. Hessen er ikke så ofte på lab'en lenger. Ihvertfall ikke med hvit frakk. Foto: David Engmo
Dag O. Hessen er ikke så ofte på lab'en lenger. Ihvertfall ikke med hvit frakk. Foto: David Engmo

— For, det gjelder å booste sin impact som det heter. Dette er viktige suksesskriterier i hamsterhjulet, skriver Hessen.

Khrono møter ham i en relativt avslappet posisjon på kontoret hans på UiO, dagen før boklansering. Og nå har Hessen - igjen - gjort noe som verken gir publiseringspoeng eller vil øke h-indeksen hans.

Han har trådt ut av hamsterhjulet - eller eventuelt tatt noen ekstra runder - og begått en bok - eller en pamflett, som det heter.

Og når Hessen, som både er en anerkjent formidler, veileder, forfatter og forsker lanserer bok, da kommer også minister for forskning og høyere utdanning, Iselin Nybø, samt hans egen øverste leder, rektor Svein Stølen for å delta i debatt.

Museumsvokteren og møllkuler

Om ikke debatten på frokostmøtet onsdag kommer til å handle om alt som er galt i akademia, så kan den komme til å handle om alt som kan komme til å gå galt, hvis ikke...

— Boka er ingen elendighetsbeskrivelse, sier Hessen til Khrono, — men den handler om tegn i tiden.

— Og du er en museumsvokter i hamsterhjulet som advarer mot tidens tegn?

— Jeg er kan hende en museumsvokter, det er jo radikalt og være litt konservativ nå. Og ja, jeg mener at det er verdt å ta vare på de viktige verdiene i akademia, sier han, selv om han ser at ordet «dannelse» - som han er opptatt av - for mange kan høres både arkaisk og møllkulespist ut.

— Det er i grunnen ikke så mye nytt i denne boka. Den kjente forskeren Carl von Linné ved Uppsala universitet advarte allerede på 1700-tallet mot at den frihet som universitetet der gradvis hadde oppnådd sto under press fra «uppfostringskommisjonen» som ønsket en mer politisk styrt og nytteorientert tilnærming, sier Hessen.

Jeg er kan hende en museums-vokter, det er jo radikalt og være litt konservativ nå.
Dag O. Hessen
Professor, UiO

Ifølge biologiprofessoren måtte Linné selv begrunne sine studier, ikke med at han ønsket å forstå de store mønstrene i naturen, men med at han skulle vise hvordan naturen kunne nyttiggjøres. Linné beklaget seg over det han oppfattet som en faglig tvangstrøye, men foreleste pragmatisk over «Om nyttan av forskningsresor i fäderneslandet».

— Forventningen fra storsamfunnet om at forskningen skal være matnyttig, og forskningens pragmatiske tilpasning til denne, er altså ikke ny, mener Hessen.

Prinsipp om uavhengighet

Han viser til at universitetene bemerkelsesverdig nok har maktet å tilpasse seg skiftende tider gjennom hundrevis av år, og at prinsippet om selvstendighet og uavhengighet fortsatt står fast.

Men Hessen ser likefullt tegn i tiden som han ønsker å advare mot i akademia: Økonomiske insentiver som fremmer kvantitet heller enn kvalitet, krav til stadig mer innovasjon og innovativ forskning vs grunnforskning, krav om mer kommersialisering og patentering, markedstilpasning, mer vekt på utdannelse enn dannelse og for ikke å glemme universitetetenes og forskningens uavhengighet, som han mener kan komme til å bli truet, hvis man ikke er oppmerksomme nok.

Han mener at universitetene er av de få institusjoner som ikke er underlagt markedet i snever forstand, og som derfor kan ha noen langsiktige perspektiver og fungere som et kritisk korrektiv til verdens skjeve gang.

— Derfor er også prinsippet om uavhengig finansiering så viktig. Et universitet på oppdragsmidler kan vanskeligere etterleve idealene om akademisk frihet og uavhengighet, mener han.

Oppdragsforskning

— Det ferskeste universitetet i landet, OsloMet, har de siste årene overtatt flere forskningsinstitutter som driver med oppdragsforskning. Hva tenker du om en slik modell?

— Jeg synes i og for seg det er litt uryddig å blande oppdragssektoren inn i universitetene, men når det er sagt, så drives det også veldig mye god forskning ved forskningsinstituttene, sier Hessen. Han har selv i sin tid jobbet for NIVA (Norsk institutt for vannforskning).

— Det er viktig at instituttene har en grunnfinansiering slik at de har mulighet til å drive kritisk og fri forskning, sier han og legger til at oppdragsinstituttene selvfølgelig må være underlagt de samme forventningene til forskningen sin som universitetene.

— I boka trekker du fram Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) er styrt av oppdrettsnæringen som eksempel på hvordan det kan gå når de økonomiske interessene selv bestemmer hvem som får forskningsmidler?

— Dette er et klassisk skrekkeksempel hvor langt det kan gå når forskningen ikke er fri. Og vi vet at hunden biter ikke hånda av den som forer den, sier han og mener det viser hvor viktig det er å ha en arena som er fri for markedsinteresser og styring, som er uhildet og nøytral.

Fire problematiske tendenser

I boka oppsummerer han fire problematiske tendenser:

For det første gjelder det forståelsen av hva høyere utdanning egentlig er til for. Finnes fortsatt et universitetsideal? Og lever vi opp til det?

For det andre gjelder det forventningen om at universitetene «skal levere varene», altså konkret kunnskap, som raskt kan omsettes i økonomisk aktivitet.

Dernest gjelder det markedets makt over publiseringskanalene, med snyltejournaler, juks og sammenbrudd av den tillitsbaserte formidlingen av forskningsresultater som konsekvens.

Til sist kommer tredemøllekappløpet og den evinnelige jakten på posisjoner, prestisje, publiseringspoeng og penger.

Selv om UiO-professoren er kritisk til rotteracet og høyt publiseringstemp viser han også bekymring for de som ikke publiserer.

Snyltere og lik i lasten

Han peker på at en fjerdedel av forskerne i humaniora ikke har publisert i fagfellevurderte tidsskrifter eller bøker de siste fire årene. Han legger heller ikke skjul på at det er godt mulig at det blant alle disse ikke-publiserende forskerne skjuler seg dedikerte forelesere som virkelig tar hånd om studentene sine, eller noen som det femte året kommer med et storverk som virkelig byr på helt nye innsikter.

— Men vi vil alltid ha noen lik i lasten, og det må vi bare tåle, sier han, og viser til at bare universiteter og høyskoler kombinerer forskning med undervisning og har fortsatt et visst rom for langsiktighet, historie, filosofi, antropologi og det som fanges i ordet «refleksjon».

— Men «refleksjon» kan også være et bekvemmelighetsflagg, og det er altså ikke greit å seile i årevis omkring uten annet å vise til enn at man bedriver tankevirksomhet som aldri tilflyter omverdenen, mener han.

— Studentene vil gjøre noe viktig og de vil bidra positiv. Og der synes jeg vi skal møte dem, og tilby dem nettopp det, sier professor Dag O. Hessen. Foto: David Engmo
— Studentene vil gjøre noe viktig og de vil bidra positiv. Og der synes jeg vi skal møte dem, og tilby dem nettopp det, sier professor Dag O. Hessen. Foto: David Engmo

Optimistisk på ungdommens vegne

— Og til slutt, hva med ungdommene, studentene, er det håp for framtidens akademia?

— Der er jeg optimistisk, sier han, og forteller at han leder en gruppe som har som mandat å finne ut hvordan man kan implementere FNs bærekraftsmål.

— Der har vi blant annet gjort undersøkelser blant kjemistudenter. Den overveiende andelen av dem er fulle av idealisme og entusiasme. De vil selvfølgelig ha en relevant jobb for utdanningen sin, men studentene vil gjøre noe viktig og de vil bidra positiv. Og der synes jeg vi skal møte studentene, tilby dem det, og ta dem på alvor, sier Dag O. Hessen.