Aps valg: En skole til beste for elevene eller for Høyre?

Den viktigste skolesaken Arbeiderpartiets (Ap) landsmøte skal behandle, er saken om lærernorm - hvor mange elever skal vi akseptere at hver lærer har ansvar for? Den avgjørende forskjellen i denne saken, er om vi får en norm på skolenivå eller på kommunenivå. Her har Ap valget mellom å vedta en skolepolitikk til beste for barn og unge, eller en skolepolitikk til beste for Høyre og Civita.

Utdanningsforbundet er soleklare på at en god skole trenger garanti for maks 15 elever pr lærer på 1. -4. trinn og maks 20 elever pr lærer på 5. til 10. trinn. Det er denne garantien som kalles lærernorm. Utdanningsforbundet er også soleklare på at dersom normen faktisk skal garanteres, må den være på skolenivå, ikke kommunenivå. SV og KrF er helt enige med lærerne i denne saken. Arbeiderpartiets landsmøte kan derfor sikre flertall for det viktigste skolepolitiske tiltaket på flere tiår. Slik kan Ap for alvor vise at de mener noe med retorikken om å satse på skolen.

Men hvis landsmøtet vedtar programkomiteens forslag om en lærernorm på kommunenivå, løper de dessverre Høyre og Civitas ærend, og viderefører en skolepolitikk der retorikk er viktigere enn tiltak. En skolepolitikk hvor det overordnede målet tilsynelatende er å kunne bruke skolen som en arena for økonomiske kutt etter den enkelte kommunes forgodtbefinnende.

La oss for all del huske på at programkomiteen i Ap anerkjenner det aller viktigste i denne saken, nemlig at det å sikre flere lærere er nødvendig. Det er jo derfor de kommer med forslag om dette. Slik har Ap heldigvis et langt bedre, og mer kunnskapsbasert, utgangspunkt enn Høyre og FrP som leser forskning selektivt og feilaktig hevder at klassestørrelse og antall lærere i skolen ikke er viktig for elevenes læring. Men nettopp fordi Ap anerkjenner betydningen av en lærernorm, er det ubegripelig at programkomiteen motsetter seg det eneste som kan garantere at normen sikres: Normen må være på skolenivå!

For hva betyr egentlig en lærernorm på kommunenivå? 

Det betyr at en kommune som har noen små skoler med få elever, kan fylle klasserommene i de andre skolene med f eks 30 elever og en lærer og likevel være innafor normen. Med andre ord, slett ingen garanti for forsvarlig lærerdekning.

Det hjelper fint lite for en førsteklassing som deler én lærers oppmerksomhet med 29 andre seksåringer, å tenke på at ved en annen skole i kommunen er de bare ti i klassen.

Det hjelper fint lite på bekymringene til foreldrene i en klasse på 30, at de bare er 15 i klassen på en annen skole.

Det hjelper fint lite på lærerens dårlige samvittighet over ikke å kunne gi et godt tilbud til alle sine 30 elever, å ha en kollega ved en annen skole i kommunen hvor hver lærer har ansvar for 12.

Forkjemperne for lærernorm på kommunenivå, påstår at dette må til for å kunne drive «positiv forskjellsbehandling», dvs å sette inn ekstra lærerressurser ved de skolene som har størst behov for det. En slik argumentasjon er direkte feil. Det er absolutt ingenting ved en lærernorm på skolenivå som hindrer kommuner i å prioritere tilleggsressurser til skoler og elever med ekstra behov. Det garanterer bare at alle skoler er sikret et forsvarlig minimum. Utover det, kan kommunen drive positiv forskjellsbehandling så mye de ønsker. Det eneste kommunene ikke får anledning til, er å rasere tilbudet til elever ved en skole, for å lappe på behovet ved en annen. Og det er bra.

Det er en god ting – ikke en dårlig – at alle elver er sikret et forsvarlig minstemål!

Derfor er valget landsmøtet står overfor enkelt:

1. Arbeiderpartiet kan vedta en lærernorm på skolenivå. Da kan vi skape en skole hvor alle elever har mulighet for skikkelig faglig og sosial læring og utvikling. En skole hvor alle elever kan bli sett. En skole hvor lærerne har mulighet til å gi alle elever opplæring tilpasset sitt behov. En skole hvor lærere og elever trives og lykkes. Dette er en skole som er best mulig for barn og unge.
2. Arbeiderpartiet kan vedta en lærernorm på kommunenivå. Da vil kommunene fremdeles kunne si de har nådd de formelle kravene, selv om noen skoler fylles opp med 30 elever og en lærer. Da kan kommunene fortsette å bruke skolen som sin viktigste kutt-post i budsjettene. Da kan vi fortsette å lese med begeistring kommunenes samlestatistikk med «fine» gjennomsnittstall for lærerdekningen, selv om kanskje virkeligheten ved halvparten av skolene er at klassene er for store og lærerne for få. Dette er en skole som er best mulig for Høyre og Civita.

Kjære Arbeiderpartiet: Lykke til med behandlingen av programmet. Skolenorge følger med på dere, og vi regner med at dere setter eleven i sentrum!

(Innlegget er først publisert på Dagsavisen Nye meninger.)