Havnet i sentrum for hard polemikk: — Disse nye inkvisitorene fører en heksejakt

Paris (Khrono): — Det var en eneste stor overraskelse.

Nonna Mayer setter seg til rette i stolen, inne på kontoret sitt i Science Po, i sentrum av Paris. Det er drøyt to år siden hun ble tatt fullstendig på senga, slik hun beskriver det selv.

Hun var kandidat til å overta en svært sentral posisjon i styringen av eliteskolen. Så dukket det opp en tekst på en nettside Mayer aldri hadde hørt om. Forskeren skulle havne i sentrum for en polemikk som preget den offentlige debatten i ukevis og fortsatt hjemsøker akademia i Frankrike.

Eliteskole herjet av overgrepsanklager

Bortsett fra en og annen student er det stille i gangene i Science Po denne ettermiddagen i et Paris preget av protestene mot president Emmanuel Macrons pensjonsreform.

Universitetet var preget av alt annet enn ro for drøyt to år siden.

Året hadde knapt startet da boka La grande familia ble lagt ut for salg i franske bokhandler. Der anklager juristen Camillie Kouchner stefaren Olivier Duhamel for å ha voldtatt tvillingbroren, gjentatte ganger, fra de var 14 år gamle.

Overgrepsanklagene slår hardt ned i den franske eliten. Duhamel er ingen hvem som helst, han var en kjent akademiker og tidligere politiker fra Sosialistpartiet, med klippekort til franske medier.

På dette tidspunktet er han dessuten sjef for Fondation nationale des sciences polititique (FNSP), som har overoppsynet med Science Po, med en helt spesiell posisjon som den franske elitens skole.

Duhamel må gå, det samme må rektor Frédéric Mion, som har kjent til overgrepsanklagene i en årrekke.

Angrepet i anonym tekst

Mayer, som er forskningsdirektør ved den offentlige forskningsinstitusjonen CNRS og tilknyttet Science Po, blir kandidat til å overta etter Duhamel, oppfordret av kollegaer som vil ha noen som ikke er en del av sosieteten, og har en tydelig forskerprofil.

Dagen før hun skal intervjues som kandidat til toppjobben, dukker det opp en anonym tekst på nettsiden til noen som kalte seg Observatoire du décolonialisme. Mayer, som blant annet er kjent for forskning på velgerbasen til Front National, anklages blant annet for å sidestille islamofobi og antisemittisme. De løfter samtidig fram en annen forsker, Pascal Perrineau, kollega av Mayer, som kandidat, men med et handikap som «hvit mann over 50».

Det blir den første av flere artikler.

Mayer skal snart få merkelappen «islamo-gauchiste» klistret til seg.

På dette tidspunktet er det allerede strid rundt begrepet, som litt enkelt kan oversettes til «islamvenstrist».

I oktober året før utløste det debatt da utdanningsminister Jean-Michel Blanquer hevdet at «islamo-gauchisme» skapte kaos på universitetene. Det skjedde i en debatt om islamistisk terror i Frankrike, bare en uke etter at historielæreren Samuel Paty ble halshugd etter å ha vist elevene karikaturer av Mohammed.

Havnet midt i striden

I februar 2021 tas det et steg videre, når den franske ministeren for forskning og høyere utdanning, Frédérique Vidal, annonserer at hun vil be CNRS granske «islamo-gauchisme», et fenomen hun hevder at «herjer» universitetene.

Reaksjonene fra sektoren er skarpe. Den nasjonale rektorkonferansen reagerer. Det samme gjør flere tusen forskere, som ber Vidal gå.

Det reageres på at statsråden blander seg inn i forskningen. Samtidig er selve begrepet omstridt. Avisa Le Monde viser i en større gjennomgang at det ikke er noen felles definisjon blant de som bruker det. Også CNRS er kritisk, de mener begrepet er svakt definert, et politisk slagord i den offentlige debatten, uten rot i vitenskapen. De advarer mot å utnytte det til å stille spørsmål ved akademisk frihet eller for å stigmatisere enkelte fagmiljøer.

To år senere sitter vi altså på kontoret til en av de forskerne som havnet midt i stormen.

— Da jeg så denne anonyme teksten som kritiserte meg, trodde jeg det var ekstremhøyre, sier Mayer.

Det var det ikke.

— Det var andre forskere, kollegaer, som tillot seg å kritisere mitt vitenskapelige arbeid om rasisme, antisemittisme, fremmedfrykt og islamofobi, selv om de ikke var spesialister på disse spørsmålene, de var lingvister, middelalderhistorikere, på ingen måte spesialister på mitt felt. I stedet for å respektere reglene for vitenskapelig debatt, forsøkte de å delegitimere arbeidet mitt, sier hun.

Var også personlig

Det er en ro over Nonna Mayer når hun forteller om hvordan hun opplevde debatten for to år siden, men det er tydelig at debatten også har opprørt forskeren.

Hun understreker at hennes egen historie bare er en liten del av det hele, insisterer på et større bilder der hele forskningsfelt i samfunnsvitenskapen står under press.

Men det er altså også personlig. Angrepet på henne selv mener forskeren blant annet handler om hvem som skulle overta etter Duhamel, om en kollega som ikke var blitt bedt om å søke. Hun viser til at nevnte Perrineau selv skrev en artikkel som ble publisert på nettsidene til Observatoire du décolonialisme, der han pekte på Mayer som representant for en «bevegelse» som ifølge Perrineau mente at «islamofobi historisk sett har erstattet antisemittisme i Europa».

Mayer legger ikke skjul på at det vakte et sinne i henne. Det kom altså fra en kollega.

— Det var uakseptabelt, sier hun og stanser opp et øyeblikk.

Mayer sier hun har jobbet med ulike former for fordommer siden åttitallet, særlig med antisemittisme. Deler av hennes egen familie er jødisk, en del av familien på farssiden ble deportert av nazistene til Auschwitz. Nå ble hun altså anklaget for å minimere viktigheten av antisemittisme.

— En heksejakt

Hun sier det gjorde hennes så sint at hun til slutt svarte, gjennom et innlegg i avisa Le Monde.

— Det er vanskelig å tilgi, sier hun og legger til at det ikke bare handler om henne, også en av hennes tidligere studenter ble angrepet, på det hun mener er et uriktig grunnlag.

I Le Monde argumenterte hun for at de som angrep henne ikke respekterte reglene for universitetsdebatt, med en «rolig utveksling av rasjonelle argumenter, understøttet av fakta». Hun mente de fulgte i fotsporene til uttalelsene fra utdanningsminister Blanquer og ministeren for høyere utdanning og forskning, nevnte Vidal.

— Disse nye inkvisitorene fører en heksejakt. De burde heller kjempe mot de faktiske fordommene, som undergraver det franske samfunnet, uansett hvilke ord som brukes for å beskrive dem, skriver hun.

Mayer ble blant annet angrepet for bruk av begrepet islamofobi, hun ble også anklaget for å ha innført det i den nasjonale rådgivende komiteen for menneskerettigheter, der hun er medlem.

— Dette var starten på delegitimeringen. Om jeg brukte ordet islamofobi betød det at jeg favoriserte fordommer mot muslimer og undervurderer andre fordommer, særlig antisemittisme.

Mener alt sauses sammen

Det er ifølge Mayer noen særegne franske trekk ved debatten. Hun viser til at Frankrike er et av landene i Europa med den største muslimske befolkningen.

— Det er en frykt rundt islam, som både er knyttet til fransk kolonihistorie, minnet om Algerie-krigen, og til terrorisme, sier hun og viser til at Frankrike har vært hardt rammet av islamistisk terror, deriblant terrorangrepene i 2015, først mot Charlie Hebdo og senere mot blant annet konsertlokalet Bataclan.

Hun beskriver en fransk offentlighet der islam gjøres ensbetydende med radikal islamisme, der det er en utbredt ide om at islam blir stadig mer synlig i det offentlige rommet og at det er i strid med republikanske verdier, ikke minst den franske verdsligheten, sekularismen.

— Ideen om at islam er en grunnleggende trussel mot sekularismen og republikanske verdier er spesifikt fransk, og det bidrar til en ganske hard tone i debatten. I USA angriper man politisk korrekthet, woke og så videre, men det har ikke det alvoret som en har i den franske debatten, mener hun.

Mayer tegner anklagene om «islamo-gauchisme» inn i det samme bildet. Hun sier begrepet først dukket opp i boka «La Nouvelle judéophóbie», av Pierre-André Taguieff, i 2002, som beskrivelse på en allianse mellom radikale islamister og antiimperialister på venstresiden som forsvarte palestinske rettigheter. Det hadde en presis betydning, men i dag er det blitt en ideologisk «catch-all» og et redskap for å delegitimere forskere som jobber med fordommer mot muslimer, mener hun. Mayer peker på ministrene Blanquer og Vidal.

— De sauser alt sammen, setter islamofobi, wokisme, cancel culture, interseksjonalitet og dekolonialisme i samme kategori, blander det sammen i en salig blanding for å si at franske universiteter herjes av en «islamo-gauchisme»-bevegelse. Det er en veldig alvorlig anklage, man anklager i praksis forskere for å ha sympati for dødelige terrorangrep begått i jihadismens navn.

Vidals ønske om å granske «islamo-gauchisme» på universitetene, som ble avvist av CNRS, tror Mayer handlet om politikk, et forsøk på å posisjonere seg som forsvarer av republikanske verdier.

Mistenksomhet mot samfunnsvitere

Mayer tegner opp et bilde av det hun mener er en mistenksomhet overfor samfunnsvitenskap.

— Samfunnsvitenskapene dekonstruerer virkeligheten, som man sier, og det gjør ikke alltid folk så glade. Når vi jobber med ulike former for fordommer viser vi at det er fordommer i Frankrike, vi viser at det er en form for rasisme som er knyttet til systemet, en systemisk eller institusjonell rasisme.

Å snakke om dette blir ansett som sjokkerende, sier hun.

— Å jobbe med fordommer mot muslimer virker nesten som en trussel. «Du jobber for mye med fordommer mot islam. Du glemmer de andre minoritetene». Feil. Alt arbeidet mitt går ut på å vise at det er en sammenheng mellom ulike former for fordommer. Blant majoritetsbefolkningen har de som ikke liker jøder, en tendens til å ikke like muslimer, svarte, kinesere, asiater og romfolk.

Mayer mener det er mistenksomhet mot forskere som jobber med fordommer og diskriminering, en ide om at de har gått over til «fiendens side».

Hun beskriver hvordan samfunnsvitere møtes med anklager fra sentralt politisk hold om at de splitter samfunnet.

— Dette skyldes at samfunnsvitenskapelig forskning på en måte skaper frykt, sier hun.

Ingenting å bevise

Striden endte med at verken Mayer eller Perrineau ble sjef for Fondation nationale des sciences polititique (FNSP).

To år senere sier Mayer at hun er takknemlig.

— Det hele gjorde meg sint og styrket meg i troen på at vi må fortsette å jobbe med kjønn, interseksjonalitet og islamofobi. Det er vi som til slutt vil ha rett. Det styrket besluttsomheten min og ga meg mer tid til å forske. Ledelsen for FNSP er godt ivaretatt, det bekymrer meg ikke, jeg bekymrer meg for de unge forskerne. Vi ser en korsfarerkampanje mot påståtte «islamo-gauchister», påståtte «wokeister», påståtte tilhengere av kanselleringskultur. Det er absurd og det straffer unge forskere som ønsker å jobbe med rasisme. Jeg er litt bekymret for at det kan føre til at noen av de yngre forskerne sensurerer seg selv.

Selv bryr hun seg ikke, sier hun.

— Jeg er pensjonert, emeritus, jeg har ingenting å bevise.

Trusselen mot den akademiske friheten er dessuten større enn dette, sier hun og peker på forskere som trekkes for retten på grunn av forskningen. Hun peker også på de økonomiske rammevilkårene.

— Det bra å fastslå prinsipper om frihet i forskning, men man må også gi midler til det, sier hun og viser til at antallet søknader til stillinger ved CNRS eksploderer, samtidig som antallet stillinger blir redusert hvert år.

— Jeg er nesten mer sint på Frédéric Vidal for ikke å ha bevilget tilstrekkelig med midler til forskning, sier Mayer.