Manglende fagdebatt om universitetssatsingen

De profesjonsutdannende høgskolene har i de siste tjuefem åra blitt gjenstand for omfattende endringer.  98 utdanninger ble til 26 store institusjoner. Felles lov for universiteter og høgskoler har gitt drivkraft til en storstilt universitetssatsing. Og storbedrifts- og universitets- og fusjonsentusiasmen bare fortsetter. Nå har vi fått Kvalitetsmeldinga, som skal løfte undervisningen.

Det har ikke skortet på gode intensjoner. Det vi har savnet, er de faglige begrunnelsene: en grunnleggende argumentasjon med utgangspunkt i profesjonsutdanningenes samfunnsgitte oppgaver og i profesjonsutdanningenes verdier og behov.

I dag innser stadig flere at universitetssatsingen har fått paradoksale konsekvenser. Et tydelig uttrykk for dette framgår av kronikken i Aftenposten den 14. februar, som også er gjengitt i Khrono. Der forteller professor Elisabeth Gording Stang at:

Overgangen (til HiO) fra Universitetet i Oslo, hvor jeg hadde studert i syv år og arbeidet i ti år, ble et akademisk kultursjokk. Fokuset var på undervisning, ikke på forskning. Aldri før hadde jeg støtt på problemstillinger som «hva gjør vi med studenter som faller ut». Jeg var vant med at de som falt ut forsvant.» Hun forteller også, at med litt ekstra støtte vil noen av de mest sårbare studentene kunne bli de fineste yrkesutøverne. «Men det tar tid å følge opp studenter.»

Det Elisabeth Gording Stang her får klart fram, er at profesjonsutdanningene, på noen avgjørende måter, skiller seg fra det moderne forskningsuniversitetets. Denne forskjellen har det ikke blitt tatt hensyn til ved de store endringene. Dersom denne forskjellen var erkjent, burde vedtaket om å endre høgskoles status til universitet, blitt fattet etter en grunnleggende fag- og vitenskapsdebatt:

• om praksisfagenes fagforståing,
• om tenkemåter og om kunnskapstyper,
• om fagkultur og faglige lærings- og arbeidsmåter,
• om de oppgaver den enkelte utdanning holder for sine og
• om grensene mellom utdanninger.

En slik grunnleggende og dannende fagdebatt om formål, om forholdet mellom praksis og teori og om hvilke interesser profesjonskunnskapen og profesjonsutdanningene er til for, burde være en obligatorisk del av virksomheten i akademia. Dette dreier seg om høgskolens og profesjonsutdanningenes sjølforståing, om hvordan utdanningene definerer, begrunner, framstiller og praktiserer sin faglighet.

Forskjellen mellom de to institusjonstypene blir godt beskrevet og begrunnet i Elisabeth Gording Stang kronikk. Så synd da at rektor Curt Rice i sitt svar på kronikken ikke viser forståelse for kronikkens budskap. Han gjør som sine forgjengere; han bygger ønsketenkning inn i beskrivelsene og presenterer disse som uproblematiserte sannheter:

HiOAs kjernevirksomhet er å levere kunnskap, både i form av kandidater til viktige yrkesgrupper i samfunnet. Vi formidler stadig oppdatert viten om hvordan fagområdene våre og verden rundt oss utvikler seg. Dette gjør vi med glede og til glede for hele samfunnet, inkludert studentene våre.

Det er slike tatt-for-gittheter, som alle er enige i, som har preget de ovenfra- og utenfrastyrte strukturendringene som er i ferd med å omforme hele utdanningssektoren, uten en grunnleggende fag- og vitenskapsdebatt. Spørsmål som: Hva slags type kunnskap, blir ikke gjenstand for refleksjon.

Rektor Rice hevder at «Forskjellen mellom høgskoler og universiteter er visket ut som følge av felles lov og strukturendringene.»

Ja, på papiret.

Elisabeth Gording Stangs erfaringer og beskrivelse gjelder høgskolens virkelighet, høgskolens forståelsesform, høgskolens mål og forholdet mellom praksis og teori. Den dreier seg ikke om behovet for mer kunnskap. Den søker å formidle innsikt og forståelse.

Innlegget er først publisert i en kortere versjon i Aftenposten.