Dilemmaer ved et profesjonsuniversitet

Om får år kan Norge ha hele sju profesjonsuniversiteter. Etter tillatelse fra familien publiserer vi professor Harald Grimens (1955-2011) artikkel med seks dilemmaer rundt det å bli et profesjonsuniversitet.

Publisert   Sist oppdatert

Tradisjon og fornyelse. Det første dilemmaet gjelder tradisjon og fornyelse. Hva skal være et profesjonsuniversitets hovedformål? Skal det primært være å støtte og bevare eksisterende profesjoner, eller skal et slikt universitet være en spydspiss for forandring? Eller skal det ha i seg litt av begge deler? Hvis et profesjonsuniversitet skal være en spydspiss for forandring, ligger det en latent konflikt her med eksisterende profesjonstradisjoner.

Samtidig tror jeg ikke at det er klokt, hvis et profesjonsuniversitet skal drive med uavhengig og kritisk forskning, å ha som hovedformål å bevare eksisterende profesjonstradisjoner. Ethvert universitet som har ambisjoner om også å drive uavhengig forsking vil måtte leve med en latent konflikt med eksisterende profesjonstradisjoner. Trolig vil et slikt universitet måtte finne sin egen vei i spenningen mellom tradisjon og fornyelse.

Teoretisk og praktisk integrasjon av kunnskap. Det andre dilemmaet gjelder teoretisk og praktisk integrasjon av kunnskap . Et profesjonsuniversitet skal også drive forskning, og god forskning søker mot teoretisk integrasjon av eksisterende og ny kunnskap. Hvis man vil skape interessante forskningsmiljøer , er fokus på teoretisk integrasjon av ulike kunnskapselementer uomgjengelig.

Må man ved et profesjonsuniversitet – for å få til forskning og utdannelse på universitetsnivå – for eksempel utvikle særegne, teoretisk begrunnede, profesjonsfag ? Men hva er i så fall et profesjonsfag? Ambisjonen om sterk teoretisk integrasjon kan lede på villspor og føre til blikk som blir snevrere og mer rigide enn det som kan være i brukernes interesser. Samtidig, hvis man ikke lager profesjonsfag, blir det uklart hva den vitenskapelige basisen for profesjonene er og hva som skal rettlede forskningen på feltet. Et profesjonsfag kan skape klarhet, men kanskje mer klarhet enn det er grunnlag for.

Autonomi og ekstern avhengighet. Det tredje dilemmaet gjelder forholdet mellom autonomi og ekstern avhengighet . Hvordan skal samarbeidet med yrkeslivet være? Hvor nært kan det være uten å kaste på båten noen – etter mitt syn meget viktige - akademiske prinsipper om frihet og autonomi i forskningen? Jeg tror at profesjonene i en viss, bred forstand, må ha innflytelse på den forskning som skal drives ved et profesjonsuniversitet. Ett problem er dette: Hvis profesjonene skal kunne ha innflytelse på forskningen, er de da å betrakte som mer eller mindre eksterneoppdragsgivere ? Eller skal deres rolle være en annen og kanskje mer integrert i selve driften av institusjonen? Det er ikke klart for meg hvilke konsekvenser det vil ha, hvis man ikke betrakter profesjonene som oppdragsgivere, men integrerer dem sterkere i selve driften av institusjonen.

Hva skal være et profesjons-universitets
hovedformål?

Harald Grimen (1955-2011)
Professor og filosof

Relevans som formål og som biprodukt. Det fjerde dilemmaet gjelder relevans som formål og som biprodukt . Hva betyr det at forskningen på et profesjonsuniversitet skal være relevant for profesjonene og for profesjonell yrkesutøvelse? Et profesjonsuniversitet kan neppe bygge på den klassiske universitetstanken om at relevans bare er et biprodukt. Jeg er enig med dem som mener at et profesjonsuniversitet må bygge på et sterkere krav til relevans enn det. Men samtidig blir det også problematisk å gjøre relevans til et formål.

Betyr det, for eksempel, at det ikke skal drives grunnforskning i mer tradisjonell forstand ved et slikt universitet? Og hvem skal bestemme hva som er relevant og hva som ikke er relevant? Skal representanter for profesjonene kunne bestemme eller være med på å bestemme i spørsmål som gjelder den interne forskningspolitiske prioriteringen i et profesjonsuniversitet? Hvor langt inn i universitetets indre liv kan man slippe profesjonene og deres relevanskrav, uten at det går på bekostning av forskningens uavhengighet?

Perspektiver og nytte. Det femte dilemmaet gjelder perspektiver og nytte . Det er ingen tvil om at perspektiver er viktige i forskning. Perspektiver kan styre hva vi ser etter og hva vi ser når vi har funnet det vi ser etter. Men nytten av forskningen kan ikke avledes av perspektivet den har blitt utført innenfor. Perspektiv og nytte kan dessuten stå i konflikt, for eksempel i forskningspolitiske prioriteringer. Hvilke perspektiver skal styre forskningen ved et profesjonsuniversitet? Er det nok og er det et godt grunnlag å forstå forskningen på et slikt universitet utelukkende som forskning for profesjoner eller må andre perspektiver også inkluderes for å beholde tilstrekkelig kritisk distanse? Det er helt nødvendig å skille mellom perspektiv og nytte. Hvilken kunnskap som er nyttig eller unyttig for noen kan ikke uten videre avledes fra hvilket perspektiv forskerne har lagt til grunn.

Kritisk distanse og samarbeid. Det siste dilemmaet gjelder den samtidige institusjonalisering av kritisk distanse og samarbeid . Hvordaninstitusjonaliserer man muligheten for forskning med kritisk distanse til profesjonene i et profesjonsuniversitet, samtidig som man bevarer muligheten for et godt samarbeid med dem og leverer relevant forskning for dem? Min egen erfaring fra det akademiske liv tyder på at det som ikke institusjonaliseres, i betydningen gis formelle rammer, tid og ressurser, tenderer mot å forsvinne. Jeg tror ikke at denne erfaringen en utypisk. Senter for profesjonsstudier driver forskning på profesjoner. Det er en liten ting som kan bidra til å holde kritisk distanse. Men det er neppe tilstrekkelig. En annen mulig vei (som ikke står i motsetning til egne sentre eller institutter) kan være å styre ansettelsespolitikken slik at ikke noe enkeltfag får fullt hegemoni i den faglige staben på et felt. Det kan bidra til en viss perspektivpluralisme (men kan også legge grunnlag for uheldige faglige konflikter). Man kan også styrke mulighetene for kritisk distanse ved å institusjonalisere for eksempel tverrfaglige diskusjonsfora, hvor fagfolk må forsvare sine standpunkter overfor personer med en annen faglig bakgrunn. Slike fora kan fungere godt (men de fungerer ikke alltid, fordi det krever interesse, tid, krefter og ressurser å drive dem på en skikkelig måte og slike ting er ofte mangelvare).

Konflikt eller løsning? Et profesjonsuniversitet, som både skal utdanne profesjonsutøvere, samarbeide med profesjonene og drive med selvstendig forskning og utvikling, vil måtte leve med disse spenningene og finne seg en plass som skaper det nødvendige handlingsrommet for å kunne utføre sine oppgaver på en god måte. Den enkle grunnen til det er at man ikke kan ta det som et gitt og uproblematisk utgangspunkt at profesjonenes interesser fullt ut sammenfaller med samfunnets mer allmenne interesser, med klientenes interesser eller med forskningens interesser. Det betyr ikke at det alltid er konflikt mellom profesjonenes og samfunnets eller forskningens interesser. Men slike konflikter har vi hatt mange av før og det er meget trolig at vi vil kunne se mange av dem i fremtiden også. Forholdet mellom et profesjonslæresete og profesjonene er latent konfliktfylt. Profesjonene kan ha interesser som læresetet ikke kan innlate seg på og vice versa. I institusjonsbygging gjelder det å ta hensyn til dette og å finne institusjonelle løsninger som gjør at ikke latente konflikter blir manifest destruktive.

(Denne teksten er basert på forelesningen Profesjonslærestedenes dilemmaer, som inngikk i en seminarserie ved Högskolan i Borås våren 2009. Forelesningen vil publiseres i rapporten Profession och vetenskap – idéer och strategier för ett professionslärosäte av Birgitta Wireklint Sundström (red.) i rapportserien Vetenskap för profession.)

Les også: Molander og Giljes portrett av Harald Grimen